Skrevet av Karina Egeland og Harald Bækkelund
I prosjektet Implementering av kunnskapsbasert traumebehandlingstilbud til voksne (ITV) samarbeider vi tett med distriktspsykiatriske sentre (DPS) over hele landet. Målet er at tjenestene skal kunne tilby kunnskapsbasert traumebehandling til alle pasienter med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For å få til dette anbefaler vi at tjenestene systematisk kartlegger alle pasienter for traumehendelser ved inntak. Det er flere grunner til denne anbefalingen:
For det første ønsker vi at tjenester på et tidlig tidspunkt finner fram til de pasientene som har PTSD, og dermed kunne tilby kunnskapsbasert behandling for PTSD. Det tar ofte flere år fra et traume skjer til personen forteller det til noen. Mange pasienter kvier seg for å fortelle på grunn av redsel for ikke å bli trodd, stigma eller skyldfølelse. Å spørre direkte om traumene kan motvirke de negative følelsene, og gi dem en anledning til å sette ord på det de har opplevd.
For det andre er dette også viktig informasjon å få fram hos de pasientene som har opplevd et eller flere traumer, men som ikke har PTSD. Å adressere traumehendelsene kan i mange tilfeller være nødvendig for å få til god behandling.
For det tredje kan det se ut som henvisningene som sendes til DPS ofte er ufullstendige. En mindre kartlegging vi gjorde av 100 henviste pasienter i to poliklinikker viste at 44% av pasientene beskrev en eller flere traumehistorier. Kun 5% var utredet for PTSD med anbefalt kartleggingsverktøy. Hos 43% var det vanskelig å se at PTSD var utredet/vurdert. Faren er dermed stor for at pasienter med PTSD ikke fanges opp og gis tilbud om traumebehandling.
Å bruke systematiske og validerte kartleggingsinstrumenter slik som TRAPS kan være hjelpsomt for å være sikker på at kartleggingen gjennomføres på en god måte. Det er også lettere å implementere i tjenestene når skjemaet gjøres lett tilgjengelig, og som en del av tjenestens allerede innarbeidede rutiner. Anbefalte kartleggingsverktøy er TRAPS, men SCID-5 og andre skjemaer kan også brukes. Bruk av MINI bør imidlertid unngås ettersom skjemaet mangler godkjent validering. Dessuten er inngangsspørsmålet til delen som kartlegger PTSD for smalt, slik at pasienter med traumehistorie kan oppfatte at dette ikke gjelder dem. Kartlegging bør alltid vurderes sammen med andre opplysninger og pasientens egen opplevelse av en kvalifisert kliniker.
Stadig flere klinikker tar i bruk elektroniske verktøy for å kartlegge pasienter. Dette kan være til stor hjelp for å kartlegge alle pasienters traumeerfaringer samt følge med på symptomutvikling. Det finnes imidlertid en fallgruve. Nylig fikk vi en tilbakemelding fra en bekymret kliniker som erfarte at kollegaer ikke hadde noen rutine for å gjennomgå TRAPS med pasienten etter utfylling, selv der skåren var forhøyet. Dette er urovekkende, og ble nettopp belyst av en tidligere pasient i et internasjonalt tidsskrift. Hun fortalte at det krevde mot å avsløre sine traumeopplevelser ved å krysse «ja» på et skjema. Samtidig ga det henne et håp om at hun skulle få hjelp til å håndtere disse minnene. Skuffelsen var derfor voldsom da ingen av klinikerne hun møtte adresserte dette i behandlingen, noe som forsterket hennes følelser av skam og redsel for ikke å bli trodd. I et tilsvar pekte Finkelhor og Berliner, to anerkjente traumeforskere på at manglende oppfølging kan få pasienten til å føle at traumene er så vonde at selv klinikere ikke orker å gå inn i det. Når pasienter blir bedt om å svare på disse spørsmålene er det essensielt at dette følges opp og at de blir møtt med anerkjennelse og empati. Klinikeren bør jobbe for å skape et åpent og ikke-dømmende rom slik at pasienten tør å sette ord på sine opplevelser.
Det kan være flere årsaker til at klinikere kvier seg for å gå inn i traumene. Enkelte opplever å være uforberedte på å snakke om det som har hendt. Noen mener at å bruke tid på dette konkurrerer med andre kliniske prioriteringer. Andre igjen er redde for at pasientene blir opprørte av å snakke om det som har hendt, og at dette skal føre til en forverring. Det er imidlertid lite som tyder på at å snakke om traumene vil være en for stor emosjonell påkjenning eller at det skader relasjonen til pasienten. Ved å løfte opp dette temaet tidlig signaliserer klinikeren at dette er ting vi vet at mange opplever, og at terapirommet er et sted der det kan snakkes om. Klinikeren formidler også at dette er noe han/hun tåler å høre om. Målet med en systematisk kartlegging er at pasientene skal få bedre behandling. Da må imidlertid klinikken ta ansvar for å følge opp at dette skjer.
Hilsen
Karina Egeland og Harald Bækkelund