Dette sier forsker og sosialantropolog Ragnhild Elise Johansen ved NKVTS. Hun leder den nasjonale kompetansefunksjonen om kjønnslemlestelse, og har tatt initiativ til å etablere det nye nasjonale nettverket for arbeid med kjønnslemlestelsesproblematikk, NAKK.
Initiativet var en respons på etterspørsel etter faglig oppdatering og ønske om støtte. Mange som arbeider med temaet opplever å stå alene, og ha lite ressurser.
Vil holde temaet på dagsordenen
Hovedmålsettingen med nettverket er faglig oppdatering og at medlemmene kan utveksle kunnskap og erfaringer. NAKK skal være en arena for diskusjon om utfordringer og muligheter, og bidra til å holde tematikken varm.
– Nettverket skal være en arena for praktikere, forskere og beslutningstakere som er engasjert i arbeid om kjønnslemlestelse. Engasjementet kan være i form av kunnskapsformidling, forskning, intervensjoner, helsehjelp eller bekymringsmelding og etterforskning, sier Johansen.
Møteplass
Medlemmene spenner fra ansatte i departementet og direktorater til forskere, ansatte i tjenestene og representanter fra innvandrerorganisasjoner som jobber mot kjønnslemlestelse og for å sikre best mulig helsehjelp.
– Kort oppsummert kan man si at det er en møteplass for de som gir oppdrag og deler ut midler, de som jobber i tjenestene og de berørte. Nettverket gir en helhetsforståelse og tydeliggjør det mangefasetterte arbeidet, sier Johansen.
Per i dag har nettverket over 50 medlemmer.
Øremerkede midler
Regjeringen laget egne handlingsplaner med øremerkede midler for arbeidet mot kjønnslemlestelse i flere år. Fra 2012 har kjønnslemlestelse vært innlemmet i bredere handlingsplaner om æresrelatert vold, negativ sosiel kontroll og tvangsekteskap.
Nettverket hadde sitt første årlige møte i mars i år. Johansen forteller at mange av deltakerne har erfart at mangelen på øremerkede midler til kjønnslemlestelse har ført til betydelig redusert innsats på feltet og at arbeidet med kjønnslemlestelse blir nedprioritert.
Berøringsangst
– Nesten alle utrykte sterk bekymring for konsekvensene av den reduserte innsatsen, og påpekte at usikkerhet og mangel på kompetanse fører til berøringsangst hvor mange unnlater å ta opp temaet, selv i anledninger der det skal være rutine eller situasjonen tilsier at det er nødvendig, sier Johansen.
Hun forteller at det for eksempel gjelder helsesykepleiere ved skolene, som har i oppgave å innkalle berørte jenter og familie til jevnlige samtaler, samt ved legebesøk for helseproblemer som kan skyldes kjønnslemlestelse.
Få berøringspunkter
I dag er det kun tre etablerte kontaktpunkter mellom personer fra berørte miljøer og offentlige tjenester for rutinemessig informasjonsformidling og diskusjon om kjønnslemlestelse. Det er asylintervjuene, tre faste samtaler i skolen og i introduksjonsprogrammet for flyktninger.
– Mange som innvandrer til Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres kommer på familiegjenforening. De som kommer til Norge som studenter eller arbeidsinnvandrere, eller på familiegjenforening, får ikke tilbud om introduksjonsprogram, og gjennomgår ikke asylintervju forteller Johansen.
Det kan derfor ta mange år før, hvis i det hele tatt, tematikken blir tatt opp med dem.
Johansen håper deltakelse i NAKK kan styrke kompetansen hos de ansatte i tjenestene. Målet er å gi ny giv for å prioritere arbeidet mot kjønnslemlestelse.
Les mer
Besøk nettverkets side om du ønsker du medlemskap eller vil vite mer om nettverket.