I løpet av de siste årene har det vært økt interesse i traumefeltet for hvilken betydning det har for vår psykiske helse at vi opplever at en potensielt traumatisk hendelse er sentral for vår identitet og livshistorie. På fagspråket kalles dette fenomenet sentralitet (centrality of event).
Hypotesen på feltet er at høy sentralitet av en stressende livshendelse bidrar til utviklingen og opprettholdelsen av reaksjoner på posttraumatisk stress (PTS). I denne studien fant forskerne det motsatte: Deltagernes PTSD-symptomer så ut til å føre til at de opplevde hendelsen som en mer sentral del av sin livshistorie.
Sentralitet og PTSD hos overlevende etter terror
I denne artikkelen studerte forskerne nivået av sentralitet blant de som var på Utøya 22. juli, og sammenhengen mellom deres PTSD-symptomer og opplevelse av sentralitet over tid. De intervjuet 319 av de som overlevde på Utøya 14-15 måneder og 30-32 måneder etter angrepet.
Alle deltagerne svarte på syv spørsmål som handlet om i hvilken grad de opplevde at terrorangrepet hadde blitt sentral for deres identitet og liv, som for eksempel: «Denne hendelsen endret livet mitt for alltid» og «Jeg føler at denne hendelsen har blitt en del av min identitet».
Sammenlignet med tidligere funn på feltet, rapporterte deltagerne det nest høyeste nivået av sentralitet som har blitt beskrevet i en traumeutsatt gruppe til dags dato. Dette nivået holdt seg stabilt over de to måletidspunktene.
Hvorfor ble hendelsen så sentral for de overlevende?
Forskerne mener at det kan være mange grunner til at de som var direkte berørt av terrorangrepet på Utøya opplever at denne hendelsen er personlig sentral for dem.
For det første kan det henge sammen med brutaliteten og omfanget av angrepet de var utsatt for – og de negative konsekvensene det fikk for deres daglige liv og fungering. Mange mistet venner på Utøya, noen mistet søsken, og flere strevde med posttraumatiske stressreaksjoner i tiden etter. En del fungerte også dårligere i hverdagen etter angrepet, for eksempel på skolen.
For det andre var dette en hendelse som fikk mye oppmerksomhet i media. De som var på øya blir gjerne referert til som «Utøya-ungdommen», eller «Utøya-overlevende». På denne måten kan man si at terrorangrepet blir beskrevet som en del av hvem de er også av andre. Det kan bidra til å forklare den høye og stabile sentraliteten de rapporterer.
For det tredje var angrepet på Utøya en nasjonal tragedie. Det ble dermed ikke bare en del av livshistorien til de direkte berørte, men en del av Norges historie. Dette kan også bidra til å forklare hvorfor de som var der opplever at denne hendelsen er sentral for dem.
Til slutt mener forskerne at deltagernes unge alder kan ha spilt en rolle. Deltagerne var i snitt 19 år da terrorangrepet skjedde. Tidligere forskning har funnet at yngre voksne i større grad beskriver en stressende hendelse som sentral for deres identitet sammenlignet med eldre voksne.
Hvordan er sammenhengen over tid?
Da forskerne undersøkte sammenhengen mellom sentralitet og symptomnivå, fant de, i tråd med tidligere funn, at opplevd sentralitet hang sammen med deltagernes posttraumatiske stressreaksjoner.
Da de utforsket denne sammenhengen over tid, fant de at deltagernes PTSD-symptomer predikerte senere nivå av sentralitet, men ikke motsatt. Det betyr at jo mer symptomer deltagerne hadde på ett tidspunkt, jo mer sannsynlig var det at de rapporterte høy sentralitet på et senere tidspunkt. Samlet tyder disse funnene på at deltagernes opplevde sentralitet muligens er et resultat av, ikke en årsak til, deres PTSD-symptomer.
Basert på teori og funn fra andre studier var dette det motsatte av det forskerne forventet å finne. Men, fra et klinisk ståsted mener de likevel at funnet ikke er vanskelig å forklare: Det gir mening at mennesker som har opplevd noe svært dramatisk, og som har symptomer på posttraumatisk stress over ett år etter hendelsen, opplever at hendelsen har blitt en sentral del av deres personlige livshistorie, også over tid.
Dette funnet er viktig, fordi det antyder at selv om det er en sterk og positiv sammenheng mellom sentralitet og PTSD-symptomer, er det ikke nødvendigvis slik at det å redusere traumeutsattes opplevde sentralitet vil føre til symptomlette. På den andre siden er det verdt å merke seg at det var en relativt lang tidsperiode mellom datainnsamlingene i denne studien. Det er derfor mulig at det finnes korttidseffekter som ikke ble plukket opp. Fremtidige studier bør derfor ha flere og kortere måleintervaller.
