Tema: Tvungen migrasjon og flyktninghelse

Health workers and Sub Saharan African women’s understanding of equal access to healthcare in Norway

Lien, I. L. (2021). Health workers and Sub Saharan African women’s understanding of equal access to healthcare in Norway. PLOS ONE, 16(9). doi:10.1371/journal.pone.0255934

Afrikanske kvinner bosatt i Norge ønsker seg bedre hjelp for plager som skyldes kjønnslemlestelse, men føler seg ikke diskriminert i helsevesenet.

Mange helsearbeidere mener at afrikanske innvandrerkvinner blir diskriminert i det norske helsevesenet. De afrikanske kvinnene selv opplever at de får likeverdig behandling og at de har samme tilgang til helsetjenester som resten av befolkningen.

Dette er det noe overraskende funnet i en NKVTS-studie ledet av Inger-Lise Lien. 

Omfattende kvalitativ studie 

Forskerne intervjuet 55 voksne kvinner som var oppvokst i Eritrea, Gambia eller Somalia, men som nå er bosatt i Norge. 

Blant de hundre helsearbeiderne som ble intervjuet, var det fastleger, psykologer, psykiatere, gynekologer, nevrologer, jordmødre, sykepleier, sexologer og administrativt helsepersonell.

Kvinnene hadde tiltro til systemet 

Studien viste altså at helsearbeiderne ikke mente at det var lik tilgang til helsetjenester. Kvinnene hadde derimot stor tiltro til systemet – og til legene – og mente seg likeverdig behandlet. 

En gambisk kvinne sa: 

 – Jeg har hatt to fastleger. Den første kunne jeg ha giftet meg med, og den andre kunne vært søsteren min. 

En kvinne fra Eritrea fortalte: 

 – De sier ikke at du er afrikansk og at vi må ta de norske først. Nei, nei, nei. Det er likhet. Vi får samme behandling og prioritet som de norske. Jeg er fornøyd.

Fra helsearbeidernes side så det annerledes ut. En fastlege sa det slik: 

 – Nei, de får bare trekvart tilbud. Innvandrerkvinnene må vente lenger fordi de er vanskeligere å behandle. De bytter fastlege ofte, og jeg tror det er fordi de ikke får den behandlingen de ønsker. Noen kommer ikke til avtalt time eller betaler ikke, og det betyr at de ikke er ønsket som pasienter.

Ulike erfaringer og forventninger

Ifølge forskerne skyldtes de ulike oppfatningene i hovedsak at helsearbeiderne og kvinnene baserte sine erfaringer fra helsevesenet på forskjellige kulturelle rammer og forventninger. 

Sammenlignet med Eritrea, Gambia og Somalia, vil det norske helsevesenet komme godt ut på de fleste parametere. 

Enige om utfordringer i helsevesenet 

Selv om de afrikanske kvinnene generelt var fornøyde med det norske helsevesenet, kom de også med kritikk. Helsearbeiderne var enige i kritikken på flere områder. 

Blant annet mente begge gruppene at konsultasjonene ga for lite tid til å identifisere symptomer, at det var vanskelig å finne frem i systemet og at det var vanskelig og tok lang tid å få henvisning til spesialist.

Opplevde ikke rasisme 

At innvandrerkvinnene likevel følte seg godt ivaretatt, skyldtes trolig at de manglene de opplevde i møtet med helsevesenet, ikke ble tolket som uttrykk for rasisme blant helsearbeiderne. 

Ytterst få av kvinnene hadde opplevd eller kjente noen som hadde opplevd diskriminering i helsevesenet.

Savner hjelp for plager etter kjønnslemlestelse 

Alle de afrikanske kvinnene i studien hadde vært utsatt for kjønnslemlestelse, og mange hadde plager knyttet til dette. Det kunne være blant annet ubehag og smerter ved vannlating, smerter i underlivet, nedsatt sexlyst og -evne, hyppige urinveisinfeksjoner og psykiske plager. 

En gambisk kvinne fortalte: 

 – Når jeg sitter på en bussholdeplass og det er kaldt, får jeg urinveisinfeksjon. Det er fordi kjønnsleppene mine ble fjernet under omskjæring og ikke beskytter mot kulden. Jeg får antibiotika. Jeg har smerter når jeg tisser, og det er vanskelig å ha sex, og jeg føler meg dårlig hele tiden. Da blir du deprimert.

Vanskelig tema å ta opp 

Mange av kvinnene syntes det var vanskelig å snakke med fastlegen og med andre helsearbeidere om plagene knyttet til kjønnslemlestelse. Mange opplevde også at legene var lite interesserte i å følge opp temaet. De fleste syntes de fikk for dårlig hjelp. 

I de fleste tilfellene ble dette tilskrevet manglende kompetanse hos legene, og ikke vond vilje. 

En del, som denne somaliske kvinnen, kom med direkte kritikk av fastlegene: 

 – Jeg kan ikke forstå at når jeg går til fastlegen og forteller at jeg har vondt, så forklarer han bare at jeg ikke er syk. Da tenker jeg at jeg blir nødt til å leve med smerte resten av livet. Jeg må bare bli vant til smerte. Men jeg tenker også at denne smerten ikke er normal, at fastlegen er dum, at det er mye legene ikke vet.

Forskerne