Å identifisere traumeerfaringer og traumerelaterte symptomer er viktig for planlegging av videre behandling i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Traumer er en betydelig risikofaktor for utvikling av psykososiale problemer, inkludert depresjon, angst, alkoholmisbruk og atferdsproblemer. Posttraumatiske stress-symptomer kan utvikle seg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Traumefokusert behandling kan hjelpe barn og unge til å få det bedre.
Kunnskap om barns eksponering for traumatiske opplevelser er viktig for å få et komplett bilde av barnas behandlingsbehov. Potensielt traumatiserende hendelser kan være for eksempel ulykker, alvorlig sykdom, mobbing, vold og seksuelle overgrep. Også det å være vitne til slike hendelser kan være traumatiserende for et barn.
Unik klinisk studie
Tidligere forskning har pekt på et betydelig sprik mellom antallet henvisninger relatert til traumesymptomer og det faktiske antallet barn og unge som kan ha behov for traumefokusert behandling. I 2017 var 10 % av henvisningene til BUP relatert til alvorlige reaksjoner etter traumer. Samtidig viser en forskningsstudie fra NKVTS av 10 000 såkalte traumekartlegginger at det ble rapportert om eksponering for potensielt traumatiserende hendelser hos hele 79 % av de henviste.
Etter at rutinemessig traumekartlegging ble innført ved ungdomspsykiatriske poliklinikker, har NKVTS samlet inn data fra nesten 20 000 slike kartlegginger. Denne studien er basert på 6653 tilfeller der både barnet selv og den som har omsorg for barnet, har gitt informasjon om potensielt traumatiserende hendelser og om symptomer på posttraumatisk stress hos barnet. Data er fra perioden 2012-2017, omfatter barn i alderen 6-18 år og deres omsorgsgivere. Kjønnsfordelingen i utvalget er relativt jevn.
Studien er den første i Norge og trolig også en av de første i verden som har undersøkt samsvaret mellom barn og omsorgsgiveres traumerapportering basert på et stort klinisk utvalg der barna er i en behandlingssituasjon. Tidligere forskning på området har vært basert på mindre, ikke-kliniske utvalg.
Barn og voksne rapporterer ulikt
Analysen viser at barna generelt rapporterer om mer eksponering for ulykker og sykdom, vold utenfor hjemmet og seksuelle overgrep enn omsorgsgiverne deres gjør. Det er imidlertid ingen forskjeller når det gjelder vold i hjemmet eller det totale omfanget av traumatiske hendelser.
Det største spriket mellom barnas og omsorgsgivernes rapporter gjelder ulykker og sykdom, etterfulgt av rapporter om vold i eller utenfor hjemmet. Samsvaret er størst for rapportering av seksuelle overgrep.
Jo eldre barna blir, jo større blir samsvaret mellom deres og omsorgsgivernes rapporter om traumatiske opplevelser. Denne tendensen gjelder på tvers av traumetyper.
Dette funnet står i en viss motstrid til tidligere forskning, som har indikert lavere samsvar mellom barns og omsorgsgiveres rapportering når barna kommer i ungdomsårene. En mulig forklaring kan være at denne studien er gjennomført i en klinisk setting, der det er erkjent av både barn og omsorgsgiver at det foreligger psykiske helseproblemer. Da er det også sannsynlig at omsorgsgivere i større grad kjenner også de eldre barnas erfaringer.
At det er mindre samsvar mellom den informasjonen yngre barn og deres omsorgsgivere oppgir, kan skyldes at små barn oftere rapporterer om skumle opplevelser som ikke har blitt oppfattet som traumatiserende av de voksne.
Kjønnsforskjeller
Sammenlignet med omsorgspersonene sine rapporterer jenter om betydelig mer eksponering for ulykker og sykdom, vold (både i og utenfor hjemmet) og seksuelle overgrep.
Gutter rapporterer om mer eksponering for vold utenfor hjemmet og seksuelle overgrep enn omsorgsgiverne deres gjør.
Det er også verdt å legge merke til at det generelt er større samsvar i rapporteringen av traumatiske hendelser mellom jenter og deres omsorgsgivere enn mellom gutter og deres omsorgsgivere. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men en kan tenke seg at det kan ha sammenheng med kjønnsroller og forventninger som gjør at jenter oftere blir spurt om hvordan de har det og oftere forteller hvordan de har det.
Dette er viktig å ta hensyn til i videre forskning og videreutvikling av prosedyrer for kartlegging av traumesymptomer.
Felles oppfatning forebygger ikke
Man skulle kanskje tro at det kan virke forebyggende at barnet og den som har omsorgen for barnet har felles oppfatning av barnets eksponering for traumatiske hendelser, men denne studien tyder ikke på det. Økt samsvar mellom barns og omsorgsgivers rapporter var derimot ofte assosiert med økt forekomst av symptomer på traumatisk stress og funksjonsnedsettelse.
Dette kan tyde på at hendelsens alvorlighetsgrad er større hvis både barnet og den som har omsorgen for barnet definerer hendelsen som traumatisk.
Selv om felles forståelse altså ikke ser ut til å forebygge, kan det likevel være en støtte for barnet i den terapeutiske prosessen at omsorgsgiveren har samme forståelse av bestemte opplevelsers traumatiske karakter og betydning for barnets situasjon.
Anbefaler å kartlegge hver for seg
Forskerne bak studien anbefaler at terapeuter som gjennomfører traumekartlegging så langt som mulig snakker med barn og omsorgsgiver hver for seg.
Traumer kan være skambelagte, og i enkelte tilfeller også direkte knyttet til omsorgsgiveren, så for å legge til rette for åpen og ærlig respons, bør terapeuten snakke med barnet alene. Likedan kan omsorgsgiver fortelle om opplevelser som ikke blir identifisert som traumer av barnet selv, eller som barnet kanskje ikke vil snakke om.
At både barn og omsorgsgiver kommer til orde, er viktig for å legge til rette for et mest mulig komplett bilde av barnets opplevelser og symptomer. Da er det lettere å gi barnet en oppfølging som i størst mulig grad er tilpasset deres behov og på den måten redusere fremtidige negative effekter av traumatiserende opplevelser fra barndom og ungdomstid.
