Forskning viser at mange enslige mindreårige asylsøkere strever med psykiske vansker lenge etter at de er bosatt i kommunene. Å ikke være beskyttet av omsorgsgivere verken under flukten eller i reetableringsfasen i et nytt land gjør disse ungdommene ekstra sårbare. Denne studien viser hvordan ungdommene selv opplever integreringsprosessen. Med denne kunnskapen kan hjelpeinstanser og beslutningstakere hjelpe disse ungdommene til en bedre hverdag.
Studien
Målet var å beskrive noen av de utviklingsprosesser som de yngste enslige mindreårige asylsøkerne går gjennom i reetableringsfasen. Forskerne intervjuet 48 enslige mindreårige asylsøkere som alle var under 16 år da de kom til Norge. Noen var så unge som 12. Intervjuene ble utført fem år etter ankomst. Her fikk ungdommene fortelle hvordan de hadde hatt det i disse fem årene. Gjennomsnittsalder ved intervju var 20 år.
Intervjuene ble deretter analysert med fokus på hvilke vendepunkter ungdommene selv fortalte om. Et vendepunkt kan være en forandring i hvordan en ser seg selv eller andre, eller en endring i ytre betingelser, og kan føre livet i en positiv eller negativ retning. Et vendepunkt kan komme plutselig, men kan også oppstå etter en periode med gradvise endringer. Analysen avdekket fire tematiske kategorier som alle omhandler viktige utviklingsmessige vendepunkt for ungdommene:
- «Få en følelse av trygghet»
- «Føle tilhørighet til samfunnet»
- «Føle seg elsket og tatt vare på»
- «Bli selvstendig»
Å få en følelse av trygghet
De fleste av ungdommene snakket om følelse av trygghet som et viktig positivt vendepunkt i deres liv. Følelse av trygghet kom primært fra det å få oppholdstillatelse. Det kunne også handle om det å føle seg trygg fra fysisk vold og få vite at familiemedlemmer var i trygghet.
Mange av ungdommene beskrev hvor urolige de ble av å leve i usikkerhet. Dette hindret dem i å fokusere på dagligdagse ting, slik som skolearbeid eller fritidsaktiviteter. Det å få en følelse av trygghet ble et positivt vendepunkt i livene deres. Det førte til at de ble roligere, kunne fokusere på skole og se fremover.
Å føle tilhørighet til samfunnet
Det å føle tilhørighet til samfunnet ble av nesten alle ungdommene beskrevet som et viktig positivt vendepunkt som førte til en bedre hverdag. Det å føle tilhørighet til andre og til samfunnet kom primært gjennom det å lære seg språket, kulturelle koder og verdier. Dette fant som oftest sted gjennom skole, fritidsaktiviteter og vennskap.
Mange av ungdommene fortalte hvor vanskelig det var og hvor hardt de jobbet for å bli kjent med og passe inn med andre ungdommer. Men de fortalte også hvor godt det var når de fikk det til. Samtidig er det viktig å merke seg at denne prosessen også innebar at ungdommene jobbet med å balansere kulturelle normer og verdier fra sitt hjemland med den nye kulturen.
Å føle seg elsket og tatt vare på
Det å føle seg elsket og tatt vare på ble også identifisert som et viktig positivt vendepunkt for mange av ungdommene. Dette ble oppnådd gjennom at de møtte trygge voksne blant de ansatte i bofellesskap eller hos fosterforeldre som viste omsorg og kjærlighet. Det kunne også handle om det å få seg kjæreste eller bli gjenforent med familien sin.
Det å føle at noen brydde seg om dem ga en indre ro. Dette gjorde det lettere å konsentrere seg om dagligdagse oppgaver og å legge planer for fremtiden. Ungdommer som ikke hadde etablert noen nære relasjoner beskrev mer usikkerhet. For de som ikke hadde noen å støtte seg på ved behov, var det vanskeligere å konsentrere seg om fremtiden.
Å bli selvstendig
Å bli selvstendig ble beskrevet som et vendepunkt med både positive og negative konsekvenser. Noen ungdommer fortalte at de ble selvstendige gjennom å motta råd, hjelp og veiledning over tid. Mange følte seg da tryggere og i mer kontroll over eget liv.
Det var imidlertid noen ungdommer som fortalte at de ble presset til selvstendighet uten at de var klare for det. Dette skjedde typisk når de skulle flytte ut av bofellesskap enten for å bo for seg selv, eller sammen med biologisk familie som var kommet til Norge. For disse ungdommene ble livet mye vanskeligere når de plutselig måtte klare seg selv, uten noen å spørre om hjelp.
Viktig at disse ungdommene får dekket grunnleggende behov
De fleste av disse vendepunktene førte livet i en positiv retning, men noen ganger gjorde det altså også at livet ble vanskeligere for ungdommen.
Disse fire vendepunkter representerer grunnleggende behov som er viktig for alle barn og ungdommer. Men barn og ungdommer født og oppvokst i Norge trenger sjelden å bekymre seg for å bli kastet ut av landet, eller jobbe hardt for å forstå de kulturelle normene og verdiene. Det er derfor særlig viktig for hjelpeapparatet å hjelpe enslige mindreårige asylsøkere til å finne trygghet og tilhørighet til samfunnet. Mange av disse ungdommene er helt alene og har bare seg selv å støtte seg på. Da blir det svært viktig å både gi dem verktøy slik at de kan være selvstendige og hjelp til å skape nye nære relasjoner. Jo yngre barna er når de kommer alene til Norge, desto viktigere er det at de får hjelp med disse tingene.
Til tross for at ungdommene ved ankomst hadde begrensede relasjonelle og kulturelle ressurser i Norge viste mange av de stor handlekraft og evne til å jobbe hardt for å få til livet i Norge. Å gi enslige mindreårige asylsøkere ytterligere støtte innenfor disse fire områdene kan bidra til å styrke ungdommenes individuelle resurser, forbedre integrering og gi økt psykisk velvære.
