Menn som frivillig har oppsøkt behandling for å slutte å bruke vold fremstår ofte umotiverte, og kan avbryte behandlingen før den er fullført. Forskerne introduserer konseptet klientens invitasjon til en arbeidsallianse. Denne invitasjonen er formuleringer under første behandlingstime som terapeuten kan ta tak i for å utvikle alliansen.
Målet med forskningen er ikke å identifisere hvilke klienter som vil lykkes eller ikke med terapien. Det forskerne ønsker er å øke terapeutens bevissthet rundt hvordan klientenes bidrag i første terapitime kan forstås som invitasjoner, og for hvordan disse invitasjonene bør møtes.
Deltakerne i studien er menn som går til behandling hos Alternativ til Vold (ATV). Studien tar for seg 10 menn som fullførte, og 10 menn som avbrøt behandlingen. Samtalen i første behandlingstime analyseres for å utforske hvordan klienten går fram for å skape et samarbeid med terapeuten. Forskerne fant tre «åpninger til allianse», med potensiale til å åpne for et samarbeid om personlig endring:
- Mannens grunner til å søke behandling.
- Hans forståelse av endring.
- Hans måter å beskrive sin voldsutøvelse.
Innenfor disse åpningene observerte forskerne både svake og sterke invitasjoner til en allianse, men nesten alle mennene formulerte minst en sterk invitasjon innenfor en av de tre åpningene. For å etablere en arbeidsallianse er det viktig å ta tak i klientens sterkeste invitasjoner, og unngå å konfrontere defensive responser i den første timen. Hvis en klient for eksempel sier at «vold er uakseptabelt, men det er ikke jeg som er skyld i at det eskalerer», bør terapeuten utforske den første delen av utsagnet. Klientens opplevelse av vold som uakseptabelt kan være en inngangsport til hans verdier og ønsker om å mestre nære relasjoner uten bruk av vold og hvordan volden ødelegger for dette ønsket.
Under årsaker til å søke behandling fant forskerne tre typer invitasjoner: at det var klientens eget valg å søke hjelp, at han søkte hjelp fordi han ville unngå å tape viktige relasjoner, eller at han var blitt presset til å søke hjelp og opplevde behandling som unødvendig.
Under diskusjoner om endring fant forskerne en skala fra klienter som så problemet som sitt eget, og ønsket å slutte å bruke vold, via dem som mente at vold er galt, men som plasserte noe av skylden på partner, til dem som mente at hele skylden lå hos partneren.
Under måter å beskrive vold bestod invitasjonene av presentasjon av voldsutøvelse som en personlig fortelling, som en scene, som et fragment av livet eller som «noe annet», det vil si at de brukte metaforer eller benektet av at vold hadde funnet sted.