Does event centrality mediate the effect of peritraumatic reactions on post-traumatic growth in survivors of a terrorist attack?
Glad, K. A., Czajkowski, N. O., Dyb, G., & Hafstad, G. S. (2020). Does event centrality mediate the effect of peritraumatic reactions on post-traumatic growth in survivors of a terrorist attack. European Journal of Psychotraumatology, 11(1). doi:10.1080/20008198.2020.1766276
Mange mennesker som har opplevd noe traumatisk, forteller at de har endret seg på en positiv måte etter hendelsen. De beskriver for eksempel at de føler seg sterkere enn før, at de har fått mer meningsfulle og nære relasjoner til andre mennesker, at de prioriterer bedre, og at livet har fått en ny og dypere mening. Dette fenomenet kalles posttraumatisk vekst.
I løpet av de siste to tiårene har det blitt gjort mye forskning på posttraumatisk vekst. Det finnes allikevel få studier av de underliggende mekanismene for denne formen for endring. Hva er det som gjør at noen opplever positiv personlig vekst etter et traume, og andre ikke?
Hvor sentral er hendelsen i livet?
En faktor som blir antatt å være viktig for utviklingen av vekst, er nivået av emosjonelt stress som vekkes under selve den traumatiske hendelsen. I tråd med dette har forskere funnet en positiv sammenheng mellom sterke emosjonelle reaksjoner under hendelsen, og senere rapportert vekst.
Nylig har grunnleggerne av vekst-begrepet, Richard Tedeschi og Laurence Calhoun, med medforfattere, også fremhevet traumeutsattes opplevelse av sentralitet (centrality of event) som en viktig faktor på veien mot posttraumatisk vekst. Sentralitet handler om i hvilken grad en potensielt traumatisk hendelse oppleves som sentral for vår identitet og livshistorie.
Målet i vår artikkel er å undersøke om sentralitet kan forklare sammenhengen mellom traumeutsattes emosjonelle stress under terrorangrepet på Utøya og senere rapporteringer av posttraumatisk vekst.
Mange som var på Utøya forteller om vekst
Artikkelen er en del av Utøya-studien, der ungdommene som overlevde på Utøya og foreldrene deres har blitt intervjuet om reaksjonene sine under og etter terrorangrepet. Intervjuene er foretatt 4-5 måneder, 14-15 måneder og ca. to og et halvt år etter angrepet.
Vi fant at de aller fleste deltagerne rapporterte (i hvert fall noe) vekst. Særlig hadde de blitt mer bevisste sin personlige styrke, og de satte mer pris på livet, etter terrorangrepet. Dette er i tråd med tidligere funn, og tyder på at mange mennesker opplever positive personlige endringer etter å ha vært utsatt for svært vanskelige livshendelser.
I en tidligere artikkel har vi rapportert hvordan foreldrene til de som overlevde beskriver positive endringer hos barna sine i tiden etter terrorangrepet. Disse funnene tyder på at denne typen positive endringer ikke bare er noe de direkte berørte selv opplever, men er noe som kan observeres av andre.
Det er viktig å understreke at posttraumatisk vekst ikke betyr at det å oppleve noe vondt er positivt i seg selv. Å komme seg etter et livstruende traume kan være en tung og stor oppgave. Men, for noen kan denne prosessen sette i gang refleksjoner som gir grunnlag for positive personlige endringer. Posttraumatisk vekst er altså en potensiell bieffekt av å håndtere et traume.
Individuelle forskjeller
Vi fant også at det var en sterk sammenheng mellom emosjonelt stress under angrepet, sentralitet og posttraumatisk vekst. Dette tyder på at både emosjonelle reaksjoner under traumet òg opplevd sentralitet kan hjelpe oss til å forstå individuelle forskjeller i nivå av posttraumatisk vekst blant traumeutsatte.
Vi fant ikke støtte for hypotesen om at sentralitet forklarer sammenhengen mellom stress-reaksjoner og senere vekst. Det betyr at det er mulig at sentralitet ikke påvirker denne sammenhengen. Men, her det er viktig å nevne at vi ikke målte deltagernes opplevelse av sentralitet før 14-15 måneder etter terrorangrepet. Det er mulig at opplevd sentralitet på et tidligere tidspunkt etter en potensielt traumatisk hendelse har en større betydning for utviklingen av posttraumatisk vekst enn sentralitet målt over ett år etter hendelsen. For å finne ut av dette trenger vi studier med tidligere måletidspunkter.
Det er viktig at vi prøver å forstå hvordan og hvorfor en del mennesker opplever positive endringer i tiden etter en traumatisk hendelse, og hvilke konsekvenser disse endringene har for de som opplever dem og deres omgivelser. Ved å gi et mer nyansert bilde av de potensielle konsekvensene av traumatiske hendelser kan vi bidra til å redusere stigmatiseringen knyttet til det å være traumeutsatt.