Dagens ungdom har vokst opp med at enhver liten hendelse fotograferes og deles på nettet. Ikke så rart da at den første store kjærligheten og utprøving av seksualitet foreviges. Men hvis disse bildene ender opp i ulike sosiale medier, kan skammen bli ekstra stor fordi man selv valgte å dele det første bildet – med den man stolte mest på i hele verden.
Per Hellevik er stipendiat ved NKVTS, og disputerer om kort tid med sin avhandling om digital vold, med særlig fokus på vold mellom tenåringskjærester. Avhandlingen er basert på funn fra en stor europeisk spørreundersøkelse om digital vold. I det norske materialet har omkring 1000 ungdommer besvart et spørreskjema. I tillegg har Hellevik og kollegaer dybdeintervjuet 20 ungdommer.
Digital vold kan bestå av kontroll og overvåkning, trakassering og trusler, hatefulle ytringer, men også av at nakenbilder blir spredt på nettet, for eksempel av en tidligere kjæreste. Nylig holdt Hellevik et foredrag om emnet, basert både på egen og andres forskning.
– Dette kalles gjerne bildedeling, men jeg vil vekk fra det begrepet. Det ufarliggjør det som skjer. Det dreier seg om et seksuelt overgrep, sier Hellevik. I tråd med andre forskere, bruker han derfor begrepet bildebasert seksuelt overgrep.
Innhold, som et nakenbilde, kan dessuten raskt spres til et stort publikum, og en overgriper har enkel tilgang til offerets nettverk. Det gjør at muligheten for utpressing, for eksempel for å få flere bilder, eller til å presse noen til seksuelle handlinger, er mye større enn før.
Aldri pause fra mobbingen
Overgrep på nett ligner mye på overgrep ute i «virkeligheten». Men noe er også nytt – og verre.
– Det gjelder for eksempel for mobbeofre: Tidligere fikk man en pause når skoledagen var over. Nå kan mobbingen skje når som helst på døgnet. Det er nesten umulig å kutte tilgangen til nettet. Vi er alle helt avhengige av å være online for skole, jobb og kontakt med venner.
Nettet gjør det enklere for overgriperen å være anonym, og dermed vanskeligere å få identifisert hvis man for eksempel vil anmelde.
– Kanskje gjør også anonymiteten at det er lettere å utøve slike handlinger? Funn både i min egen og andres forskning tyder på at en del tillater seg å gjøre noe de ikke ville gjort i en ansikt–til–ansikt-relasjon, sier Hellevik.
Lite rom for å gjøre noe dumt
Overgrepene er også mer permanente enn før. Det som ligger på nettet, forblir i mange tilfeller på nettet.
– Jeg har i løpet av forskningen min blitt imponert over hvor gode politiet er på å få fjernet bilder fra for eksempel Facebook. Men det finnes ingen måte å kontrollere at ikke noen har lagret bildet. Offeret må leve med vissheten om at det når som helst kan dukke opp igjen, understreker Hellevik, og fortsetter:
– Jeg mener alt dette betyr at det er svært lite rom for å prøve og feile for dagens ungdom. Hvis du gjør noe dumt i fylla, er det plutselig dokumentert på fem ulike telefoner.
Ikke annerledes enn annen vold
Men er egentlig digital vold like farlig som vold i «virkeligheten»? Det finnes lite forskning på konsekvensene av digital kjærestevold, men Hellevik sier at det er all grunn til å tro at de ligner på konsekvensene av annen kjærestevold. Han viser til forskning som peker på at utsatte kan rammes av for eksempel depresjon, frykt for egen sikkerhet, PTSD, suicidalitet, skam eller rusmisbruk.
– Ved bildebaserte seksuelle overgrep kan vi legge til tillitsutfordringer som følge av at den du stolte mest på, sviktet ved å dele et bilde som var ment for bare ham. Du opplever også tap av kontroll fordi du alltid kan vente at bildet dukker opp igjen – for eksempel i Google-søket til en potensiell ny arbeidsgiver, sier Hellevik, og påpeker at forskning viser at konsekvensene av digital vold i noen tilfeller kan være enda mer alvorlige enn vold i fysiske møter.
– Det som før var skjult, blir offentlig tilgjengelig. Gjør det at det er verre for offeret? Se for dere ei ung jente som deler et nakenbilde som en flørt – det er henne selv som har sørget for at bildet eksisterer. Blir skammen større av egen aktiv deltakelse? Slike bilder kan også gjøre at det er vanskeligere å gå ut av et mishandlingsforhold, fordi overgriperen kan true med å dele bildet med alle vennene og foreldrene dine hvis du går ut av forholdet.
Når bilder eller tekst ligger på nettet, kan offeret selv gå inn og se eller lese på nytt og på nytt, og på den måten gjenoppleve traumet, Dette kaller Hellevik i sin avhandling «selvstyrt reviktimisering».
Mange voldsutsatte skammer seg
Psykolog Helene Flood Aakvaag forsker nettopp på de skadelige konsekvensene av skam hos voldsutsatte. Hun påpeker at skamfølelsen kan være en viktig del av forklaringen på hvorfor vold er så skadelig.
– Sosiale relasjoner er veldig viktig for oss. Mye tyder på at det kan fungere som en buffer mot det som er vanskelig i livet. Vold, det være seg i form av overgrep, omsorgssvikt eller annen fysisk eller psykisk vold, skader de sosiale relasjonene. En viktig grunn til dette kan være at vi skjuler det vi skammer oss for, sier hun.
I en spørreundersøkelse med over 500 unge voksne som hadde vært utsatt for vold i barndommen, svarte nesten halvparten at de skammet seg over dette.
– Det er overraskende for mange; hvorfor i all verden skammer man seg over det som andre utsetter en for, spør hun, og forklarer:
– Skam er en sosial følelse. Den er sterkt knyttet til hva vi tror at andre tenker om oss.
Skam som mestring
Aakvaag forteller at i en omfangsundersøkelse av vold og overgrep mot ungdommer svarte også rundt 20 prosent at de har opplevd at andre har trukket seg vekk fra dem etter det som hendte.
– De har altså rett i at det kan være omkostninger ved å fortelle om det de har vært utsatt for. Det å holde volden skjult kan være et forsøk på mestring. Skammen stopper deg fra å fortelle om noe som kan gjøre at andre vender seg fra deg, påpeker hun.
Poenget er at det kan være omkostninger ved å vise fram det vi skammer oss over.
– Vi vet alle godt hva som gjør at andre nedvurderer oss, og vi nedvurderer ofte oss selv for de samme tingene. Det betyr at vi må jobbe med hva vi skambelegger i samfunnet, sier hun.
Heldigvis er det sånn at hva man skammer seg over, varierer i samfunn over tid.
– Bare tenk på hvor mye skam det var å få barn utenfor ekteskap for 100 år siden. Og det er ikke så lett å se hensikten med å skambelegge det å ha vært utsatt for vold som barn. Dette er altså noe vi som samfunn bør ta tak i. Hvis vi kan redusere skammen for dem som har vært utsatt for vold i barndommen, kan det gjøre at de får det bedre resten av livet, understreker Aakvaag.
Skam over det som er ment å være skjult
Hellevik er enig i at skam er en følelse det er særlig viktig å være klar over, for eksempel i forbindelse med spredning av bilder mot noens vilje.
– I den første, altoppslukende kjærligheten er det lett å tenke at det å dele et nakenbilde med kjæresten er greit. Og disse ungdommene har vokst opp med at den minste lille opplevelse fotograferes. Så når man har opplevd noe kult, som den første utforskningen av sex, tenker jeg at er det helt naturlig å ta bilde av det, påpeker Hellevik.
– Vi må klare å snakke med ungdommen om risikoen ved ta slike bilder, men uten å påføre skyld og skam, sier Hellevik.
Hva kan foreldre og terapeuter gjøre?
Hellevik mener det er lite hensiktsmessig å tenke at digital vold skal løses på helt andre måter enn annen vold.
– Etter mitt syn må dette håndteres med de verktøyene vi har fra før. Det er for eksempel ingen vits i å ta mobiltelefonen fra barna. Selv om vi skjermer dem fra potensielle eller reelle overgripere, kutter vi dem også fra nettverket deres.
Med adresse til terapeuter som behandler barn og unge som er utsatt for digital vold sier han:
– Dere har den kunnskapen og de verktøyene dere trenger. Det er mye viktigere at dere gjør noe, enn at dere lar være å handle fordi dere er redde for å gjøre noe feil. Og dere må spørre: Sjekk om klienter som kommer til behandling for andre problemer også har opplevd noen form for digital vold.
Aakvaag istemmer, og påpeker at selv overfor terapeuten sin skjuler mange det de skammer seg aller mest over.
Til voksne generelt sier Hellevik:
– Vi må involvere oss mer i barns og unges digitale liv! Ta innover deg at en stor del av livet skjer online; spør barna dine hvem de har hengt med i sosiale medier i det siste, ikke bare hvem de har vært sammen med i friminuttene.