I artikkelen analyseres materiale fra tre datainnsamlinger blant de ansatte i regjeringskvartalet i etterkant av terrorangrepet den 22. juli 2011. Materialet viser tydelige spor av det forskerne kaller posttraumatisk vekst.
Forskerne ønsket å se nærmere på om det er ulike grupperinger av mennesker som opplever forskjellige mønstre av posttraumatiske reaksjoner. Tre mønstre utmerker seg i dette materialet:
- En gruppe opplevde verken posttraumatisk stress eller vekst. Mange av disse var heller ikke til stede i regjeringskvartalet da bombeangrepet skjedde.
- En gruppe opplevde høyt nivå av posttraumatisk stress. De fleste av disse rapporterte samtidig at de opplevde å ha vokst på opplevelsen, spesielt når det gjelder det å sette mer pris på andre mennesker og livet generelt.
- En stor gruppe opplevde lavt nivå av posttraumatisk stress, men likevel et høyt nivå av posttraumatisk vekst.
Den siste representerer det vanligste reaksjonsmønsteret. Omtrent 75 prosent av dem som var til stede under bombeangrepet og rundt 40 prosent av dem som ikke var til stede rapporterte et slikt mønster.
Det å oppleve posttraumatisk vekst betyr ikke nødvendigvis at personen har vokst helt objektivt som menneske. Derimot kan det bety at enkelte mennesker klarer å se positive aspekter ved vonde og vanskelige hendelser. Forskerne tror at det å oppleve posttraumatisk vekst kanskje er en type mestringsmekanisme som noen, men ikke alle, bruker.
Etter terrorhendelser, der mennesker er kollektivt eksponert for en traumatisk hendelse, er det ganske vanlig å oppleve at det også finnes positive ting oppi alt det tragiske som har skjedd.
Kollektiv eksponering for terror kan gjøre at samfunnets ressurser mobiliseres. Når folk ser at det fungerer og at mennesker yter sitt ytterste for å få samfunnet til å gå rundt, kan vi bli minnet på hvor godt rustet både samfunnet generelt og enkeltmennesker er til å tåle negative hendelser.
Men det er ikke slik at du må oppleve vekst for å klare deg godt etterpå. Det kan gå fint både med dem som opplever vekst og med dem som ikke gjør det.
Arbeidet med artikkelen er støttet av Rådet for psykisk helse og Extrastiftelsen.
