I forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme har psykisk uhelse fått mye oppmerksomhet. Denne rapporten utforsker hvilken rolle psykisk helse spiller i forebyggingsarbeidet gjennom å belyse hvordan aktører i forebyggingsapparatet møter og forholder seg til psykisk uhelse hos deres klienter.
Rapporten viser at personer som er involvert i radikalisering og voldelig ekstremisme ofte har omfattende problemkomplekser, inkludert psykiske helseproblemer, rusmisbruk og vanskelige familierelasjoner. Psykiske helseutfordringer hos klientene kan være knyttet til aspekter som traumatiske opplevelser, isolasjon, vold og seksuelle overgrep. Samarbeid på tvers av instanser og tiltaksområder er derfor svært viktig.
Samtidig viser rapporten at det er utfordringer i dette samarbeidet, blant annet knyttet til taushetsplikt og grenseganger mellom helsetjenestene og andre instanser. Helsetjenestene har ofte begrenset kunnskap om radikalisering og ekstremisme, mens andre aktører har begrenset kunnskap om psykisk helseproblematikk. Dette kan føre til at samarbeidet blir skadelidende og at forebyggingstiltak blir mindre effektive.
Det eksisterer ingen standardisert nasjonal modell for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, men ulike lokale, kommunale modeller er utviklet. Psykisk helse er en viktig faktor i dette arbeidet og helsetjenestenes rolle må styrkes og tydeliggjøres. Denne rapporten belyser utfordringer og muligheter i forebyggingsarbeidet i dets møte med klienters psykiske helseproblemer.
