Valg  av diagnosemanual påvirker hvem som får traumebehandling

En ny norsk studie viser at valget mellom to diagnosemanualer kan være avgjørende for om barn og unge får diagnosen PTSD etter traumer. Forskjellene er så store at de kan påvirke hvem som får .

Når barn og unge har opplevd traumer, bruker psykologer og leger diagnosemanualer for å vurdere om de har posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Men hvilken manual som brukes, har betydning. En ny studie av 290 norske barn og unge viser at ICD og DSM-manualene gir svært forskjellige resultater.

For tiden er det ICD-10 som brukes i Norge, men snart kommer den oppdaterte versjonen ICD-11. Mange forholder seg også til DSM-5, som er det amerikanske diagnosesystemet, og som også er mye brukt i forskning.

I en studie sammenlignet forskere DSM-5 og ICD-11. DSM-5 identifiserte nesten dobbelt så mange barn med PTSD sammenlignet med det ICD-11 gjorde. I en gruppe av barn som var henvist til helsehjelp i enten kommuner eller psykisk helsevern for barn og unge (BUP) fikk 56 prosent av barna diagnosen ved bruk av DSM-5, mens bare 33 prosent fikk den ved bruk av ICD-11.

Enigheten mellom de to manualene var svak. Det samme barnet kan altså ende opp med å få diagnose ved bruk av DSM-5 men ikke ved bruk av ICD-11, eller omvendt. Forskerne fant at forskjellen særlig skyldes hvordan manualene definerer symptomet gjenopplevelse av traumet. Mens 82 prosent av barna oppfylte DSM-5 sitt kriterium for gjenopplevelse, var det bare 46 prosent som oppfylte ICD-11 sitt strengere krav om at gjenopplevelsen skal ha et tydelig preg av å at det skal oppleves som at det skjer på nytt, her og nå.

To ulike tilnærminger til traumer

DSM-5 har en bred tilnærming som inkluderer mange symptomer som forskning har vist at er vanlige å ha etter traumer. For å få diagnosen må man ha fire typer symptomer: påtrengende minner eller gjenopplevelse, unngåelse, negative tanker og følelser, og økt stressnivå. ICD-11 er mer restriktiv og fokuserer på tre kjernesymptomer: gjenopplevelse av traumet som om det skjer nå, unngåelse, og en vedvarende følelse av trussel.

Målet med ICD-11 var å lage en mer presis og klinisk anvendbar diagnose som skulle fange opp kun barna med de mest sentrale PTSD-symptomene. Men studien viser at denne tilnærmingen får utilsiktede konsekvenser.

Ulike symptomprofiler og mer samtidige lidelser

De to manualene fanger opp barn med forskjellige symptomprofiler. DSM-5 identifiserer flere barn, inkludert en god del med uspesifikke symptomer som konsentrasjonsproblemer, søvnvansker og negative tanker. ICD-11 plukker primært ut barn med alvorlige kjernesymptomer på PTSD. Med ICD-11 ville man finne de barna som virkelig hadde PTSD, og ikke de som kanskje hadde mest depresjon eller andre plager.

Samtidig fant forskerne i denne studien at barn de barna som faktisk tilfredsstilte kriterier for ICD-11 PTSD, faktisk ikke hadde «ren PTSD», men at de ofte hadde andre psykiske plager i tillegg til PTSD. Blant dem med PTSD-diagnose hadde 62 prosent også depresjon når ICD-11 ble brukt, mot 53 prosent med DSM-5. Dette tyder på at ICD-11 identifiserer en undergruppe med mer alvorlig og sammensatt symptombilde.

Konsekvenser for tilgang til behandling

Funnene har store praktiske konsekvenser. Diagnosen bestemmer ofte hvem som får tilgang til traumebehandling i helsevesenet. Hvis målet er at flest mulig barn som kan ha nytte av traumebehandling skal få hjelp, bør DSM-5 brukes. Men hvis målet er å prioritere barn med de aller mest alvorlige symptomene, er ICD-11 bedre egnet. Måleinstrumentet er godt egnet til å kartlegge PTSD etter både DSM-5 og ICD-11 kriteriene samtidig, og gir også informasjon om hvorvidt barnet tilfredsstiller kriteriene for kompleks PTSD.

Samtidig er diagnosen viktig fordi den regulerer juridiske rettigheter og tilgang til helsehjelp. Valget av diagnosesystem påvirker hvilken type behandling barn får. Traumefokusert kognitiv atferdsterapi har dokumentert effekt på ikke bare på PTSD, men også på depresjon og angst, og er anbefalt behandling for barn med PTSD. Dersom man velger å bruke ICD-11 vil færre barn få tilgang på denne behandlingen.

Uansett hvilken diagnosemanual som brukes understreker forskerne at behandlere må gjøre individuelle vurderinger av hvert barn, og ikke bare basere seg på diagnoser når de planlegger behandling.

Symptomer på PTSD kan vise seg på ulike måter avhengig av alder og utviklingsnivå, og behandlere bør gjøre en helhetlig vurdering av traumeeksponering, symptomer på PTSD gitt alderstrinnet, samt eventuelle andre plager. Det er viktig å fokusere på hva det enkelte barnet strever med i hverdagen, fremfor å vektlegge diagnosen alene, når man skal lage en behandlingsplan for det enkelte barnet.