Studien hadde tre målsetninger:
- Undersøke hvordan ulike grupper av symptomer på PTSD påvirker hverandre over tid, hos individer som direkte eller indirekte har vært utsatt for et traume.
- Undersøke hvilke symptomgrupper som påvirker funksjonsevne i hverdagen.
- Spesifisere en teoretisk modell for PTSD sykdomsutvikling og hvordan symptomene opprettholdes over tid.
Reaksjon på et traume
Posttraumatisk stresslidelse kan utvikles etter en hendelse av eksepsjonelt truende eller katastrofal karakter. De diagnostiske kriteriene, fastsatt i diagnosesystemet DSM-IV, kan kort oppsummeres slik;
A: Eksponering for en traumatisk hendelse
B: Påtrengende minner
C: Unngåelsesatferd og følelsesmessig nummenhet
D: Økt aktivering/Hyperårvåkenhet
E: Varighet av symptomer i mer enn 1 måned
F: Signifikant funksjonstap
Hvor sterke symptomene er innenfor symptomgruppene B-D vil variere hos den enkelte, og mellom ulike individer.
Hvilke symptomer driver utviklingen av PTSD?
Tidligere studier har pekt på økt aktivering (f.eks. at man skvetter lett, er overdrevent vaktsom) som en hoveddrivkraft eller «psykologisk motor» for utviklingen av PTSD. I denne studien fant imidlertid forskerne fra NKVTS at det var påtrengende minner som bidro mest til utviklingen av PTSD. Dette er i tråd med eksisterende, teoretiske modeller på feltet der minnet fra hendelsen gjerne beskrives som den aktive komponenten i sykdomsbildet.
Eksponeringsgrad
Nytt i denne studien var fokuset på eksponeringsgrad. Ved å sammenlikne de som var på jobb da hendelsen fant sted (direkte eksponerte) med de som var ikke var på jobb (indirekte eksponerte) dukket det opp interessante forskjeller. For de direkte eksponerte var nivået av påtrengende minner ved første måling etter hendelsen avgjørende for nivået av samtlige symptomgrupper ved neste målingspunkt. For de indirekte eksponerte var det derimot dysforisk aktivering (søvnproblemer, konsentrasjonsvansker o.l.) den symptomgruppen som påvirket symptomnivået på neste måletidspunkt mest. For begge grupper var følelsesmessig nummenhet symptomgruppen som i størst grad opprettholdt symptomtrykket 3 år etter hendelsen. Nummenhet og dysforisk aktivering var videre de symptomene som i størst grad førte til redusert funksjonsevne i hverdagen uavhengig av eksponeringsgrad.
Påtrengende minner + aktivering
For de direkte eksponerte så det ut til at gjentatte påtrengende minner førte til økt aktivering eller hyperårvåkenhet. Med andre ord, det kan se ut til at både minnet fra hendelsen, samt aktiveringen dette minnet forårsaker driver frem det komplekse symptombildet vi finner hos personer med PTSD. Sammen utgjør disse to symptomgruppene den over nevnte «psykologiske motoren» som setter i gang symptomutvikling, samt opprettholder PTSD over tid.
Overlapping med depresjon?
For indirekte eksponerte har minnet fra hendelsen naturlig nok ikke den samme styrken. Gjentakende påtrengende minner inneholder ikke de samme ubehagelige scenene som de gjør hos direkte eksponerte og gir dermed heller ikke samme grad av aktivering. Selv om et liknende symptombilde ble observert i den indirekte eksponerte gruppen overlappet symptomene i større grad med symptomer på depresjon/sorg.
Ulik eksponering = ulik behandling?
Hvis ulik eksponeringsgrad fører til ulike symptombilder er det nærliggende å tenke at dette har implikasjoner for klinisk behandling. Hos direkte eksponerte personer, der påtrengende minner ser ut til å drive symptomutviklingen, vil behandling som gradvis reduserer den emosjonelle styrken til disse minnene antakelig være mest hensiktsmessig, for eksempel EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing). For indirekte eksponerte personer, hvor depresjonslignende symptomer er mer fremtredende, vil derimot metoder som i større grad tar for seg symptomer innenfor dysforisk aktivering og emosjonell nummenhet være mest hensiktsmessig.
