Krisesentre som arena for støtte, oppfølging og bevisstgjøring.

Krisesentrene har en spesial kompetanse og innsikt i voldsfeltet, og har en nøkkelrolle med å forebygge og håndtere partnervold og annen vold i nære relasjoner.

Bakgrunn

Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep har fått økt oppmerksomhet i samfunnet i det siste halve århundret, og en rekke støtte- og hjelpetilbud har vokst frem. I de tidlige fasene var tiltakene primært drevet av frivillige organisasjoner og private stiftelser som mottok offentlige midler, slik som krisesentre, støttesentre mot seksuelle overgrep og incest, og krise- og rådgivningstelefoner. Disse har spilt en vesentlig rolle i etableringen av hjelpetilbud, organisering av selvhjelpsgrupper og behandlingstilbud.

Fra kvinnepolitiske grupper vokste det frem en krisesenterbevegelse, som fra slutten av 1970-tallet utøvde et effektivt press på myndigheter og fagmiljøer, og som i høy grad bidro til at kunnskap om kvinnemishandling og andre overgrep mot kvinner ble satt på den offentlige dagsordenen.

I dag erkjennes vold mot kvinner og vold i nære relasjoner som et alvorlig samfunnsproblem også internasjonalt, noe som kommer tydelig til uttrykk i politisk bane brytende dokumenter som FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen) og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen).

Krisesentrenes rolle

Behovene til utsatte for partnervold varierer avhengig av om de fortsatt lever i det voldelige forholdet, vurderer separasjon eller allerede har forlatt den voldsutøvende partneren. For å imøtekomme ulike behov hos de voldsutsatte og deres barn er det utviklet spesialiserte lavterskeltiltak som krisesentre over hele verden.

Krisesentrene gir ulike former for støtte og hjelp til de voldsutsatte. De tilbyr trygg midlertidig beskyttet bolig, samtaler, sosiale aktiviteter, psykososial oppfølging, juridisk rådgivning og hjelp med kontakt til ulike hjelpeinstanser. I tillegg fungerer de som arena for bevisstgjøring ikke bare for de voldsutsatte, men også på et samfunnsplan.

Krisesentrene har fra sin oppstart hatt en viktig rolle i samfunnet gjennom at de både gir støtte til dem som trenger hjelp, og arbeider for et samfunn der vold i nære relasjoner ikke finner sted.

Det har også vokst frem andre spesialiserte hjelpetilbud både i det offentlige tjenesteapparatet og i sivilsamfunnet, som arbeider med vold og overgrep. I tillegg består det offentlige hjelpeapparatet av ulike instanser og fagpersoner som yter generelle sosial- og velferdstjenester, som helse- og omsorgstjenesten og barne- og familieverntjenestene. Også barnehager og skoler, politi og rettsvesen kan inkluderes i begrepet «hjelpeapparat» for personer som utsettes for vold og overgrep eller trusler om vold.

I dag anerkjennes behovet for mer sammenhengende og koordinerte tilnærminger til vold i nære relasjoner på både nasjonalt og lokalt nivå, basert på et solid kunnskapsgrunnlag for å utvikle politikk og praksis. Forskning, kartlegginger og evalueringer av hjelpeapparatet er derfor særdeles viktige.