– Når barn utsettes for vold og alvorlige krenkelser, og dette blir meldt til politiets operasjonssentral, alarmeres ofte både politiet og barnevernet. Hvordan disse to etatene samarbeider har mye å si for støtten og hjelpen barna får, sier Norunn Vorland og Kristin Skjørten ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiske stress.
Vorland og Skjørten har utarbeidet rapporten, som belyser samarbeidet mellom politi og barnevern i akutte kriser og frem til tilrettelagt avhør av barn ved Statens Barnehus. Forskerne har intervjuet representanter fra begge etater.
Samarbeid i akuttfasen
Rapporten er delt i to deler. Den første delen handler om samarbeidet i akutte situasjoner.
– Politiet og barnevernvaktene gir inntrykk av et gjennomgående godt samarbeid i akuttfasen. Fordeling av ansvar og oppgaver går nærmest av seg selv, og partene har stor nytte av hverandres faglige kompetanse og assistanse, sier Vorland.
I akutte kriser er det barnevernvaktene og operative tjenester i politiet (ordenspolitiet og operasjonssentralen) som samarbeider. Arbeidsdelingen er tydelig. Politiet skal sørge for sikkerheten i situasjonen, og avklare om det er begått en kriminell handling. Barnevernets oppgave er å sørge for at barnet ivaretas og påse at barnets omsorgssituasjon er forsvarlig.
– Samtidig ser vi at manglende formaliserte retningslinjer for hvordan saker meldes fra politiet til barnevernvaktene kan skape utfordringer. Barnvernvaktene opplever at de ikke alltid tilkalles i saker der de mener at deres kompetanse er nødvendig for å ivareta barnene på en god måte, sier Vorland.
Vorland understreker at det er variasjoner i samarbeidet mellom de ulike politidistriktene.
Samarbeid fra anmeldelse til tilrettelagt avhør
Den andre delen av rapporten handler om samarbeidet mellom etatene frem til tilrettelagt avhør av barn.
– Representanter både fra politi og barnevern forteller om større samarbeidsutfordringer i denne fasen. Partene forteller om flere utfordringer og dilemmaer i fordeling av etatenes ansvar og roller når saken skal undersøkes og rettslig etterforskeres samtidig som barna skal ytes barnevernfaglig hjelp, sier Skjørten.
Skjørten understreker at etatene opplever at samarbeidet fungerer bedre nå enn tidligere, og at de nye forskrifter om tilrettelagte avhør av barn fra 2015 har hatt positiv innvirkning på samarbeidet.
Informantene i denne delen av rapporten har vært etterforskere i politiet og saksbehandlere fra det kommunale barnevernet.
– Det bør tilrettelegges for at barnevernet får økt kunnskap om og forståelse av politiets ansvar og oppgaver i disse sakene, og tilsvarende at politiet får god kjennskap til barnevernets mandat og ansvarsområder, sier Skjørten.
Fruktbar uenighet
Forskerne understreker at politiet og barnevernet er to etater med ulike roller og mandater, og at en viss uenighet er naturlig og unngåelig fordi de skal løse to ulike samfunnsoppdrag.
– Barnevernet må fortsette å legge barnets beste til grunn for sitt arbeid, mens politiet skal ivareta sikkerhet og etterforske kriminalitet. Det blir ikke nødvendigvis riktig å alltid bestrebe enighet og fravær av konflikt. Det er kanskje i diskursen og dialogen mellom de to etatene at de gode løsningene ligger, sier forskerne.