Det finnes per i dag lite forskning på hva som er årsakene til at ungdom dropper ut fra traumebehandling. En begrensning ved tidligere studier er at de i stor grad fokuserer på forhold som ligger forut for behandlingen, f.eks. alder, etnisitet, type traume; med andre ord hvem som faller fra. Slik forskning har ikke gitt klare svar på hvilke faktorer som har størst betydning, og har dessuten begrenset verdi for terapeuter i og med at de ikke kan påvirke disse faktorene.
I denne studien er fokus derfor på karakteristikker ved selve behandlingen:
- Behandlingsmetode.
- Hvorvidt foreldre deltar i første behandlingstime.
- Ungdommenes forhold til terapeuten (den terapeutiske alliansen).
- Ungdommenes oppfatning av hvordan foreldrene vurderer behandlingen.
Datamaterialet i studien er 156 ungdommer i alderen 10-18, som går i traumebehandling. Av dette utvalget var det ca. 20 % som sluttet før behandlingen var ferdig. Ungdommene i studien ble tilfeldig fordelt enten til metoden traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) eller til standard behandling (det vil si den form for behandling ungdommens terapeut anså som mest hjelpsom). I TF-CBT er det et direkte fokus på den traumatiske hendelsen, og metoden kan derfor oppleves som mer utfordrende. Et av spørsmålene forskerne ønsket å undersøke var derfor om dette traume-fokuset så ut til å øke frafallet hos de unge pasientene.
Resultater
Studien viser at det som ga økt frafall var:
- at foreldre ikke deltok i første behandlingstime
- at ungdommen vurderte foreldrenes innstilling som negativ
- at terapeuten vurderte ungdommens innstilling som negativ (svak terapeutisk allianse)
Faktorer som ikke hadde utslag for frafall var:
- behandlingsmetode
- ungdommens vurdering av den terapeutiske alliansen
- foreldrenes faktiske vurdering av terapien
Med andre ord førte den utfordrende TF-CBT-behandlingen ikke til større frafall. Denne metoden viser dessuten gode resultater for ungdom som fullfører behandlingen.
Om ungdommen likte terapeuten eller ikke hadde ikke betydning i seg selv. Men dersom terapeuten opplevde den terapeutiske alliansen som svak, altså at
ungdommen mislikte terapeuten eller behandlingen, økte frafallet.
Hva foreldrene mente om behandlingen hadde heller ikke i seg selv betydning. Men dersom ungdommen trodde at foreldrene hadde en negativ oppfatning, økte frafallet, uavhengig av om dette stemte. Det viser at det er viktig at foreldre slutter opp om barnas terapi, og viser dette eksplisitt. Foreldrenes deltakelse i første behandlingstime økte sannsynligheten for at ungdommen fullførte behandlingen. Terapeuter bør derfor oppfordre foreldre til deltakelse. I TF-CBT oppfordres det til slik deltakelse, og behandlingsopplegget innebærer både separate og felles sesjoner for foreldre og barn.
