Aktuelt

Barn på krisesenter må ivaretas på skolen

– Lærere som får vite at et av barna i klassen bor på krisesenter, må snakke med barnet om dette. Disse barna lever med stor usikkerhet, og læreren kan hjelpe dem til å føle seg tryggere i skolehverdagen. Det er den klare meldingen fra forsker Sabreen Selvik, som har intervjuet skolebarn som bor på krisesenter.

Ettertenksom gutt blar i skolebok
Barn på krisesenter trenger trygge voksne rundt seg i skolehverdagen. Lærere har en viktig rolle her. (Illustrasjonsfoto: colourbox.com)

11 år gamle «Nina» og mammaen hennes har i løpet av de siste tre årene flyktet til krisesenter hele sju ganger. Det er fordi pappa klarer å finne dem hver gang de flytter til et nytt sted. Under tre av oppholdene på krisesenter får Nina gå på skole – en ny skole i en ny by hver gang. Bare på én av skolene snakker kontaktlæreren med henne om at hun bor på krisesenter. Nina er glad for denne samtalen om situasjonen sin.

«Jeg fikk liksom sluppet ut følelsene jeg hadde. Ja … (…) Den steinen jeg hadde i magen!» sier Nina.

Nina er ett av 20 barn som er intervjuet av Sabreen Selvik, pedagog og forsker ved NKVTS. Nylig disputerte Selvik med en avhandling om disse barnas erfaringer.

Les omtale av avhandlingen.

Alle de 20 barna har lange og gjentatte opphold på krisesenter bak seg. De gjentatte oppbruddene fra hjemmet går utover barnas skolegang, og Selvik har lagt vekt på barnas skoleopplevelser i intervjuene. Få av barna opplevde at læreren snakket med dem om at de bodde på krisesenter.

Selvik har bare intervjuet barna, og ikke lærere eller andre som kan bekrefte eller avkrefte barnas fortellinger.

– Barn med gjentatte opphold på krisesenter er eksperter på hvordan det er å være i denne situasjonen. Det er deres stemme jeg vil løfte fram. Det er irrelevant om læreren kjenner til situasjonen og mener at barnets situasjon blir tatt hensyn til, dersom barnet ikke opplever at deres situasjon blir forstått, sier hun.

Det bor mange barn på krisesenter hvert år

Statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at det i fjor bodde nesten 1500 barn i Norge på et krisesenter i en kortere eller lengre periode. Dette tallet har vært relativt stabilt de siste fire årene. En fjerdedel av disse barna hadde allerede hatt ett eller flere opphold på krisesenter tidligere i livet. For nesten alle barna var voldsutøveren de var på flukt fra, enten far eller stefar.

Antallet barn på krisesenter hvert år kan være nesten like høyt som antallet kvinner. I 2017 bodde det 1 806 voksne på krisesentrene – av disse var 132 menn (tall fra Bufdir). Noen kvinner kommer uten barn, andre kan ha flere barn med seg. Selv om krisesentre i 2010 ble åpnet også for menn, er det få menn som kommer sammen med barn.

Alle de 20 barna i denne studien bodde sammen med mor.

Livet på krisesenter

Sabreen Selvik (Foto: Anne Marie Huck/NKVTS)
Sabreen Selvik (Foto: Anne Marie Huck/NKVTS)

– Den første flyttingen til krisesenteret er alltid skummel for barna. Ofte innebærer det en flukt, kanskje midt på natten. Så kommer de til et sted med mange mennesker de ikke kjenner, forteller Selvik.

Flyttingen kan innebære at all kontakt kuttes med venner og den gamle skolen, med fritidsaktiviteter og kanskje også til besteforeldre og andre nære slektninger, som ellers kunne vært en støtte for barnet. Disse barna har ofte levd lenge i en situasjon hvor mor, og kanskje også barnet selv, har vært utsatt for fysisk eller psykisk vold fra far eller stefar.

– I beste fall blir krisesenteret raskt et sted hvor barnet føler seg trygt, og hvor de kan slappe av fordi mamma endelig får hjelp. Det har blitt gjort mye for å tilrettelegge krisesentrene for barn de senere årene, sier Selvik.

Barna mister skolegang

Skolen er en av de viktigste sosiale arenaene i barns liv, og bør bidra til å bygge trygghet rundt barnet. Når barn rykkes ut av sitt vanlige miljø fordi situasjonen i hjemmet er blitt uholdbar, er det svært viktig at skolegangen ivaretas. Selvik understreker at disse barna har rett og plikt til å gå på skolen på samme måte som andre barn.

– Men det er i teorien. I praksis er det ofte vanskelig å få til dette. Spesielt gjelder det for barn som har behov for beskyttelse fra voldsutøveren, forteller Selvik.

Det kan også være et problem at krisesenteret ligger langt unna skolen. Da har riktignok barna rett til skoleskyss, men det er ikke alltid at det lar seg gjøre rent praktisk. Lang reisevei kan dessuten være slitsomt for barna. Noen større krisesentre har knyttet til seg lærere som kommer og underviser noen dager i uka. Andre sentre har faste plasser på en nærliggende skole, slik at barnet raskt får et nytt skoletilbud. Men en del barn blir gående helt uten skoletilbud i kortere eller lengre perioder mens de bor på krisesenteret.

– For det første er det en risiko for at det oppstår kunnskapshull i utdanningen. Men like viktig er den sosiale kontakten med venner og lærere. Disse barna har et stort behov for å styrke seg i trygge, kjente omgivelser. Både venner og lærere er viktige samtalepartnere for dem, sier Selvik.

Læreren må snakke med barna

Det er få av de barna Selvik snakket med som opplevde at læreren snakket med dem om at de bodde på krisesenter.

Noen av barna fortalte at de skjønte at læreren visste om det. Det kunne være fordi barnet ble sendt til helsesøster for å prate, eller fordi læreren sa fra hver dag om at nå er drosjen her for å hente deg. Noen få barn valgte å fortelle læreren hva som hadde skjedd.

– Men det kan være vanskelig for barnet. De kan for eksempel ha fått beskjed om å holde hemmelig hvor de bor. Derfor er det ekstra viktig at læreren er den som tar opp temaet, og viser barnet at de trygt kan snakke om situasjonen, påpeker Selvik.

Bufdirs nye veileder for ansatte på krisesentre er tydelig på at det bør være god kontakt mellom krisesenter og skole når senteret har barn boende.

Legg en plan sammen med barnet

Barna Selvik intervjuet ga uttrykk for at det er bra om læreren kjenner til situasjonen deres.

– Mitt råd er at kontaktlæreren alltid tar en prat med eleven når de får vite at han eller hun bor på krisesenter.

Når barnet vet at læreren vet, kan de slappe litt mer av om disse tingene. Kanskje er det nok bare å si at man vet, eller kanskje det er nødvendig å lage en liten plan sammen med barnet.

Det er vanskelig å lære noe når man er veldig stresset på grunn av vonde opplevelser og usikkerhet. Og det kan være vanskelig å gjøre lekser hvis man bor på et trangt og bråkete krisesenter. Da hjelper det ikke om læreren sier at det går fint, du kan gjøre leksene til i morgen – det fører jo bare til at arbeidet hoper seg opp. Andre ting som kan avklares i en slik samtale er hvem som skal få vite om situasjonen. Hva skal de andre barna få vite? Og hva skjer hvis den man har flyktet fra, kommer på skolen?

For barn som «Nina», som stadig må flytte videre og ikke får fortelle noen hvor hun bor, kan det være fint å ha en avtale om at læreren snakker med klassekameratene om hvorfor hun plutselig er borte.

– En prat med læreren, som avklarer hva barnet har behov for, gjør at de slipper å gå alene med den vanvittige usikkerheten de lever i, understreker Selvik.

Lærere må få tid til å snakke med barna

– Når læreren ikke snakker med barna, lurer de på hvorfor. De finner sine egne forklaringer, som at læreren ikke syns det er viktig, at de ikke vil snakke om det, eller ikke har tid, eller ikke vet om det. Svarene barna gir viser at de skjønner mye av hvordan lærere har det i hverdagen.

– De fleste av disse forklaringene stemmer nok. Kanskje møter den enkelte lærer bare ett krisesenterbarn i hele sin karriere. Da kan de bli usikre på hvordan de skal snakke om situasjonen med barnet. Lærere har det dessuten travelt, sier Selvik.

Men at noen barn tror at læreren ikke syns det det de opplever er viktig, synes forskeren er en lei misforståelse.

– Jeg er sikker på at det ikke finnes en eneste lærer i Norge som ikke syns det er viktig å vite at en elev bor på krisesenter, sier hun.

Skoleledelsens og departementets ansvar

Skolen, og lærerutdanningen, må legge til rette for at lærerne har kompetanse på å ta opp vonde temaer med barn. Mange som er redde for at det kan skade barn som har opplevd noe potensielt traumatiserende. Men forskning viser at det ikke er farlig, så lenge det skjer i en trygg setting.

– Hver samtale barnet har med en trygg person kan bidra til å bearbeide de vonde opplevelsene, understreker forskeren.

Men kompetanse alene er ikke nok – skolen må også legge til rette for at når et barn opplever noe kritisk, har læreren tid til å ta denne viktige samtalen, og til å følge opp etterpå. Det må også være mulighet for veiledning dersom det er behov for det, slik at læreren ikke står alene i situasjonen.

– Det må ikke være så mye byråkrati i skolen at lærere ikke har tid til å snakke med barn som sliter. Det er skolens, og departementets, ansvar at lærere får utført denne viktige delen av jobben, avslutter Selvik.