Formålet med denne rapporten var å studere fra et brukerperspektiv hva som kjennetegner god hjelp etter katastrofer og hvorfor hjelp kan oppleves som lite hensiktsmessig eller savnes. I denne undersøkelsen har vi sett på hvordan de som overlevde terrorangrepet på Utøya selv vurderte tiltakene fra det offentlige hjelpeapparatet.
Våren 2014 ble 261 overlevende intervjuet om positive og negative erfaringer med oppfølgingen de fikk. Dette kvalitative materialet ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Vi har delt oppfølgingen fra hjelpeapparatet inn i fire hovedkategorier: (1) psykososial oppfølging etter Helsedirektoratets modell, og oppfølging fra; (2) fastlege, bedriftslege og legevakt; (3) psykisk helsehjelp og (4) spesialisert somatisk helsehjelp.
Proaktiv oppfølging
Den proaktive oppfølgingen, som ble anbefalt av Helsedirektoratet, ser ut til å ha fungert godt i den første fasen etter terrorangrepet de fleste steder, men mange opplevde at tilbudet forsvant for raskt. Flere hadde god nytte av å få utnevnt en kontaktperson i kommunen, men det varierte hvordan dennes rolle ble fortolket lokalt. Når det gjaldt kontakt med fastlegen, ble det fremhevet som positivt at man allerede kjente den som skulle hjelpe. Enkelte opplevde imidlertid at fastlegen ikke oppfattet alvoret i situasjonen eller manglet tilstrekkelig kompetanse.
Psykisk helsehjelp strekker seg i denne rapporten fra lavterskeltilbud i kommunen til spesialisert psykisk helsevern. Mange ulike behandlingstilnærminger ble benyttet i denne oppfølgingen, og enkelte opplevde behandlingen som lite nyttig fordi hensikten med behandlingsmetoden i liten grad ble kommunisert. Noen opplevde også at behovet for hjelp kom flere måneder eller år etter hendelsen, og da kunne det være vanskelig å komme inn i behandlingsapparatet igjen. Den spesialiserte somatiske helsehjelpen var mange fornøyde med, hovedsakelig fordi de opplevde behandlerne som kompetente, mens misnøyen med dette tilbudet handlet om dårlig relasjon til behandleren.
Tilbudet forsvant for raskt
At hjelperen hadde nødvendig faglig kompetanse og forståelse for situasjonen var en svært viktig faktor for dem som var fornøyde med oppfølgingen de fikk etter katastrofen. I tillegg var det å motta informasjon om målsetning og innhold i oppfølgingen viktig. Undersøkelsen viser at mange opplevde at tilbudet forsvant for raskt, og at oppfølgingen ikke var proaktiv nok.
