Fosterbarn får ikke anbefalt helsehjelp

I en pilotstudie ledet av Universitetet i Oslo har forskere sett på om fosterbarn som deltok i en heldagsutredning med lege, psykolog og sosionom mottok anbefalt oppfølging. Resultatet var nedslående: i løpet av ett år etter utredningen hadde bare fire av ti fått den hjelpen de ble anbefalt.

Fosterbarn er en av våre mest sårbare grupper. Mellom 50 og 70 prosent har psykiske lidelser, sammenlignet med 10-15 prosent i normalbefolkningen. De har også høyere forekomst av fysiske helseproblemer og lærevansker. Til tross for dette får de ikke den hjelpen de trenger.

Norske forskere har gjennomført en ny pilotstudie som undersøkte hva som skjer etter at fosterbarn deltar i en heldagsutredning av spesialister. De fulgte 103 barn i alderen 1-17 år som hadde fått tverrfaglige helseundersøkelser gjennom CARE-modellen i Agder-regionen. Tolv måneder senere undersøkte de om barna hadde fått den hjelpen som ble anbefalt.

Store forskjeller mellom tjenester

Forskerne fant store forskjeller mellom ulike typer helsetjenester. For kommunale lavterskeltjenester som helsestasjoner var resultatene oppløftende. Over 80 prosent av barna som fikk anbefaling om disse tjenestene, hadde vært i kontakt med tjenestene etter ett år, og oddsen for å få hjelp var fem ganger høyere for barn med anbefaling.

For spesialiserte tjenester var derimot resultatene mer bekymringsfulle. Bare 37 prosent av barna som fikk anbefaling om oppfølging i barne- og ungdomspsykiatri (BUP), hadde vært i kontakt med tjenesten. For andre spesialisthelsetjenester var prosenten like lav. Også for pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), som var den mest anbefalte tjenesten, var prosenten som hadde vært i kontakt bare rundt 40.

Omfattende behov avdekket

De tverrfaglige heldagsundersøkelsene avdekket store behov. PPT ble anbefalt for 44 prosent av barna, fastlege for 32 prosent og BUP-oppfølging for nesten 30 prosent. Hovedårsakene til at barna var plassert utenfor hjemmet var følelsesmessig omsorgssvikt (83 prosent), praktisk omsorgssvikt (58 prosent) og fysisk mishandling (56 prosent).

Utredningsteamet som inngikk i det piloterte CARE-prosjektet var tverrfaglige og besto av lege, psykolog og sosionom.  CARE-modellen ble testet ut over tre år og er den første av sitt slag i Norge. Modellen ble så vellykket at tverrfaglige helseundersøkelser ble lovpålagt i barnevernloven fra 2023.

Komplekse årsaker til systemsvikt

Forskerne identifiserer flere mulige årsaker til at anbefalingene ikke følges opp. En hovedutfordring er det tredelte ansvaret mellom barnevernet, fosterforeldrene og de biologiske foreldrene. Dette skaper uklarhet om hvem som skal sørge for oppfølging.

Barnevernstjenesten har ofte begrenset kapasitet og høy turnover blant ansatte. Informasjon kan gå tapt når saker overføres mellom saksbehandlere. Samtidig har spesialisthelsetjenesten tradisjonelt hatt inntakskriterier som kan ekskludere fosterbarn, som krav om stabile plasseringer eller «riktige» diagnoser.

Komplekse behov krever samarbeid på tvers av etater, men dette fungerer ikke alltid godt i praksis. Forskerne mener problemet ikke kan løses gjennom isolerte tiltak, men krever systemiske endringer.

Konsekvenser for barn og samfunn

Konsekvensene av å ikke få nødvendig hjelp kan være betydelige. Ubehandlede helseproblemer i barndommen fører ofte til langvarige problemer med fysisk og psykisk helse, utdanning og arbeidsevne. Dette rammer ikke bare den enkelte, men gir store samfunnskostnader gjennom økt behov for hjelp i voksen alder.

Fosterbarn har allerede økt risiko for å falle utenfor skole og arbeidsliv. Når de ikke får behandling for sine helseproblemer, forsterkes denne risikoen ytterligere. Dette representerer både en etisk utfordring samt en samfunnsøkonomisk belastning.

Forslag til forbedringer

Forskerne foreslår flere konkrete tiltak. Det trengs oppfølgingsmøter etter helseundersøkelsene hvor ansvarsforhold avklares og alle parter får bedre forståelse av anbefalingene. Klare frister for oppfølging må etableres, og barna selv må involveres mer i planleggingen.

England har utviklet Europas beste system for helsehjelp til fosterbarn. Der har man egne helseansvarlige for fosterbarn og klare nasjonale retningslinjer som kommunene må følge. Forskerne mener Norge bør vurdere lignende løsninger, særlig siden kommunene i Norge administreres ulikt, noe som kan gjøre nasjonal politikk vanskelig å gjennomføre.

Studien viser at det ikke holder å identifisere behov og komme med anbefalinger. Hele systemet må sannsynligvis involveres for å sikre at disse sårbare barna faktisk får den hjelpen de trenger og har krav på. Dette krever politisk vilje og strukturelle reformer på tvers av sektorer.

Les artikkelen i fulltekst her