Eksisterende forskning på forebygging av RVE i Norge viser at arbeidet er mangefasettert og komplekst, og at det omfatter en rekke instanser og organisasjoner på ulike nivåer, hvor helse er ett av flere fokusområder.
Rapporten bygger på to metodiske tilnærminger: kvalitative intervjuer med 23 personer som jobber i forebyggingsapparatet i Norge – hvor disse intervjuene danner hovedgrunnlaget for analysene – og en kort spørreundersøkelse besvart av 35 DPS-er om berøring med RVE i deres arbeid.
Det var store forskjeller blant respondentene når det gjaldt hvor mye av arbeidshverdagen deres som var viet spesifikt til RVE-forebygging. Noen jobbet utelukkende med forebygging, ofte i deler av landet hvor det – relativt sett – er mange RVE-saker, mens andre hadde begrenset befatning med RVE-problematikken.
Respondentene hadde også variert kunnskaps- og fagbakgrunn, og arbeidsoppgavene varierte. Mange fokuserte på oppfølging
og støtte til klienter, koordinering med andre instanser og sosial kontakt. Majoriteten av respondentene refererte til myndighetenes definisjon av radikalisering og voldelig ekstremisme, som inkluderer en aksept og vilje til å bruke vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.
Psykisk helse
Når det gjaldt forståelsen av psykisk helse, var respondentene enige om at det ikke eksisterer en klar definisjon av begrepet innen forebyggingsapparatet. Noen hadde et mer diagnostisk perspektiv og fokuserte på spesifikke psykiatriske/psykologiske diagnoser, som angst, depresjon, psykose, rusmisbruk og autismespekteret. Andre hadde en bredere forståelse av psykisk helse som
inkluderte oppvekst, sosialt samvær, skolegang, arbeidssituasjon og livskvalitet. De fleste respondentene la vekt på en helhetlig forståelse av psykisk helse og understreket at det var mer enn bare diagnoser.
Mange av klientene hadde omfattende problemkomplekser som inkluderte psykiske helseproblemer, rusmisbruk, isolasjon, vanskelige familierelasjoner og frafall fra arbeidsliv eller utdanning. Det ble også påpekt at problemkompleksene hos personer involvert i RVE hadde likheter med problemkompleksene hos personer involvert i annen kriminalitet. Det var samtidig variasjon i graden av RVE-problematikk og voldsrisiko blant klientene. Det ble videre fremhevet at klientene ofte hadde vært i kontakt med hjelpetjenestene for andre problemer før RVE-problematikken ble avdekket.
Respondentene beskrev en rekke psykiske helseutfordringer hos klientene, ofte knyttet til familiesituasjon, traumatiske opplevelser, problematisk livssituasjon, mangel på nære relasjoner, vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, mobbing, isolasjon og ensomhet. Noen av de vanligste psykiske helseproblemene som ble nevnt var posttraumatiske stressreaksjoner, angst, depresjon, autismespekteret, psykisk funksjonsnedsettelse, psykoselidelse og vrangforestillinger. Det ble også påpekt at psykiske helseproblemer ikke alltid er tydelige eller diagnostisert.
Samlet sett var det ingen store forskjeller i tiltakene for psykiske helseutfordringer i RVE-saker sammenlignet med andre saker. Mange av de utfordringene klientene stod overfor var ikke unike for RVE-tematikken, og tiltakene var ofte de samme uavhengig av om det gjaldt RVE, kriminalitet, rusmisbruk eller andre problemer.
Samarbeid på tvers av instanser
Respondentene beskrev høy grad av samarbeid på tvers av instanser i forebyggingen av RVE, men det var også utfordringer, spesielt i overgangen mellom helsetjenestene og andre instanser.
Taushetsplikt var et gjennomgående tema. Noen mente at helsetjenestene tolket taushetsplikten for strengt, noe som vanskeliggjorde samarbeidet med andre instanser. Andre mente derimot at det var rom for mer informasjonsdeling innenfor loven om taushetsplikt, og at økt kompetanse hos de involverte kunne lette utfordringene.
Noen av respondentene var del av samarbeidsnettverk og kontaktpunkter hvor de kunne dele erfaringer og annen ikketaushetsbelagt informasjon. Dette bidro til enklere diskusjon av grensegangene knyttet til taushetsplikt.
Det var også utfordringer knyttet til gråsonen mellom helsesystemet og straffesystemet. Vurderinger av ekstreme uttalelser og holdninger var krevende, da det var vanskelig å skille mellom psykiske helseproblemer og ideologiske/politiske overbevisninger. Manglende kunnskap og informasjon om RVE og psykiske helseproblemer bidro til usikkerhet om oppfølging og ansvarsfordeling.
Ønske om kunnskap og helhetlig tilnærming
Flere respondenter rapporterte at helsetjenestene generelt har begrenset kunnskap og bevissthet rundt RVE-tematikken. Imidlertid økte interessen og viktigheten av temaet når kunnskap og kompetanseheving ble gjennomført.
Mange respondenter uttrykte ønske om økt kunnskap, men dette ble i liten grad tilbudt fra overordnet hold. Samtidig er RVE et relativt sjeldent problem i helsetjenestene og RVE-tematikken er ikke høyt prioritert. Lokale tiltak i noen kommuner førte imidlertid til større bevissthet og kompetanse på området. Noen respondenter etterlyste nasjonal oppmerksomhet for å sikre likhet i kommunenes tiltak.
Respondenter fra helsetjenestene stilte også spørsmål ved rollen som ble tilskrevet helsetjenestene av andre aktører i forebyggingsapparatet. De påpekte at klienters problemkompleks ofte var omfattende og krevde en bredere tilnærming enn bare fokus på psykiske helseproblemer. Det ble også understreket at selv om psykiske helseproblemer kan være en del av radikaliseringsproblematikken, betyr det ikke nødvendigvis at helsetjenestene kan behandle vedkommende. En helhetlig tilnærming som inkluderer flere aspekter er ofte nødvendig.
Det eksisterer per nå ingen standardisert nasjonal modell for forebygging av RVE, men ulike lokale modeller – hovedsakelig kommunale – med forskjellige samarbeidsstrukturer er utviklet. Noen av respondentene framhevet fordeler med et kommunalt ansvar, mens andre påpekte at dette kunne være en utfordring for mindre kommuner. Flere av respondentene ønsket mer tverrkommunalt samarbeid for å overføre kunnskap og kompetanse på tvers av kommuner. Noen av respondentene opplyste at de hadde deltatt i opplærings- og informasjonstiltak knyttet til forebygging av RVE. Samtidig var det flere som hadde fått lite eller ingen informasjon om temaet. Nasjonale veiledere og prosedyrer for RVE-tematikken ble etterspurt.
Oppsummering
Forebygging av RVE er komplekst og krever vanskelige vurderinger, inkludert risikovurdering, tiltaksplanlegging og informasjonsdeling. RVE-saker involverer ofte ulike problemområder, som dårlige oppvekstsvilkår, vold, rusmisbruk, manglende utdanning/jobb, straffetiltak og ulike psykiske helseproblemer.
For å håndtere slike komplekse problemer kreves omfattende samarbeid mellom ulike tjenester og fagområder. Det er samtidig behov for økt kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme i helsetjenestene, noe som krever ressurser og tid. Samarbeidet i forebyggingsapparatet er generelt godt, men det er utfordringer i samarbeidet mellom helsetjenestene og andre tjenester, inkludert forventningsavklaring, grenseoppganger og taushetsplikt.
Kommuner i Norge har ulike ressurser og muligheter til å prioritere forebygging av RVE, og kunnskap og praksis bør derfor formidles på tvers av kommunene. Psykisk helse er en viktig faktor å ta hensyn til i forebyggingsarbeidet, og helsetjenestenes rolle må derfor styrkes og tydeliggjøres.
