Oppsummering
- Det finnes mange forebyggende tiltak på samfunnsnivå, som for eksempel mediekampanjer, krav om politiattester og pre- og postnatale tjenester, men evalueringen av disse er mangelfull.
- Hjemmebesøksprogrammer er den mest evaluerte formen for forebygging av fysiske overgrep mot barn. Per dags dato er det kun ett hjemmebesøksprogram som skiller seg ut med positive og vedvarende resultater; Nurse-Family Partnership.
- Andre lovende program som kan bidra til å redusere forekomsten av fysiske overgrep mot barn er Triple P, Dias-modellen og SEEK-modellen, men det er behov for mer forskning på effekten av disse.
- Hovedtilnærmingen for forebygging av seksuelle overgrep har vært skolebaserte undervisningsprogram. Evalueringen av slike program viser at de kan bidra til økt kunnskap og ferdigheter blant barn, men de fører ikke nødvendigvis til en reduksjon i antall overgrep.
- Det er behov for å utvide fokus for forebygging av seksuelle overgrep mot barn fra en ensidig tilnærming som retter seg mot barnet/ungdommen, til å prøve ut andre tiltak rettet mot foreldrene, profesjonelle (lærere, helsearbeider og forskere/klinikere) og befolkningen generelt.
- Det er stort behov for å koordinere det forebyggende arbeidet som blir iverksatt og for å systematisk evaluere utfallet og langtidseffekten av disse tiltakene. Evalueringer bør gjennomføres på en systematisk måte med gode design (helst RCT) og ta utgangspunkt i direkte mål på forekomsten av overgrep, ikke bare risikofaktorer assosiert med slik mishandling.
