Hvordan pandemien rammer oss

Det er over ett år siden Norge ble rammet av covid-19-pandemien. Vi har vært gjennom tre smittebølger nasjonalt, med lokale utbrudd. Pandemier er blant de mest alvorlige kriser som kan ramme samfunnet utenom krig.

Pandemien har rammet oss hardt. Vi har opplevd sykdom og død, negative psykososiale konsekvenser og økonomiske tap. Det er mange som har behov for hjelp og støtte for å håndtere psykososiale problemer. Noen vil ha behov for omfattende tiltak og behandling over tid.

Siden det første utbruddet har det kommet mye forskning om hvordan pandemien og inngripende smitteverntiltak påvirker helse, velferd og mestring. Studiene dokumenterer at krisen har ført til økt stress og psykiske helseplager i befolkningen som helhet og for særlig utsatte grupper i samfunnet.

Pandemien truer forutsetninger for helse og velferd

Vedvarende høyt smittetrykk og strenge smitteverntiltak truer folks forutsetninger for helse, velferd og mestring, inkludert:

  • tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester
  • vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt
  • tilgang til sosiale fellesskap
  • et fullverdig, inkluderende utdanningstilbud (barnehage, skole, høyskole og universitet)
  • et bærekraftig arbeidsliv
Figur som lister opp tilleggsbelastninger, helsekonsekvenser og særlig sårbare grupper ved pandemi.
Figur 1. Modell for sammenhenger mellom smittesituasjon, psykososiale belastninger og helsekonsekvenser under covid-19 pandemien.

Helsekonsekvenser

Mens de fleste katastrofer som rammer et samfunn skjer veldig raskt, kan pandemier beskrives som en «langsom katastrofe». Det har betydning for hvordan befolkningen reagerer på flere måter:

  1. Det kan ta måneder og år før situasjonen er under kontroll. Befolkningen må derfor leve lenge med smitteverntiltak. Langvarig eller gjentagende intens belastning kan føre til psykiske plager og fysiske sykdommer.
  2. Smittesituasjonen er syklisk og til dels uforutsigbar. Belastningene kan komme tilbake i flere omganger, også før de psykiske reaksjonene fra den forrige bølgen har gitt seg.
  3. Det er ikke klart definert når faren er over. At pandemien er global, innebærer at utviklingen i Norge er avhengig av smittesituasjonen i andre land.

Psykososiale konsekvenser av pandemien

Ved siden av bekymringer for alvorlig sykdom og død for seg selv og sine nærmeste, medfører pandemien en rekke tilleggsbelastninger.

Redusert tilgang til tjenester

Under pandemien har psykososiale lavterskeltilbud og helse- og omsorgstjenester mange steder vært mindre tilgjengelige enn ellers. I mange kommuner ble personell flyttet fra de ikke-lovpålagte psykososiale helse og omsorgstjenester for grupper med særlig økt risiko for psykososiale problemer i forbindelse med pandemien, til oppgaver relatert til smittesporing og smittevern. Dette har særlig rammet helse- og omsorgstjenester for psykisk helse og rus. En av årsakene til at slik forflytning av personell har vært mulig er at psykososiale mål knyttet til belastninger og helsekonsekvenser ved kriser ikke er integrert i lokale og nasjonale beredskapsplaner. Det har medført manglende overvåkning og kunnskap i sanntid om slike forhold. Mangel på slik kunnskap hindrer målretting og tilpasning av psykososiale tiltak lokalt og nasjonalt gjennom pandemien.

Mange har også unnlatt å oppsøke behandling på grunn av redsel for smitte, eller for å overbelaste tjenestene. Våren 2020 hadde en bekymringsfull nedgang i henvisninger til psykisk helsevern. Nå på tampen av tredje smittebølge kommer signaler fra tjenestene om økende tilfang, eksempelvis barn og unge med alvorlige psykiske helseplager til barne- og ungdomspsykiatriske tjenester.

Redusert utdannings- og aktivitetstilbud til barn og unge

Stenging av barnehager, skoler, fritidsaktiviteter og arbeidsplasser medfører brudd i daglige rutiner, tap av sosial kontakt og mangel på aktiviteter som bidrar til mestring. I et hjem med mye konflikter kan den isolasjonen øke nivået av psykisk vold, omsorgssvikt og rusbruk. Barn og unge med lærevansker, atferdsvansker og funksjonsnedsettelser, med økt behov for oppfølging gjennom barnehage-, skole og utdanningsløp og på hjemme, har vært særlig utsatt.

Unge utenfor utdanning og arbeidsliv har også hatt betydelige vansker. Det reduserte utdanningstilbudet, manglende tilgang til arbeidsliv og sosialt fellesskap kan få betydelige negative psykososiale konsekvenser for barn og unge. Dette har særlig rammet barn og unge i områder som har hatt høyt smittepress og strenge smitteverntiltak over tid.

Sosial isolasjon

Sosial isolasjon og karantene kan øke risiko for depresjon, stress, irritabilitet, søvnmangel og sinne. Fravær av sosiale møteplasser kan føre til mer ensomhet. Ensomhet er knyttet til psykiske og fysiske helseproblemer.

For barn og voksne som opplever vold, eller lever med psykisk sykdom eller rus, kan regler rundt sosial isolasjon og karantene gjøre det vanskeligere å søke hjelp.

Arbeidsledighet, overbelastning og økonomisk utrygghet

Smitteverntiltakene har gitt en negativ økonomisk utvikling både på globalt, nasjonalt og individuelt nivå. De fører til permitteringer, arbeidsledighet og økonomisk utrygghet. Dette kan igjen føre til angst og stress. Permitteringer og arbeidsledighet innebærer også et tap av det sosiale nettverket på arbeidsplassen.

Andre arbeidstakere har opplevd for stor belastning i arbeidet (for eksempel i helsevesenet, eller de som må ta over oppgaver fra permitterte). Både arbeidsledighet og overarbeid er knyttet til økte nivåer av psykiske plager.