To og et halvt år etter massakren på Utøya ble mange av de overlevende intervjuet om hvordan de hadde det i skolehverdagen. Da forskerne analyserte svarene de overlevende ga, så de at identitet pekte seg ut som et hovedtema. På den ene siden ungdommenes kamp for å bevare sin identitet og forbli den samme som de var før den traumatiske opplevelsen. På den andre siden en kamp mot den identiteten de ble tildelt av andre, både i nærmiljøet, i media og i samfunnet for øvrig.
Svært mange av de som var tilstede på Utøya var skoleelever eller studenter. Alvorlige traumatiske opplevelser kan påvirke skoleprestasjonene. Mange av de overlevende fortalte at mens de tidligere lå på topp i klassen, slet de med å følge med undervisningen i lang tid etterpå.
Dette bekreftes av karakterene deres: Registerdata viser at de som overlevde Utøya gjennomsnittlig presterte dårligere skoleåret 2011/12, sammenlignet med deres egne karakterer året før, og med landsgjennomsnittet. Å gå fra å være skoleflink til å bli en som sliter med skolen kan ha stor betydning for hvordan man ser på seg selv.
Ansvaret lagt på eleven
Å være elev eller student krever konsentrasjon, engasjement og ofte hardt arbeid, egenskaper som nettopp blir påvirket av posttraumatisk stress. Å fortsette skolehverdagen innebar derfor for mange at det ble satt søkelys på akkurat de egenskapene hvor de følte at de hadde forandret seg.
Både lærere og elever hadde urealistiske ideer om hvor lenge de unge ville være påvirket av hendelsen. De aller fleste ungdommene hadde en samtale med rektor og en særskilt utpekt kontaktperson ved skoleårets oppstart, slik helsemyndighetene oppfordret til. Men samtalen endte i mange tilfeller med at eleven skulle «si fra» hvis de hadde behov.
Dermed ble ansvaret lagt på eleven selv. Behovene for hjelp oppsto ofte ikke før etter flere måneder. Da var det ikke alltid lett å få gehør for at man trengte hjelp, og det er eksempler på at lærere indirekte viste mistanke om at eleven trakk «Utøya-kortet».
«Utøya-kortet»
Utøya-ungdommen opplevde at samfunnet definerte dem inn i en offerrolle etter det som skjedde på Utøya. Offerrollen kan ses som en privilegert identitet i senmoderne vestlige samfunn: Det som skjer med deg er noen andres skyld, og du fritas for ansvar. Dette kan videre føre til mistanke om at noen utnytter offerrollen for å skaffe seg visse privilegier; trekker de «Utøya-kortet»?
Mange opplevde det som problematisk å bli assosiert med Utøya, og flere av dem som startet på ny skole eller universitet rett etter hendelsen lot være å fortelle at de var blant ofrene for terroren. Samtidig kunne de ha behov for – og hadde rett til – tilpasninger som hjalp dem med særskilte problemer de hadde i skolehverdagen. En jente ble for eksempel tildelt et eget rom på universitet for å hjelpe henne med å konsentrere seg om studiene, men endte med å si det fra seg fordi andre elever klagde på at rommet ikke var tilgjengelig for alle.
Opplever også selv at de har en endret identitet
Samtidig brukte ungdommene selv opplevelsene fra Utøya som forklaring på at de har forandret seg, for eksempel når det gjaldt evnen til å håndtere skolearbeidet. Det vanligste var at ungdommene fortalte at de hadde problemer med konsentrasjon, utholdenhet og motivasjon når det gjaldt skolearbeid. Men forskerne fant også eksempler på at bedre karakterer ble forklart som økt modenhet som følge av bearbeidingen av opplevelsene fra Utøya.
Det var allikevel ingen tegn til at de trakk «Utøya-kortet» for å unnskylde seg eller skaffe seg fordeler. Selv når de ville hatt behov for å bruke de fordelene de kunne fått ved å vise til terroropplevelsen, gjorde de det ikke. Dette skyldes delvis negative reaksjoner hos andre, men også for å unngå en identitet som «offer».
Mange av de som ble intervjuet opplevde nedgang i konsentrasjonsevne og karakterer som et nederlag, og som en seier for terroristen. Ungdommene kjempet for å komme tilbake til samme nivå som tidligere, både på egne vegne og for å hedre venner som mistet livet. De ønsket å ta tilbake kontrollen, men måtte ofte gi tapt.
Uønsket kjendisstatus
Det at hendelsen var en så sterk del av den offentlige bevisstheten, og fikk så stor plass i media, var med på å forsterke identitetsproblemene. De overlevende mistet kontroll over fremstillingen av seg selv, fordi media overtok. Ei jente fortalte at hun ble «kjendis» og invitert på mange flere fester enn tidligere. Hun oppdaget dessuten at det ble laget uformelle russeknuter om å ha sex med en Utøya-overlevende. Det førte til at hun selv droppet russetiden. Å forhandle om den identiteten hun ble tillagt ble for vanskelig, og hun valgte å rømme.
Den motsatte reaksjonen fra omgivelsene kunne også være vanskelig: Mens hele Norge snakket om terrorhandlingene, opplevde en gutt at ingen i klassen nevnte det, selv etter at han oppfordret dem til å stille spørsmål. Han følte da at de mente han snakket om det for å få oppmerksomhet.
Personer som er utsatt for en traumatisk hendelse opplever ofte skam over det som skjedde. Det gjelder også for mange av ungdommene. Men i denne studien ser det ut til at skammen først og fremst er knyttet til mangelen på kontroll over sin egen identitet, og ikke til selve opplevelsen på Utøya. I den vestlige verden, hvor frihet og individuelle valg står sterkt, har muligheten til å velge hvem man vil være nærmest blitt en personlig plikt. For flere av informantene har det offentlige traumet begrenset deres muligheter for å definere sin egen identitet, i så sterk grad at dette ble et betydelig problem.