Predictors of the 10 year course of mental health and quality of life for trauma-affected refugees after psychological treatment

Forskere ved NKVTS har siden 2006 fulgt 54 flyktninger med traumelidelser gjennom behandlingen og i flere år etter endt behandling. Formålet med denne delen av studien var å undersøke om faktorer som ulike traumer, kjønn og alder kunne ha sammenheng med deltakernes grad av bedring. Finnes det faktorer som gjør at vi kan forutse hvem som kommer til å respondere på behandling?

Markante kjønnsforskjeller

Hvilket kjønn personene hadde, om de hadde opplevd vold i barndommen, tortur, og hvor mange ulike krigsrelaterte traumer de hadde opplevd, hadde betydning for hvordan det gikk med deltagerne i studien.

Studien viste at det var stor forskjell på kvinner og menn på nesten alle områder. Kvinner fikk det bedre. De fikk signifikant mindre symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon. De fikk også bedre livskvalitet når det gjaldt fysisk helse og sosiale relasjoner. Mennenes situasjon endret seg i snitt lite.

Både menn og kvinner opplevde bedring i fysisk helse – men kvinnenes bedring var tydeligere. Når det gjaldt livskvalitet knyttet til deres sosiale relasjoner var det kun kvinnene som hadde en positiv utvikling.

Skader av barndomstraumer og tortur er vanskeligere å behandle

Traumer knyttet til krigshendelser, forfølgelse og flukt var ikke de eneste traumene flyktninger hadde erfart. Så mange som halvparten av personene i studien hadde også opplevd tortur. Mange hadde også opplevd vold i barndommen, både i og utenfor hjemmet. Gjennom gjentatte undersøkelser av deltakernes symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon, og ulike områder av livskvalitet gjennom 10 år, viste studien følgende tydelige funn:

De som ikke hadde opplevd vold i hjemmet som barn, viste tydelig bedring mtp. depressive symptomer.

Det samme gjaldt de personene som ikke hadde opplevd tortur: Deres bedring i angst og depresjon var signifikant, mens de som hadde opplevd tortur viste lite bedring.

Summen av ulike traumehendelser relatert til krig syntes også å ha en klar sammenheng med mulighet for bedring i angstsymptomer. De med færrest slike traumeopplevelser viste mest bedring, men jo flere ulike krigstraumer deltakerne hadde opplevd, dess mindre bedring fikk de gjennom forløpet.

Alder, jobb, utdanning og språk betød mindre

I motsetning til tidligere studier, viste ikke denne studien noen signifikante sammenhenger mellom deltakernes alder, utdanningsnivå, norskkunnskaper,  jobbstatus eller hvor lenge de har oppholdt seg i Norge, og behandlingsutfallet.

Konklusjon og en bekymring

Kvinnene syntes generelt å ha utbytte av behandlingen. Dessuten så det ut til at det var lettere å oppnå bedring gjennom behandling for flyktninger som ikke hadde vært utsatt for vold i barndommen eller tortur under fangenskap.

Det mest bekymringsfulle var at menn i denne studien viste liten eller ingen samlet bedring gjennom behandling og i årene etterpå. Det kan synes som vold i barndommen, tortur og mengden av ulike krigsrelaterte traumer gjør at særlig angst og depresjon vedvarer gjennom år, til tross for behandling.

Om studien

Denne artikkelen er basert på en langtidsstudie over 10 år av 54 flyktninger med traumelidelser. Oppfølgingen startet da hver deltaker begynte i psykoterapi på DPS-er eller hos psykologspesialister og psykiatere med avtalepraksis, og sluttet flere måneder eller år etter endt behandling. Datainnsamlingen ble påbegynt i 2006 og avsluttet i 2018. Deltakerne ble intervjuet ansikt-til-ansikt og svarte på spørreskjemaer om psykisk helse og livskvalitet opp til åtte ganger hver i løpet av denne tiden.

Deltakerne var 35 menn og 19 kvinner som var i alderen 21 til 58 år da de kom med i studien. De kom fra 15 land i Asia, Europa og Afrika. Alle hadde opplevd alvorlige krigshendelser og flukt, og mange hadde opplevd fengsling, tortur og seksuelle overgrep. Mange hadde også opplevd traumer gjennom barne- og ungdomsårene.

Les artikkelen i fulltekst her.