Mange pasienter med PTSD ser ut til å «droppe ut» av traumebehandling

– men ikke alltid av den grunnen vi tror

Selv om effektive behandlinger finnes for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er det godt dokumentert at relativt mange pasienter dropper ut av terapien. I denne studien ønsket vi å få en bedre forståelse av hvorfor evidensbaserte traumefokuserte behandlinger avsluttes – og hvilke faktorer som er knyttet til problematiske avslutninger – i en naturalistisk setting.  

Metode: Slik gjennomførte vi studien

Totalt 135 pasienter ved 22 ulike distriktspsykiatriske sentre (DPS) deltok i studien. De fikk evidensbasert traumefokusert terapi og rapporterte selv PTSD-symptomer gjennom behandlingen. I tillegg ble deres terapeuter bedt om å fylle ut et skjema som oppga årsaken(e) til at behandlingen ble avsluttet. Basert på disse to datakildene klassifiserte vi, for hver enkelt sak, om avslutningen fremsto som problematisk eller uproblematisk. Deretter gjennomførte vi statitiske analyser for å undersøke sammenhengen mellom avslutningskategori og relevante variabler (dvs. kjønn, alder, symptomnivå ved første time, antall traumer, behandlingstype, samt terapeutisk allianse ved siste måletidspunkt).

Mange avslutter uproblematisk

Basert på kategoriseringen vår ble de fleste behandlingsavslutningene (ca. 60 %) vurdert som uproblematiske (dvs. i henhold til behandlingsplanen og/eller klinisk relevant reduksjon i symptomer), mens en betydelig minoritet (ca. 20 %) kunne indikere problematiske avslutninger (dvs. klinisk relevant økning i symptomer, uforklarlig frafall, og/eller over grenseverdien for PTSD ved siste måletidspunkt). Det er verdt å merke seg at ca. 1/3 av de ’uproblematiske’ avslutningene ikke ble rapportert som ’planlagte’ avslutninger av terapeutene, samtidig som de aktuelle pasientene viste en klinisk betydningsfull reduksjon i symptomnivå på siste måletidspunkt. Følgelig kan disse pasientene trolig bedre forståes som tidlig responderende, fremfor som dropouts. Av variablene som ble inkludert i den statitiske analysen, var det kun terapeutisk allianse som var signifikant assosiert med avslutningskategori.

Hva betyr funnene for klinisk praksis og begrepet «dropout»?

Denne studien fremhever behovet for en mer nyansert tilnærming til å definere dropout fra terapi. Det ser for eksempel ut til at en betydelig andel uplanlagte avslutninger kan være relatert til at pasientene opplever tidlig bedring. Våre resultater tyder også på at terapeuter kan redusere sjansen for en problematisk avslutning fra traumefokusert behandling ved å sikre en sterk allianse med pasienten.