Fenomenet posttraumatisk vekst har vært omtalt i forskningslitteraturen siden midten av 1990-tallet. Det refererer ikke til positive konsekvenser av selve traumet, men til potensielle positive «bieffekter» av det å håndtere en traumatisk hendelse og følgene av denne. Slik fenomenet er beskrevet i litteraturen, dreier det seg om endringer knyttet til tre hovedområder: Oppfatningen av seg selv, mellommenneskelige forhold og synet på livet.
Forskningen på posttraumatisk vekst så langt er stort sett basert på selvrapportering, der traumeutsatte har blitt bedt om å beskrive hvilke positive endringer de har lagt merke til hos seg selv etter den traumatiske hendelsen. Derfor vet vi lite om positiv vekst gir seg uttrykk i observerbar atferd, og i så fall hva slags atferd.
Denne artikkelen er en del av Utøya-studien, der ungdommene som overlevde på Utøya og foreldrene deres har blitt intervjuet om reaksjonene sine under og etter terrorangrepet. Intervjuene er foretatt 4-5 måneder, 14-15 måneder og ca. to og et halvt år etter angrepet. Det planlegges også en fjerde intervjurunde, høsten 2019.
Tidligere studier har vist at ungdommene som overlevde på Utøya har seks ganger høyere symptomnivå på posttraumatisk stress enn befolkningen for øvrig. Men kan det også være slik at håndteringen av dette traumet har ført til en positiv vekst på noen områder?
Artikkelen baserer seg på intervjuer med foreldrene to og et halvt år etter hendelsen. Ett av spørsmålene var om de hadde sett positive endringer hos barnet sitt. Hele 64 % av foreldrene beskriver minst én positiv endring hos barna sine som de knytter til håndteringen av terrorangrepet.
Relasjonell vekst
Sterkere familiebånd
Ifølge foreldrene var det mange av ungdommene som ga sterkere uttrykk for hvor mye de satte pris på familien sin, både fysisk og verbalt, etter terrorangrepet. De ringte oftere hjem, ga flere klemmer, snakket mer åpent om følelsene sine, og var mer interessert i å delta på familiesammenkomster.
Mer omsorgsfulle
Foreldrene fortalte også at de observerte tegn på økt medfølelse. Ungdommene viste et større ønske, og en bedre evne, til å hjelpe andre enn tidligere. De viste også en økt mellommenneskelig sensitivitet, noe som blant annet ga seg uttrykk i økt empati. Men, enkelte foreldre påpekte at dette kunne gå «for langt», ved at ungdommen ble så opptatt av andres behov at de ignorerte sine egne.
Endret sosial stil
Noen foreldre fortalte også at barna hadde fått en ny måte å forholde seg til andre på. For noen betød det at de ble mer utadvendte, mens andre ble mer selektive og fikk et sterkere bånd til dem de valgte å omgås.
Personlig vekst
Økt modenhet
Mange av foreldrene opplevde at barna deres var blitt mer modne etter hendelsen; de var mer reflekterte, mer ansvarlige, og i bedre stand til å ta vare på seg selv. Riktignok er det verdt å merke seg at det var en del foreldre som stilte spørsmålstegn ved om denne endringen faktisk var positiv, eller om det var et tegn på at sønnen eller datteren deres hadde «mistet en del av barndommen sin».
Personlig styrke
Noen foreldre beskrev barnet sitt som tøffere og modigere. Andre ungdommer hadde fått økt selvtillit, og opptrådte mer selvsikkert og avslappet i sosiale sammenhenger.
Personlig motivasjon
Noen av ungdommene ble beskrevet som mer motiverte enn før. Det kunne dreie seg om en vilje til å håndtere den vanskelige situasjonen de var kommet i, eller økte ambisjoner om å gjøre det godt på skolen. Andre hadde blitt mer politisk aktive.
Nytt syn på livet
Personlige verdier
Av de tre formene for vekst vi kjenner fra forskningslitteraturen, var det et nytt syn på livet som ble nevnt i minst grad. Men, en del foreldre beskrev endringer i ungdommenes personlige verdier, som at de var blitt mindre materialistisk, eller bedre i stand til å skille mellom bagateller og det som er viktig.
I internasjonal forskningslitteratur regnes det å bli mer religiøs som et tegn på posttraumatisk vekst. Kun én av foreldrene hadde observert en slik endring hos barnet sitt, hvilket kanskje ikke er så overraskende i og med at Norge er et svært sekulært samfunn.
Økt verdsettelse av livet
En del foreldre fortalte at de så at barnet deres satte større pris på livet, og verdsatte «de små tingene i livet» mer enn før.
Er posttraumatisk vekst reelt?
Fenomenet posttraumatisk vekst er omdiskutert, og noen forskere mener at selvrapportert vekst kan være en illusjon eller en mestringsmekanisme. Enkelte har derfor vært spesielt opptatt av at vi bør undersøke om slike positive personlige endringer viser seg i atferd – altså om personen begynner å oppføre seg på en annen måte enn det han eller hun gjorde før hendelsen.
I denne studien var det observerbare tegn på vekst som ble analysert, og de rike beskrivelsene til foreldrene tyder på at posttraumatisk vekst er et observerbart fenomen hos ungdom som har vært gjennom en traumatisk hendelse.
Selv om observerte beskrivelser av vekst kan gi oss en bedre forståelse av hva slags betydning slike endringer har for traumeutsatte i deres daglige liv, òg for miljøet rundt, er det ingen tvil om at personens egen opplevelse av å ha endret seg er av minst like stor betydning. Videre studier bør derfor undersøke hvorvidt endringene andre observerer oppleves som positive av personen selv.
Det er viktig at vi prøver å forstå hvordan og hvorfor en del mennesker opplever positive endringer i tiden etter en traumatisk hendelse, og hvilke konsekvenser disse endringene har for de som opplever dem og deres omgivelser. Ved å gi et mer nyansert bilde av de potensielle konsekvensene av traumatiske hendelser kan vi bidra til å redusere stigmatiseringen knyttet til det å være traumeutsatt.
