Tema: Tvungen migrasjon og flyktninghelse

Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger

Studien er en inngående og langsiktig undersøkelse av voksne, traumatiserte flyktningepasienters erfaringer, psykiske helse, livskvalitet og fungering. Forløpet til de 54 deltakerne i studien er fulgt i 3 til 10 år med intervjuer og kartlegging, før, under og etter behandling i spesialisthelsetjenesten i Psykisk Helsevern. 

 
2006 Dette prosjektet er pågående 2020

Prosjektleder

  • Opaas, Marianne

    Opaas, Marianne

    Forskningsleder / forsker II / spes. i klin. psykologi og samfunnspsykologi

    Vis profil

Hovedmål

Hovedmålene med studien er 1) å få mer kunnskap om hvordan psykisk helse, livskvalitet og fungering utvikler seg over tid – før, under og etter behandling i psykisk helsevern, og hvilke fortidige og nåtidige faktorer som virker inn på forløpet, og 2) hvordan pasientene og terapeutene opplever terapiforløpet, og hva som fremmer eller hindrer en god prosess.

Studien gir grunnlag for økt kunnskap om psykologiske, sosiale og kulturelle faktorers betydning for psykiske plager hos individer med sammensatte og ekstreme traumatiske erfaringer, og hvordan psykisk helse, livskvalitet, arbeidsevne og språktilegnelse endres etter behandling.

Videre vil studien gi økt kunnskap om hvordan behandling i psykisk helsevern bør tilrettelegges for å være til best mulig hjelp for flest mulig behandlingstrengende med flyktning- og traumebakgrunn. Den vil også gi kunnskap om når, hvor, og hvilke forebyggende strategier som bør iverksettes for å hindre sykdomsutvikling.

Delmål

  • Å øke kunnskap om virkninger av sammensatte og ekstreme traumatiske opplevelser ved menneskerettighetsbrudd, krig og forfølgelse

  • Å få kunnskap om hvilke faktorer etter ankomst til Norge som har medvirket til opprettholdelse eller utvikling av psykiske helseproblemer og behandlingsbehov

  • Å få kunnskap om faktorer ved behandlingstilbudet som oppleves som fremmende eller til hinder for å kunne yte hjelp (terapeutene) eller bli hjulpet (pasientene) i behandlingen

  • Å få innsikt i hva som er virksomt i terapiforløp som leder til bedre helse, livskvalitet og fungering, gjennom prosess-studier av terapitimene

  • Å få kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for forløpet videre for denne målgruppen etter endt behandling

Metode

Deltakerne i studien ble rekruttert på poliklinikker på Distriktspsykiatriske Sentra (DPS) og i individuell avtalepraksis (‘privatpraksis’) hos psykologer og psykiatere. Studien har et naturalistisk, longitudinelt, kvalitativt og kvantitativt design, med traumekartlegging, symptomsjekklister, spørreskjemaer om livskvalitet (fysisk, psykisk, sosialt, og miljø/praktisk-økonomiske livsbetingelser), psykologiske undersøkelser av personlighetsfungering og tilknytningshistorie, og semistrukturerte intervjuer om livshistorie, familieforhold, viktige opplevelser, og fungering i dagliglivet, og opplevelse av behandlingen. Journaldata er innhentet, en del terapier foreligger som lydopptak, og terapeutene er intervjuet en eller flere ganger, avhengig av terapienes lengde.

Tilleggsinformasjon

Vi trenger mer kunnskap om forløp av traumatiserte flyktningers psykiske helse, fungering i hverdagslivet, og hvordan de profitterer på den behandling som tilbys i psykisk helsevern i Norge. Tre publikasjoner fra studien gir viktig kunnskap om denne gruppen og flere artikler kommer. En doktorgradsstudie fra prosjektet er fullført og en er underveis, og én masteroppgave er basert på materiale fra studien. Vi jobber mot å få inn studenter på master-, hovedoppgave- og PhD-nivå/Post-doc til videre analyser av det store kvalitative og kvantitative materialet som foreligger etter 10 års datainnsamling.

 

1. Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger  (paraplyprosjektet), 2006 – 2020

Dette er en prospektiv naturalistisk langtidsstudie av pasienter med flyktning- og traumebakgrunn som ble tatt imot til behandling i poliklinikker innen psykisk helsevern /DPS og i privatpraksis i årene 2006 til 2009. Våren 2006 ble det gjennomført en pilotstudie av 5 pasienter ved en poliklinikk i Oslo øst. Prosjektet begynte den formelle datainnsamlingen fra oktober 2006. Rekruttering av pasienter og datainnsamling foregikk ved to poliklinikker /DPS og hos privatpraktiserende psykologer og psykiatere i Osloområdet. Det ble tatt sikte på 50 til 55 personer i studien totalt. Dette antallet ble nådd i desember 2008, med i alt 54 deltakere.

Ved behandlingsstart (T1) intervjuet vi pasientene om familieforhold, oppvekstbetingelser og tilknytningshistorie, innhold og varighet av traumatiske opplevelser, flukthistorie og hvordan det har vært å komme til Norge. I tillegg kartla vi personlighetsfungering, psykiske og fysiske plager, særlig posttraumatiske symptomer/PTSD, angst og depresjon, sosiale vansker, forhold rundt arbeid og utdanning, ressurser og interesser. I løpet av behandlingen ble pasient og behandler intervjuet om opplevelsen av behandlingsprosessen. De ble også spurt om andre aktuelle sider ved pasientens liv, samt at enkelte psykometriske undersøkelser av pasienten ble gjentatt. Oppfølgingsintervjuer supplert med psykometriske målinger ble foretatt 1 år (T2) og 3 år (T3) etter inntak i studien, og ved avslutning av behandlingen (Tx). Behandlingene hadde forskjellig varighet, fra noen få måneder til flere år. Etter T3 har en større andel av pasientene blitt intervjuet med 2-3 års mellomrom. Dermed har vi kunnet følge endringer i deltakernes sosiale situasjon, psykiske helse og livskvalitet gjennom opptil 10 år. Vi er i 2017 i gang med flere artikler og med å gjennomføre intervjuer med dem som har avsluttet sin behandling den siste tiden.

2.  Marianne Opaas’ doktorgradsprosjekt (fullført 29.04.2016): «Trauma, personality function, and posttraumatic reactions: A retrospective and prospective study of traumatized refugee patients».

Hovedveileder var: Professor Ellen Hartmann, Psykologisk Institutt, Universitetet I Oslo.

Biveileder var: Sverre Varvin, Dr. Philos., MD, NKVTS, og fra høsten 2014 Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Marianne Opaas’ doktorgradsprosjekt var en integrert del av paraplyprosjektet fra det startet i 2006. Doktorgradsprosjektet var en undersøkelse av sammenhengen mellom bakgrunnsforhold (krigsrelaterte traumatiske erfaringer og barndomstraumer), personlighetsfungering, posttraumatiske symptomer, livskvalitet, fungering mht. språk og arbeid, og en oppfølgingsstudie av forløp over tre år. Rorschachmetoden var sentral i undersøkelsen av personlighetsfungering, supplert og sammenholdt med en rekke andre undersøkelsesmetoder. Det viste seg at deltakerne i studien hadde vært i snitt 10 år i Norge ved behandlingsstart.

Funnene i avhandlingen:

Opaas’ doktoravhandling viser sammenheng mellom traumer /belastninger i barndommen og flyktningers psykiske helseproblemer og nedsatte livskvalitet mange år senere (ved behandlingsstart). Særlig vold utenfor hjemmet og vold innad i hjemmet, opplevd som barn, var forbundet med mer symptomer og opplevelse av dårligere livskvalitet som voksen (ved behandlingsstart). Denne sammenhengen var enda sterkere enn sammenhengen mellom psykiske helseproblemer ved behandlingsstart og krigsrelaterte traumer som var opplevd i voksen alder, selv om disse opplevelsene omfattet alvorlige hendelser som militære angrep, nære som ble drept, forfølgelse, fengsling og tortur. I behandling av voksne traumatiserte flyktninger kan det derfor være viktig å kartlegge barndomsopplevelser så vel som senere krigsrelaterte traumer, for så å vurdere hensiktsmessig behandlingstilnærming. Funnene viser også betydningen av å hjelpe traumatiserte barn, for å motvirke livslang sårbarhet.

Videre viste personlighetsundersøkelsen ved hjelp av Rorschachmetoden at det som slo ut på om flyktningpasientene ble bedre av terapi, var hvorvidt de hadde intakt evne til det Opaas og medforfattere kalte «perseptuell realitetstesting» – det vil si om de oppfattet omgivelsene relativt fullstendig og i tråd med realitetene. Mange av formene, fargene og mønstrene i de non-figurative bildene i Rorschachtesten viste seg å fungere som traumepåminnere.  Dette gjorde at enkelte leste sine egne opplevelser inn i bildet på en måte det ikke var dekning for. Enkelte festet seg bare ved den lille detaljen som minnet dem om traumet, uten å få med seg helheten, noe som førte til feiltolkninger.  Andre klarte ikke se på detaljene i bildet og fikk bare et globalt og diffust inntrykk av noe de opplevde som ubehagelig. Atferd i testsituasjonen indikerer hvordan personen forholder seg i hverdagslivets mer eller mindre stressende situasjoner.

De som ved terapistart hadde en sviktende evne til perseptuell realitetsoppfatning under Rorschachundersøkelsen , viste seg å bli dårligere i terapi, og over de tre årene av studien kom de seg bare langsomt opp imot slik de hadde vært da de begynte i behandling. De som hadde en alminnelig god perseptuell realitetsoppfatning, kom seg raskt i behandling, dvs. i løpet av det første året, og beholdt bedringen gjennom de tre årene av studien. Resultatene viser viktigheten av å arbeide terapeutisk med pasientenes realitetstestende evne, særlig i potensielt stressende situasjoner og relasjonelle sammenhenger. Dette innebærer å støtte deres evne til å oppfatte det som skjer i omgivelsene på en mest mulig helhetlig og korrekt måte.

Behandlingen som ble gitt varierte med hensyn til varighet, intensitet, teoretisk forankring og innhold, avhengig av den enkelte pasient-terapeut dyade. Derfor tyder resultatene på at pasienter med adekvat perseptuell realitetsoppfatning kan profittere på ulike behandlingstilnærminger. Derimot ser det ut til at pasienter med sviktende eller ufullstendig realitetsoppfatning når de er under stress er en spesielt sårbar gruppe som trenger andre, mer varige, eller spesielt skreddersydde tiltak for å komme seg. (Se http://urn.nb.no/URN:NBN:no-53824).

Det trengs mer forskning på hva som kan hjelpe de undergrupper av flyktningpasienter som blir dårligere eller som ikke kommer seg ved hjelp av den behandlingen som tilbys. De med god perseptuell realitetstestende evne så ut til å kunne nyttiggjøre seg den behandlingen de fikk, uavhengig av terapeut og terapitilnærming.

Permanent lenke til avhandlingen:  http://urn.nb.no/URN:NBN:no-53824

 

3. Mehdi Farsbafs doktorgradsprosjekt (2012 – avbrutt) : «Healing trauma: Curative processes in psychotherapy with traumatized refugees». Avviklet uten fullføring våren 2017.

Hovedveileder: Sverre Varvin, Dr. Philos., MD, NKVTS, og fra 2014 HiOA.

Biveileder: Erik Stänicke, Associate Professor, Dr. Psychol, University of Oslo (UiO).

Mehdi Farsbafs doktorgradsprosjekt begynte i juni 2012, og var først et samarbeidsprosjekt mellom Lovisenberg Diakonale Sykehus og Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS), der NKVTS sto for data, kontorplass og veiledning, og Lovisenberg sto for finansieringen. Siden har Mehdi Farsbaf arbeidet i Helse Førde, som finansierte hans doktorgradsprosjekt og holdt kontor. Prosjektet baserte seg på et utvalg behandlinger i paraplyprosjektet som fant sted i individuell avtalepraksis hos psykiatere eller psykologer. Behandlingen var psykodynamisk orientert. Farsbaf hadde flere opphold underveis i doktorgradsarbeidet, og besluttet til sist å avslutte det. Det er foreløpig ingen publikasjoner fra denne delen av prosjektet, men en artikkel er under utvikling.

Hans mål med prosjektet var å få kunnskap om:

a) Hvordan traumatiserte flyktningpasienter relaterer seg til traumatiske og nåtidige erfaringer

b) Hvilke prosesser mellom pasient og terapeut som fremmer eller hemmer helsefremmende utvikling, som omfatter hvordan traumatiske erfaringer blir håndtert

c) Hva karakteriserer dialoger som hjelper pasienten med affektregulering

d) Hvilke mekanismer og prosesser underbygger integrering av traumatisk materiale

e) Hvordan pasienter med forskjellige relasjonelle strategier relaterer seg og kommuniserer i psykoterapi

f) Hvordan prosesser i naturalistiske psykoterapier er knyttet til antall sesjoner og utfall av terapien 

 

4. Master- og Hovedoppgaver fra studien:

Cecilie Ruud Haug (2012): Traumatiserte flyktninger, «tikkende bomber» eller «sommerfugler i vinterland? En kvalitativ studie om sinne og aggresjon hos et utvalg traumatiserte flyktninger». Masteroppgave i psykososialt arbeid – selvmord, rus, vold og traumer. Institutt for klinisk medisin. Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.  http://urn.nb.no/URN:NBN:no-32448. Hovedveileder: Marianne Opaas.

Anne Julie Hagfors (2017): «Tilknytning, relasjon og kulturell identitet». Masterstudium i psykisk helsearbeid. Fakultet for helsefag. Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid. Høgskolen i Oslo og Akershus. Hovedveileder: Sverre Varvin.

Lina Mirabsen og Wei Chil Kung (2017): «Flyktninger i traumebehandling. Klienterfaringer og terapeututfordringer». Hovedoppgave i psykologi, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hovedveileder: Agnes Andenes. Biveileder: Marianne Opaas.

 

 

Publikasjoner

Opaas, M., Hartmann, E. J., Wentzel-Larsen, T., & Varvin, S. (2016). Relationship of Pretreatment Rorschach Factors to Symptoms, Quality of Life, and Real-Life Functioning in a 3-Year Follow-Up of Traumatized Refugee Patients. Journal of Personality Assessment, 98(3), 247-260. doi:10.1080/00223891.2015.1089247

Opaas, M., & Varvin, S. (2015). Relationships of Childhood Adverse Experiences with Mental Health and Quality of Life at Treatment Start for Adult Refugees Traumatized by Pre-Flight Experiences of War and Human Rights Violations. Journal of Nervous and Mental Disease, 203(9), 684-695. doi:10.1097/NMD.0000000000000330

Opaas, M., & Hartmann, E. J. (2013). Rorschach Assessment of Traumatized Refugees: An Exploratory Factor Analysis. Journal of Personality Assessment, 95(5), 457-470. doi:10.1080/00223891.2013.781030

Hold deg oppdatert på dette prosjektet

Vi sender deg en e-post når vi legger til nye resultater