Tema: Katastrofer, terror og stressmestring

The Launching and Ensnaring Effects of Construing a Traumatic Event as Central to One’s Identity and Life Story

Blix, I., Birkeland, M. S., Solberg, Ø., Hansen, M., & Heir, T. (2016). The Launching and Ensnaring Effects of Construing a Traumatic Event as Central to One's Identity and Life Story. Applied Cognitive Psychology, 30(4), 526-531. doi:10.1002/acp.3224

Hvis minnene om en traumatisk hendelse blir et viktig referansepunkt i livet ditt, kan det være avgjørende både for utvikling og opprettholdelse av posttraumatisk stress. Det viser forskning på personer som var på jobb i regjeringskvartalet 22. juli 2011.

Blant dem som var på jobb da bomben eksploderte utenfor regjeringskvartalet opplever noen hendelsen som et referansepunkt og et vendepunkt i livet. For andre har ikke hendelsen fått en så sentral del i livshistorien. Forskere kaller dette fenomenet sentralitet (centrality of event). Denne artikkelen ser på sammenhengen mellom sentralitet og nivå av posttraumatisk stress (PTS).

Fra tidligere forskning vet man at sterke emosjonelle opplevelser oftere blir sentrale i livshistorien. Når minner blir sentrale blir de ofte også mer tilgjengelige i hukommelsen, noe som igjen kan føre til høyere symptomer av posttraumatisk stress.

Også tidligere forskning har vist at det er en sammenheng mellom hvor sentral en traumatisk hendelse er i en persons livshistorie, og nivå av PTSD. Denne artikkelen tar for seg hvordan utviklingen av de to fenomenene går over tid, for å kunne si noe om sammenhengen mellom dem.

259 personer som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben eksploderte, har svart på et spørreskjema på tre ulike tidspunkter: 10 måneder etter, 2 år etter og 3 år etter hendelsen. Personene ble bedt om å vurdere 7 ulike påstander som måler sentralitet, for eksempel «Denne hendelsen har forandret livet mitt for alltid», «Jeg føler at denne hendelsen har blitt en del av min personlige identitet», «Jeg føler at denne hendelsen har blitt en sentral del av min livshistorie». Deltakerne svarte også på spørsmål som måler nivå av PTSD.

Resultatene fra undersøkelsen viser at også blant de ansatte i regjeringskvartalet er det sammenheng mellom sentralitet og PTSD, og sammenhengen vedvarer over de tre målingspunktene.

Videre undersøkte forskerne hvordan sentralitet påvirker forløpet av posttraumatisk stress. Man testet hvorvidt det tidlige nivået av sentralitet er avgjørende for grad og forløp av PTSD, og fant støtte for det: Dersom traumet er en sentral del av identiteten 10 måneder etter terrorangrepet, er sannsynligheten stor for at man scorer høyere på posttraumatisk stress både på dette målingspunktet og senere.

Dette tyder på at sentralitet er med på å sette i gang et forløp med høyere nivå av posttraumatisk stress, som vedvarer over tid. Det ser altså ut til at tidlig sentralitet er avgjørende for hvordan posttraumatisk stress utvikler seg.

I tillegg fant forskerne at sentralitet fortsatte å ha en innvirkning på posttraumatisk stress. Det ser ut til at sentralitet også holder personen tilbake fra å bli friskere. Det høye nivået av posttraumatisk stress to år etter terrorangrepet skyldes altså ikke bare at man starter på et høyt nivå. Man kan tenke seg at de sentrale minnene om den traumatiske hendelsen også gjør at man holdes fanget i det høye nivået her og nå.

Det betyr ikke at disse personene ikke viser bedring, men at bedringen går saktere enn man forventer ut fra et normalt forløp av PTSD etter et traume.

Disse funnene er viktige for hvordan personer med posttraumatisk stress bør møtes av terapeuter og annet helsepersonell. ¬Intervensjoner for personer som har opplevd traumatiske hendelser bør unngå å forsterke prosesser som gir hendelsen en sentral plass for personens livshistorie og identitet.  Videre kan man tenke seg at intervensjoner som sikter på å redusere sentralitet kan være nyttig. Fremtidig forskning bør derfor se på hvilke intervensjoner som fører til at hendelser blir mindre sentrale, og hvilken effekt dette kan ha på posttraumatisk stress.

Forskerne