Mange barn og unge utsettes for overgrep og potensielt traumatiserende hendelser. En del av disse barna vil oppleve så store vansker i etterkant av et traume at de vil trenge behandling. De vanligste vanskene i etterkant av en traumatisk hendelse er symptomer på posttraumatisk stress.
Ifølge teorier om posttraumatisk stress lagres traumeminner på en annen måte en andre minner. Det innebærer blant annet at traumatiske opplevelser ofte er lagret som følelser eller sanseinntrykk, men minnet eller minnene er ikke alltid språklig tilgjengelig. Dette kan bidra til at man i møte med traumepåminnere (dvs. steder, mennesker, lyder eller lignende som kan minne om den traumatiske hendelsen) trigger minnene på en slik måte at det oppleves som den traumatiske hendelsen skjer på nytt. Dette kan være med på å forklare at mange traumatiserte personer opplever å være under vedvarende akutt fare.
Usammenhengende fortellinger om traume
Tidligere studier har vist at personer med symptomer på posttraumatisk stress (PTSS) ofte har en mer usammenhengende fortelling om opplevelsen sammenlignet med dem som ikke utvikler PTSS. Mange forskere og terapeuter anser det derfor som viktig at barn med store vansker etter en traumatisk opplevelse utarbeider mer hensiktsmessige og meningsfulle historier om det man har opplevd. Dette kan bidra til at minnene om den traumatiske hendelsen på sikt kan bli en integrert del av livserfaringen uten at for mye ubehag og uforståelige og skremmende reaksjoner vekkes.
Å arbeide med traumehistorien gir også en mulighet til å identifisere, utfordre og erstatte dysfunksjonelle tanker barnet kan ha utviklet i forbindelse med den vonde opplevelsen. Målet er å redusere traumerelaterte negative følelser og tanker som vekker frykt, skyld og skam. Videre kan det å fortelle om den traumatiske opplevelsen i terapi bidra til å skape mening og å gjøre det enklere for barna å snakke med andre, for eksempel foreldrene, om det som har skjedd. Dermed kan barna lettere få nødvendig hjelp og støtte.
Første kliniske studie som ser på endring av barns fortellinger om traumer
Dette er den første studien som har sett på hvordan traumehistorien (narrativet) til barn og unge endres i løpet av behandling, og hvorvidt de narrative endringene henger sammen med endring i symptomer på posttraumatisk stress. Ungdommene i studien ble rekruttert fra en større norsk randomisert kontrollert studie som undersøkte effektene av Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) for barn eksponert for alvorlige traumer.
TF-CBT er en behandlingsmetode for barn og unge i alderen 6–18 år som sliter med plager etter traumatiserende opplevelser. Metoden består av flere komponenter, deriblant psykoedukasjon, avslapningsøvelser, følelsesregulering, kognitivt arbeid, foreldrearbeid og arbeid med traumenarrativet. Behandlingsmetoden har vist svært gode resultater i en rekke studier flere steder i verden, deriblant Norge.
Siden forskerne ønsket å utforske sammenhengen mellom narrative endringer og endringer i symptomer på posttraumatisk stress, ble to grupper av ungdommer som responderte ulikt på TF-CBT valgt ut til å delta i denne studien. 12 barn, av de opprinnelige 79 som mottok TF-CBT ble ikke bedre. Det vil si at de viste liten eller ingen reduksjon i symptomer på posttraumatisk stress i løpet av terapiforløpet. De 12 barna som ikke ble bedre ble sammenlignet med de 12 barna som viste størst grad av bedring i løpet av behandlingen. Dette gav et samlet utvalg på 24 barn mellom 10 og 17 år.
Den første og siste traumehistorien som barna delte med terapeuten under traumenarrativ-komponenten ble transkribert og kodet for å måle grad av endring i organisering og fragmentering i traumenarrativene. Fire overordnede kodingsgrupper utgjorde grunnlaget for analysene. Disse besto av; organiserte tanker (dvs. utsagn i historien som reflekterer forsøk på å forstå det som skjer ved å resonnere, planlegge og ta beslutninger), indre hendelser (dvs. beskrivelser av egne tanker og følelser), eksterne hendelser (utsagn om hva noen sa eller gjorde) og fragmentering (som måler graden av flyt i fortellingen; måles gjennom antall repetisjoner, fyllord, uferdige tanker).
Alle barna fikk mer sammenhengende historier
Resultatene av studien viser at alle barna utviklet en mer sammenhengende og organisert historie om den traumatiske hendelsen i løpet av behandlingsperioden. Samlet sett fant forskerne en økning i rapportering av organiserte tanker og indre hendelser hos alle barna, og det var en signifikant nedgang i narrativ fragmentering hos begge gruppene fra første til siste narrativ.
Resultatene, som viste at narrativene i løpet av behandlingen ble mer organisert med et større fokus på indre hendelser, kan ifølge forskerne indikere at TF-CBT har bidratt til økt meningsskaping og større prosessering av følelser for alle barna i studien. Mer sammenhengende og organiserte narrativer kan være et resultat av at traumeminnene ble bedre integrert og forankret sammen med andre minner i hukommelse i løpet av terapien.
Fant ikke sammenheng mellom narrative endringer og endringer i posttraumatisk stress
Forskerne fant ingen støtte for hypotesen om at utvikling av en mer sammenhengende og organisert traumenarrativ henger sammen med reduserte symptomer på posttraumatisk stress. I lys av teorier av posttraumatisk stress og tidligere studier er dette et overraskende funn. Hvordan forstå og forklare at barn med ulik grad av symptomendring viser nesten like narrative endringer?
Forskerne diskuterer om det å repetere den vonde fortellingen i seg selv kan føre til at historien over tid blir mer sammenhengende. Det kan være at de observerbare narrative endringene kommer av at barnet har øvd på å fortelle historien, fremfor endringer i hvordan de traumatiske minnene er lagret. En annen mulig forklaring kan være at noen av barna har unngått de vanskeligste delene av historien og dermed ikke fått aktivert de minnene som man tenker er nødvendig for å bearbeide de tankene og følelsene som opprettholder symptomene.
Tidligere studier har vist at endringer i dysfunksjonelle traumerelaterte tanker knyttet til den traumatiske hendelsen har betydning for utfallet av behandling. I artikkelen løfter forskerne frem at ulikheter i hvor stor grad uhensiktsmessige tanker har blitt avdekket, korrigert og erstattet med mer hensiktsmessige tanker under arbeidet med traumehistorien også kan være noe av forklaringen på manglende sammenheng mellom narrative endringer og endringer i PTSS.
Det er også mulig at terapeutene i ulik grad kan ha påvirket både selve organiseringen av traumenarrativet, men også i hvor stor grad arbeidet med traumehistorien var nyttig for barna. Videre studier bør derfor se på hvilken effekt forholdet til terapeuten har for betydningen av traumenarrativ-arbeidet.
Man kan heller ikke utelukke at det ikke er noen sammenheng mellom endring i narrativ organisering og bedring av symptomer på posttraumatisk stress.
På bakgrunn av denne studien konkluderer forskerne med at TF-CBT bidrar til mer organiserte og sammenhengende narrativer for traumatiserte barn. Selv om man antar at dette er til hjelp for barna blant annet gjennom økt mulighet til meningsskaping og deling av historien, bør terapeuter være klar over at narrative endringer alene ikke er tilstrekkelige for å redusere PTSS hos barn og unge. Fremtidige studier bør se på hvordan vi kan øke forståelsen av prosessene som skjer under arbeidet med traumenarrativet, og videre undersøke hvordan narrativarbeidet i kombinasjon med de andre komponentene i TF-CBT bidrar til bedring i symptomer hos barn og unge slik at behandlingen kan optimaliseres.
