– Vi håper å finne ut hva som trengs for å opprettholde et behandlingstilbud etter at implementeringsstøtten til klinikkene er over, sier Nadina Peters. Hun er stipendiat i et nytt prosjekt som har fått navnet Sustain.
Metoder for å sikre langsiktig bruk av behandlingstilbud
For at en klinikk skal tilby en bestemt behandlingsmetode, er det et minimumskrav at behandlerne ved klinikken mestrer metoden. Det er hyppige utskiftninger av behandlere i psykisk helsevern. Dersom behandlerne som behersker en bestemt behandlingsmetode slutter i klinikken, kan ikke lenger klinikken tilby aktuelle behandlingsmetode. Opplæring og veiledning av nye terapeuter er både tidkrevende og dyrt, og ikke all kompetanse blir erstattet når noen slutter.
Sustain-prosjektet er utledet av et forsknings- og implementeringsprosjekt, ITV-prosjektet, som siden 2018 har implementert behandlingsmetodene CT-PTSD og EMDR i psykisk helsevern.
Det sentrale spørsmålet som skal besvares i det nye prosjektet der Peters er stipendiat, er hva klinikkene gjør for å sikre at de opprettholder behandlingstilbudene over tid.
Bruk av fire informasjonskilder i forskningen
For å få svar på spørsmålet tar Peters i bruk fire kilder til informasjon. Disse er spørreskjema, dybdeintervju, journalgjennomgang og pasientintervjuer. Målet er å undersøke forskjellen mellom klinikker som svarer at de har høy grad av opprettholdelse og dem som sier de ikke har.
– Få har forsket på opprettholdelse i særlig grad før. Det er komplisert å forske på, så det anbefales å bruke flere datakilder. Selvrapport som spørreskjema og intervjuer er det vanligste, men vi vil i tillegg også bruke journaler, som forhåpentligvis dokumenterer den «faktiske» bruken, sier Peters.
Forskerne håper gjennomgangen av journaler kan gi svar på om og hvordan klinikkene kartlegger og registrerer behandlingen de gir. I prosjektet skal de blant annet se på behandlingslengde, pre- og postsymptommål og om pasienten får informasjon om ulike behandlingsmetoder.
Kanskje kan de også se etter årsak til eventuelt tidligere avslutning av behandlingen.
Les mer om prosjektet: SUSTAIN: Bruk og opprettholdelse av kunnskapsbasert behandlingstilbud i psykisk helsevern
Pasientenes perspektiv på PTSD-behandling
I tillegg ønsker forskerne å høre hvordan pasientene opplever PTSD- behandling generelt og de kunnskapsbaserte metodene spesielt.
– Pasientenes erfaringer med tilbudet kan gi oss en pekepinn på hva som kan gjøres for at det kunnskapsbaserte tilbudet skal bli mest mulig nyttig for pasienten, legger Peters til.
Et sentralt element i tilfriskning, er pasientens egen opplevelse av behandlingen. Den beste måten å avdekke den, er å spørre pasienten hvordan han eller hun opplevede behandlingen.
– Når vi spør pasientene om hvordan de har opplevd behandlingen, kan vi også avdekke hvordan klinikk og behandler best mulig kan legge til rette for at pasienten skal fullføre og ta imot den behandlingen som tilbys, sier Peters.
Hva gjør de i klinikken?
Invitasjon til å svare på spørreskjema er gått ut til nesten 1000 behandlere og ledere i klinikk. Så langt har 370 personer svart på spørreskjemaet. Av disse er 23 klinikker valg ut til å gi mer kvalitativ informasjon. 23 klinikkledere er intervjuet individuelt, og behandlere er intervjuet i grupper.
– Intervjuene med terapeutene og lederne er viktig for å få vite hvordan klinikkene jobber med å tilby behandlingsformen over tid. Litteraturen gir noen svar, men vi vet ikke hvilke faktorer, hver for seg eller i kombinasjon, som har størst betydning for opprettholdelse, eller hvordan dette arter seg i Norge, sier Peters.
Brukerpanel og erfaringskonsulenter
Prosjektet har knyttet til seg et brukerpanel bestående av to terapeuter og to brukere/erfaringskonsulenter. En av erfaringskonsulentene, som selv tidligere har mottatt behandling for PTSD, blir lært opp i bruker-spør-bruker-metoden. Denne erfaringskonsulenten skal deretter gjennomføre intervjuer med pasientene i prosjektet.
– Vi ser for oss at det er en rekke fordeler ved at den som intervjuer pasientene har brukererfaring. De kan ha større forståelse for pasientenes situasjon og lettere for å stille de gode spørsmålene, sammenliknet med utenforstående uten denne personlige erfaringen, sier Peters.
Hvorfor lykkes noen klinikker og ikke andre?
Peters hypotese er at turnover, altså at metodespesifikk kompetanse ikke erstattes når ansatte slutter, er den største hindringen mot å opprettholde tilbudene.
– Foreløpig inntrykk er at blant annet økonomi setter grenser for å utdanne nye behandlere. Det er også krevende å sette av midler og tid til kontinuerlig veiledning, sier Peters.
Forskerne ser likevel at noen klinikker får det til. Hva skal da til for at alle klinikkene skal få det til? Peters har noen antagelser, men vil ikke spekulere.
– Det blir spennende å se hva klinikkene som lykkes med opprettholdelse av behandlingstilbudet gjør, sier hun.