Tsunami-katastrofen 26. desember 2004 var en av de største naturkatastrofer i moderne tid.
På lik linje med andre ble norsk personell, som var mobilisert til katastrofeinnsats, konfrontert med svært belastende inntrykk, slik som vitneopplevelser/groteske inntrykk og direkte kontakt med katastrofeofre. Noen opplevde også situasjoner hvor de måtte avvise mennesker i nød.
Slike belastninger kan få arbeidsmessige og/eller helsemessige konsekvenser for deltakerne.
Undersøkelsen ble gjennomført for å kartlegge:
- hva slags arbeidsoppgaver og stressbelastning innsatspersonellet ble konfrontert med
- kartlegge forekomst av stressreaksjoner og utbrenthet
- identifisere hvilke faktorer som var viktigst for å understøtte god mestring av oppdraget.
Resultatene viser først og fremst at personellet har mestret utfordringene godt, og at det har vært en ressurssterk gruppe som deltok i arbeidet.
Majoriteten i alle tre gruppene, de som «var der» da katastrofen rammet, de som «dro dit» og de som jobbet «hjemme», mente at arbeidet var meningsfullt og vellykket.
En vesentlig andel av de tre gruppene rapporterte også at de opplevde tidspress, at det ikke var mulig å være utsovet/uthvilt under katastrofeinnsatsen, og at de strakk seg for langt fordi høy innsats var forventet av dem.
Bare om lag halvparten av alle mente de hadde fått tilstrekkelig råd og støtte underveis i arbeidet.
Resultatene peker også på noen faktorer som kan være viktige i forebyggingssammenheng.
