Denne artikkelen forteller at et godt forhold mellom terapeut og klient har vist seg å være en viktig forutsetning for om traumatiserte ungdom blir bedre av behandlingen eller ikke. Dette forholdet blir ofte kalt en terapeutisk allianse.
I arbeid med barn og unge er det vanlig å definere den terapeutiske alliansen som et fenomen bestående av to faktorer. Den første er det emosjonelle båndet, altså hvor godt ungdommen liker terapeuten. Den andre er hvordan klienten jobber med oppgavene som gis som del av behandlingen, og om hun eller han er enig i at dette er gode oppgaver.
Terapeuter og forskere har alltid tenkt at barn eller ungdommer vurderer den terapeutiske alliansen på den samme måten. I denne studien ser forskerne på hvordan ungdommene besvarte spørsmålene om alliansen, og fant et svarmønster som var annerledes enn terapeutenes. Det ser ikke ut til at ungdommene skiller mellom det emosjonelle båndet og enighet om oppgavene, men at de i stedet ser disse faktorene under ett og oppfatter alliansen som enten positiv eller negativ.
Dette forstår forskerne som at det ikke holder at terapeutene er hyggelig og grei for å skape en god allianse. Man må også tilby en behandling og oppgaver som gir mening for ungdommene.
Forskerne har undersøkt hvordan klienten vurderer forholdet til terapeuten sin, og koblet dette til informasjon om hvordan den samme terapeuten tror at ungdommen vurderer forholdet. De fant at terapeutene er langt fra så gode til å oppfatte hva ungdommen syns om alliansen som de ofte tror.
I tråd med tidligere studier finner forskerne at når ungdommene rapporterer om en god allianse, er det et signal om at de vil bli friskere i løpet av behandlingstiden. Men når terapeutene mener at alliansen er god, er det ikke alltid i samsvar med det ungdommen mener. Det er dermed ikke gitt at klienten blir friskere selv om terapeuten mener alliansen er god.
Stort sett er det imidlertid sånn at terapeuten tror at ungdommene er mindre fornøyde enn de faktisk er.
Det at terapeuter ofte mistolker hvor fornøyde klientene er med behandlingen stemmer overens med tidligere forskningsfunn. At de heller ikke kan forutsi hvem som blir bedre av behandlingen er derimot nytt.
Basert på disse funnene anbefaler forskerne at terapeuter ikke stoler utelukkende på sin egen oppfatning. De bør undersøke hva ungdommene føler underveis i behandlingen, og justere intervensjonen etter disse tilbakemeldingene.
