Dette kapitlet er en del av boken «Vold mot barn»,
som er utgitt på Gyldendal.
Skolen utgjør en vesentlig del av barns hverdag, og lærere har derfor en unik posisjon for å bli kjent med og utvikle en relasjon til den enkelte eleven. Men mange lærere er usikre på sin rolle når de får mistanke om at en elev har vært utsatt for potensielt traumatiserende opplevelser, som vold eller seksuelle overgrep. Det er viktig at lærere føler seg trygge på sin kompetanse til å snakke med elever om sensitive emner. Læreren må klare å se elevene som både sårbare og kompetente, må være lydhør og åpen, og tørre å spørre. Læreren kan få støtte til dette ved å praktisere Den dialogiske samtalemetodens (DMC) prinsipper for åpnende kommunikasjon.
DMC er en samtalemetode som opprinnelig ble utviklet for politiavhør med barn i forbindelse med straffesaker. Deler av den kan også brukes av andre profesjonelle som er i kontakt med barn. Et viktig element ved metoden er å øke likevekten i samtalen mellom en profesjonell (politi, lærere, barnevernsarbeidere osv.) og et barn. I dette bokkapitlet legges det vekt på de metodiske aspektene som er nyttige for andre enn politiet, med særlig fokus på hvordan lærere kan bringe vanskelige temaer på banen og støtte barnet til å fortelle om sine opplevelser.
Barnets frie fortelling i fokus
DMC innebærer en samtalemetodikk med en åpen form, hvor barnets egen virkelighetsforståelse og frie fortelling står i fokus. Ved eksempler viser kapitlet hvordan den voksne ved å praktisere empatiske og anerkjennende væremåter kan la barnets perspektiv være styrende for samtalen. Det er viktig at barnet føler seg trygt og forstår hensikten med samtalen, før vanskelig tematikk bringes på banen. Det er også viktig at barnet får fortelle i sitt eget tempo og føler at det har kontroll over samtalesituasjonen.
Samtaler med barn i et tverrfaglig perspektiv
Når det er bekymring for at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, er det fagpersoner fra flere faginstanser som forholder seg til barnet og samtaler med det. De ulike instansene har forskjellig ansvar for barnet, dermed vil samtalenes forløpe ulikt og ha forskjellig mål. Lærere og andre fagpersoner kan være redde for å «ødelegge en sak» for politiet når de tar opp tema som hører inn under strafferetten. Men lovverket pålegger alle som arbeider med barn at de tar bekymring på alvor og samarbeider. For lærere er målet først og fremst å oppdage og forstå hva som skjer eller har skjedd, og melde til barnevern og politi når det er påkrevet, samt å gi riktig psykososial og læringsfremmende støtte til utsatte barn på skolen.
Når vold eller seksuelle overgrep er avdekket, er det viktig at læreren følger opp elevens skolehverdag og hvordan han eller hun mestrer skolearbeidet. Et barn som har opplevd noe traumatisk kan i en periode få nedsatt læringskapasitet og ha krav på tilpasset opplæring. Kapitlet tar også for seg hvordan læringssamtalen kan praktiseres mellom læreren og eleven i et dialogisk perspektiv, for å finne ut av elevens behov for slik støtte.
I kapitlet vises med eksempler hvordan en samtale med et utsatt barn kan foregå.
Kapitlet er del av boken «Vold mot barn» som viser hvordan vi kan jobbe systematisk i praksisfeltet, blant annet gjennom gode praksisnære modeller for hvordan tiltak kan tilrettelegges rundt det enkelte barn. De ulike forfatterne representerer en faglig bredde av forskere og fagpersoner, og ønsker å bidra til større åpenhet og innsats i arbeidet med vold mot barn og også gjøre fagfolk bedre i stand til å ivareta barneperspektivet i beslutningene de tar på vegne av barnet.
