Bakgrunn
Vi har vært opptatt av de unges forståelser av fenomenet, både de med egne erfaringer og de uten, ut fra hvilken kontekst, relasjon og situasjon slik seksuell vold forekommer i. Et sentralt spørsmål har vært hvordan unge selv trekker grensene mellom hva som oppfattes som en god seksuell relasjon, hva som er dårlig, og hva som er et overgrep. Ved å ha en bred forståelse av begrepet «vold i unges nære relasjoner» har vi latt de unge selv definere og fortelle hva de opplever som viktig i møte med slike problemstillinger.
Et sentralt formål med studien som helhet har også vært å forstå betydningen av de institusjonelle rammene for forståelse og håndtering av fenomenet seksuell vold i unges nære relasjoner. Gjennom å undersøke skolens rutiner og reglement og skoleansattes egne refleksjoner rundt tematikken har vi vært opptatt av hvordan skolen utgjør en viktig arena for unge når det er saker med eller mistanke om seksuell vold i elevgruppen. Vi har også undersøkt domstolenes og straffeapparatets synspunkter på saker om seksuallovbrudd som når frem til retten, og hvor det idømmes ungdomsstraff.
Vi har vært interessert i å utforske spenningsfeltet mellom ungdommers forståelse av seksuell vold og institusjonenes forståelse. Studiens overordnede problemstilling er som følger: Hva forstås som seksuelle krenkelser, seksuell vold og voldtekt, og hvordan gjøres grensedragningene mellom gjensidige seksuelle relasjoner, uetisk sex og overgrep?
Dette prosjektet er en del av Voldsprogrammet (2019–2024) som har hatt til hensikt å utforske voldens art og omfang, og samfunnets håndtering av den. Voldsprogrammets hovedfinansiør er Justis- og beredskapsdepartementet. Prosjektet har fått etisk tilråding fra Sikt (tidligere NSD), samt gjennomgått egne godkjenningsprosesser med både kriminalomsorgen og Justis- og beredskapsdepartementet i forbindelse med rekruttering og datainnsamling.
Prosjektet baserer seg på et stort og sammensatt empirisk datamateriale. Vi har rekruttert ungdom via skoler, organisasjoner og fritidsklubber, og unge voksne via sosiale medier, samt unge som er straffedømt, via kriminalomsorgen.
Resultater
Unge som har blitt utsatt for seksuelle krenkelser
Etter barnekonvensjonen artikkel 34 er staten pålagt å beskytte barn og unge mot seksuelle overgrep, men vi har i denne studien sett at det svikter. Sett i sammenheng med prevalenstall i flere undersøkelser om den volden unge erfarer, er det få av disse erfaringene som lar seg gjenfinne i rettspraksis. Vi vet at for unge som blir utsatt for seksuell vold og krenkelser, kan slike opplevelser prege ungdomstiden i stor grad, og påvirke både livet her og nå og livet i fremtiden.
Denne studien viser at det å sette ord på hva som har skjedd, og forstå hvordan det kunne skje, på en og samme tid er vanskelig og viktig for unge som utsettes. Vi ser at det å oppleve at noen tråkker over ens egne seksuelle grenser, kan ta tid å forstå. For mange tar det også tid å få grep om hvilke konsekvenser krenkelsene har hatt, og hvordan man kan leve med dem videre. Dette gjelder uavhengig av om og når andre får vite om hva som har skjedd, og uavhengig av om den som krenket dem, blir anmeldt, tiltalt eller dømt for det hen gjorde.
I denne delen av studien vår ser vi at unge som er utsatt for seksuell vold i en intim relasjon, ofte preges av at de har motstridende, forvirrende og kompliserte følelser for partneren som krenker dem – for eksempel kan de kjenne seg både krenket og redd, samtidig som de også kjenner på varme følelser som omsorg, forelskelse og håp for en bedre fremtid med partneren.
Unge kan oppleve konfliktfylte følelser som forelskelse og usikkerhet, samtidig som de ikke ennå har fått livserfaringen som kan hjelpe dem å forstå. Denne usikkerheten kan også skape hindringer mot å bryte ut av voldelige forhold. Noe annet som kan hindre dem fra å bryte ut og å kunne definere det de har opplevd, som seksuell vold, er om de ikke passer inn i et samfunnsmessig meta-narrativ om seksualitet og seksuell vold. Dette kan være spesielt vanskelig for de unge som blir utsatt i en samkjønnet relasjon.
I tillegg til negative helsekonsekvenser vet vi at den seksuelle volden har store sosiale og kroppslige konsekvenser for de som utsettes. Studien fremhever hvordan seksuell vold kan føre til at man utvikler et negativt kroppsbilde og vanskeligheter med sex, samt et opplevd tap av kontroll over kroppen og lav selvfølelse. For noen blir sex også en form for selvskading. Volden kan få store sosiale konsekvenser som vansker på skolen, tap av frihet og vansker med nye og gamle relasjoner.
Unge som har krenket andre seksuelt
Unge som selv har utsatt andre for seksuelle krenkelser eller vold, kan også oppleve at det får store konsekvenser, og da særlig om andre får kjennskap til krenkelsene og reagerer på dette, om de blir anmeldt og saken ender med en idømmelse av straff, eller om den unge selv erkjenner at hen har gjort noe som har krenket andre seksuelt.
Denne delen av studien vår viser hvordan unge menn som har krenket noen seksuelt, forsøker å håndtere en anklage om at de har begått en seksuell krenkelse, en erkjennelse av dette eller en dom for dette. Vi diskuterer hvordan det å forholde seg til egne krenkelser får konsekvenser for hvordan man kan skape endring i fremtiden, og gå videre etter en slik anklage, erkjennelse eller dom. Men analysene viser også at det er en sosial risiko å erkjenne at man har begått seksuelle overtramp, i tillegg til at slike erkjennelser utfordrer selvforståelsen.
Ideer om seksualitet, sex og seksuelle relasjoner eksisterer ikke i et sosialt vakuum forbeholdt ungdommer og unge voksne, men eksisterer og utvikles i samspill med tilsvarende ideer hos voksne og i samfunnet ellers, både i den digitale og den fysiske virkeligheten. Disse forestillingene påvirker og former ungdommenes forståelser av sine egne erfaringer, hva de oppfatter som urettmessig, krenkende eller voldelig, når og hvordan de kan sette grenser, og når de tenker at de bør søke hjelp og støtte fra andre til å håndtere vanskelige situasjoner.
Vi ser at samtaler med hjelpeapparatet om seksuelle krenkelser kan åpne opp for at unge forteller om egne seksuelt krenkende handlinger heller enn at de holder slike erfaringer for seg selv, og at det finnes strategier som fagfolk kan ta i bruk i slike samtaler for å muliggjøre ungdommers fortellinger om sine egne krenkende handlinger.
Unges forståelser av seksuell vold
I denne delen av prosjektet undersøker vi hvordan ungdommers forståelser av seksuell vold preges av ulike kjønns- og seksualitetsnormer. Med bakgrunn i fokusgruppeintervjuer med ungdommer er det et paradoks at de fleste ungdommer tar avstand fra alle former for seksuelle krenkelser, samtidig ser vi at når det er et konkret tilfelle som diskuteres, blir grensene mer uklare for hva som er ok, og hva som er et overgrep. Det oppsto en forvirring omkring hvilke normer som gjelder i seksuelle situasjoner.
Ungdommene var spesielt opptatt av at man må lytte til hverandre, som er en forståelse som bygger på gjensidighet i den seksuelle relasjonen. Dette kommer til uttrykk når de unge mener at det er hennes ansvar å være tydelig og hans ansvar å spørre – at det er en form for balanse i situasjonen. Likevel er det han som seksuelt krenker henne.
Andre kjønnsnormer baserer seg på mer tradisjonelle forståelser hvor kvinner har ansvar for menns uregjerlige begjær, eller at alle deltar i et kjønnsmarked og må ivareta egne seksuelle interesser, som vi kaller et seksuelt meritokrati. I tillegg kommer de tradisjonelle normene også til uttrykk i hvordan noen unge menn tenker at man bør forsikre seg om samtykke for å unngå risikoen for å bli anmeldt. I slike forståelser brytes gjensidighetsidealet ved at den personen som utsettes for seksuelle krenkelser, må bære delansvar for det som skjer med hen.
Selv om de unge viste en imponerende forståelse og evne til å tenke dypt i møte med den komplekse tematikken som seksuell vold er, er det likevel slik at oppfatningene deres utfordres dersom en slik hendelse direkte påvirker dem og deres ungdomsmiljø. Vi ser hvordan voldtekt som begrep «forsvinner» når det er en bekjentskapsrelasjon eller intim relasjon mellom personen som blir utsatt, og personen som utøver. Dette synliggjør hvordan den sosialt konstruerte ideen om en voldtektsmann som et «monster» gjør det vanskelig å forstå at noen kan være «vanlig» og samtidig begå seksuelle overgrep.
Skoleansattes forståelser og håndtering av seksuell vold
Denne delen av studien viser hvordan ungdommers og skolepersonells forståelse av seksuelle krenkelser er preget av motstridende normer og meninger om hvem som skal bære ansvaret for slike hendelser. Dette gjør seg spesielt gjeldende ved anklager om voldtekt.
I studien ser vi at seksuelle krenkelser blir et skoleproblem i og med at de unge går på skolen og er under skolens omsorg når noen av dem begår eller blir utsatt for seksuelle krenkelser. Vi viser blant annet hvordan en juridisk logikk har forrang i håndteringen av slike anklager, slik at det er først når det skjer noe som juridisk kan defineres som voldtekt, at skolen pålegges en rekke handlinger som de må utføre. Utfordringen er at den som er utsatt for seksuelle krenkelser, har en mer perifer rolle i det juridiske rammeverket, og den juridiske logikkens forrang fortrenger andre forståelsesrammer og handlingsrom.
Vi finner her at skolen mangler en systematisk tilnærming til håndtering av seksuelle krenkelser, men har stort potensial for å være en god arena for ungdom i slike situasjoner. Vi argumenterer for at det ikke bare er i undervisningen at seksuelle krenkelser og seksuell vold bør tematiseres, men at dette er et viktig tema i skolens arbeid for et godt skolemiljø. Skolene bør etablere rutiner for hvordan saker om seksuelle krenkelser skal håndteres, og disse prosedyrene bør være kjent for skolens foreldre/foresatte, elever og ansatte.
Det er viktig at det ikke bare er de som har ansvar for seksualitetsundervisningen, som har kunnskap om seksuelle krenkelser, men at skolen som system skal vise trygghet og ansvarlighet i håndteringen av slike situasjoner.
Straffegjennomføring etter dom for seksuallovbrudd
I denne delen av forskningsprosjektet har vi sett på hvordan særreaksjonen «ungdomsstraff» for unge lovbrytere under 18 år gjør seg gjeldende ved dom for seksuallovbrudd. Vi undersøker hendelsesforløp og lovbruddstype samt kjennetegn ved de tiltalte og fornærmede i 41 ulike saker. Det er en sterk overvekt av saker som omhandler voldtekt av barn under 14 år.
Flertallet av ungdom som er dømt til ungdomsstraff, er gutter, og de fleste fornærmede er jenter. Det er ungdomsplanen som utgjør kjernen i straffegjennomføringen, og den utvikles individuelt for hver ungdom. Måten ungdomsstraffen er strukturert på, er et eksempel på en fleksibel og proaktiv ramme for en institusjonell respons på saker om seksuell vold. De konfliktrådsansatte ser på straffen som en form for å «bli sett», med økt sosial kontroll og krav til at ungdommen skal mestre både samarbeid og refleksjon.
Straffen innebærer en inngripende involvering i hverdagslivet til ungdommen, og den stiller krav til dokumentasjon av tiltak, oppfølging av avtaler og begrunnelse av atferd. I noen tilfeller tilrettelegges det også for et behandlingsløp.
Sakene hvor ungdom idømmes ungdomsstraff, er alvorlige lovbrudd. Mange saker har elementer av eksplisitt tvang, fysisk makt og/eller manipulasjon, men flere av sakene er også uten slike fysiske voldselementer. Slike saker preges av en kompleks vold i form av utnyttelse av aldersforskjell og ujevne maktforhold – som tidvis har vært krevende for ungdommene selv å forstå rekkevidden og betydningen av.
Noen av de fornærmede har sårbarheter som forsterker maktmekanismer i relasjonene, og flere har få forutsetninger for å kunne ha forventninger til seksuelle relasjoner og egen forståelse av intime grenser. For mange av de fornærmede er dette deres første seksuelle erfaring. Det er også den første seksuelle erfaringen til noen av de ungdommene som har blitt straffedømt, mens andre har utvist en mer mønsterpreget atferd (ved å bruke samme fremgangsmåte mot flere fornærmede). Vi ser at retten argumenterer for at konsekvensene av seksuell aktivitet i ung alder er vanskelige å forutse, og de tiltalte ungdommene har i varierende grad en forståelse for hva de har utsatt andre for.
Bruk av gjenopprettende møter har i liten grad latt seg realisere i disse sakene, ettersom de aller fleste fornærmede takker nei. En gjenopprettende prosess kan være verdifull, men det er et sentralt spørsmål hvorvidt ungdomsplanen bør inkludere et mål om å få ungdommene til å gjennomføre et slikt møte. Vi vet for lite om de fornærmede til å gi gode empiriske svar på spørsmål om den praktiske gjennomføringen av gjenopprettende prosess, men de intervjuede konfliktrådsansatte opplever det som krevende at de som ansatte har lite kjennskap til de fornærmede og den oppfølgingen de får.
Med unntak av det gjenopprettende møtet er videre oppfølging av de fornærmede utenfor konfliktrådets mandat. Grunnet seksuallovbruddenes sensitive natur, og det ofte relativt perifere bekjentskapet mellom partene, kan risikoen for ytterligere skade ved et møte mellom partene være høy, og det kan være lite å reelt gjenopprette i en slik relasjon. Begge partene kan likevel ha nytte av en form for gjenoppretting, men kanskje på andre premisser enn som et ledd i straffegjennomføringen.
Konklusjon
Dette prosjektet har vist komplekse utfordringer ved både forståelse og håndtering av seksuell vold i unges nære relasjoner. Gjennom å snakke med institusjoner og unge personer med og uten erfaringer med seksuell vold ser vi at volden har store negative konsekvenser både for de som blir utsatt, og for de som utøver den. Som samfunn har vi plikt til å arbeide forebyggende for å hindre vold, og dersom den oppstår, sørge for at den ikke gjentar seg.
En av konklusjonene i denne studien sett under ett er at det er mangler i responsene, eller at de uteblir helt. Det er særlig unge jenter som har blitt utsatt for vold, som ikke mottar nødvendig støtte i den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Foruten at dette påvirker livssituasjonen deres her og nå, viser forskningen at voldserfaringene kan ha langvarige negative konsekvenser på flere områder i livet, for noen langt inn i voksenlivet.
Vi mener at samfunnet vårt har gode ressurser tilgjengelig, men at de må kanaliseres gjennom systemer som også gir rom for fleksibilitet. Det er nødvendig for å kunne tilpasse seg de komplekse og ofte individuelle behovene til de unge som har begått eller blitt utsatt for seksuell vold eller krenkelser. Dette innebærer også utvikling av kunnskap og kompetanse. Vi må fortsette å støtte og styrke de engasjerte enkeltpersonene som gjør en forskjell, men også sørge for at systemer er rigget for å gi konsistent og tilgjengelig hjelp til alle som trenger det.
Viktigst av alt: Vi må lytte til ungdommene selv – deres innsikt i dette problemet og deres vilje til å snakke om det kan vise vei mot en tryggere og mer bevisst fremtid.
Se mer: Opptak fra Arendalsuka 2024: Seksuell vold i unges nære relasjoner
