Tema: Vold og overgrep

Reported Levels of Upset in Youth After Routine Trauma Screening at Mental Health Clinics

Skar, A. M. S., Ormhaug, S. M., & Jensen, T. K. (2019). Reported Levels of Upset in Youth After Routine Trauma Screening at Mental Health Clinics. JAMA Network Open, 2(5), e194003. doi:10.1001/jamanetworkopen.2019.4003

Terapeuter kvier seg ofte for å spørre barn i behandling om de har opplevd noe traumatisk utover det som allerede er kjent for terapeuten. Men bare et mindretall av barn opplever slike spørsmål som belastende, viser denne studien.

Barn som kommer til behandling i BUP har ofte opplevd potensielt traumatiske hendelser som ikke er kjent for terapeuten. De kan være henvist av helt andre grunner enn post-traumatiske stress-symptomer (PTSS) som følge av et traume. Kjennskap til slike traumer kan være viktig for behandlingsforløpet. Terapeuter bør rutinemessig kartlegge traumatiske hendelser hos barn i behandling, selv om noen kan bli opprørte av spørsmål om tidligere traumer.

Retningslinjene sier at slike opplevelser skal kartlegges. Mange terapeuter er imidlertid redde for at dette er belastende for barnet.

De fleste barn syns det er greit å blir spurt

I denne studien ble over 10 000 barn i alderen 6-18 år spurt om de ble opprørte av å besvare slike spørsmål. Disse barna var henvist til BUP, og ble rutinemessig kartlagt for traumeopplevelser av en rekke slag. De ble blant annet spurt om de hadde opplevd vold i hjemmet, seksuelle overgrep eller alvorlige ulykker. Nesten 70 prosent av barna svarte at de ikke ble opprørte, eller ble lite opprørte, av disse spørsmålene.

Kartleggingen avdekket at nesten 80 prosent av disse barna hadde vært utsatt for minst en potensielt traumatiserende hendelse. Mange hadde flere vonde opplevelser bak seg. Det viser at det er svært viktig å gjennomføre en slik kartlegging.

Et mindretall opplevde spørsmålene som opprørende

Drøyt 30 prosent av barna som ble kartlagt opplevde spørsmålene som opprørende. Blant de som hadde opplevd noe potensielt traumatiserende, var denne prosenten høyere:

  • Traume-utsatte barn: 31 prosent ble moderat opprørte av spørsmålene, og 5 prosent ble svært opprørte.
  • Ikke-utsatte barn: 12 prosent ble moderat opprørte, og 1,5 prosent svært opprørte.

Forskerne fant også at det var mer belastende å få spørsmål om visse typer hendelser. Spesielt barn som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep ble opprørte over å bli spurt om det. Nesten 59 prosent av barna som svarte ja på dette spørsmålet, rapporterte at spørsmålet hadde gjort dem moderat eller svært opprørte.

Barn som har vært utsatt for slike overgrep føler ofte skam. Det innebærer at de ofte ikke forteller om overgrepet, selv i terapi. Det er ikke overraskende at det er opprørende å bli spurt om dette, spesielt hvis det er første gang barnet forteller om det som har skjedd. Det er imidlertid svært viktig at terapeuten får kjennskap til hendelsen.

Nivået av posttraumatiske stress-symptomer (PTSS), ble også målt hos barna. Barn med høyt nivå av PTSS ble mer opprørte av spørsmålene. Personer med PTSS opplever ofte sterke følelser når de minnes på den traumatiske hendelsen.

Det er viktig å kartlegge traumeopplevelser

Kartleggingen avdekket at en stor del av barna hadde vært utsatt for vonde opplevelser som ikke var kjent for terapeuten. Vi vet at mange barn ikke forteller om slike hendelser uten å bli direkte spurt. Vi vet også at jo lenger det tar før man forteller om vold og overgrep, jo større kan de psykiske og fysiske følgene bli. Traumeutsatte barn, særlig de som har utviklet post-traumatisk stresslidelse (PTSD), utsettes sannsynligvis ofte for påminnere i hverdagen. At terapeuten har kunnskap om traumatiske hendelser øker sannsynligheten for at barna får et traumefokusert behandlingstilbud og dermed et vellykket utfall av behandlingen.

Forskerne