Hensikten med slik informasjonsformidling er å forebygge at jenter bosatt i Norge blir kjønnslemlestet. Jenter og kvinner som er utsatt for dette inngrepet, skal også gis tilbud om helsehjelp.
Studien viste at kun 2/3 av helseutdanningsinstitusjonene underviste om kjønnslemlestelse, og at det var store variasjoner i omfang og innhold i undervisningen som ble gitt. Det betyr at helsepersonells kompetanse i å gjennomføre oppgaver knyttet til kjønnslemlestelse, varierer. Studien avdekket også at det er behov for et styrket, mer samordnet og likeverdig helsetilbud. Tilbudet må også gjøres mer kjent og akseptabelt for brukerne.
Studien avdekket også at tjenesteytere på mindre steder med få bosatte fra berørte grupper, ofte opplevde større utfordringer i arbeidet; mange hadde færre ressurser, dårligere muligheter til faglig påfyll og færre diskusjonspartnere. Mange følte at de sto alene med tidvis store og vanskelige oppgaver, og opplevde ofte taushetsplikten som en alvorlig begrensning for faglig utveksling og gode avgjørelser.
Videre fant vi noen svakheter ved nåværende rutiner for informasjonsformidling. Blant annet ble noen berørte overbelastet med informasjon om kjønnslemlestelse, mens andre kunne risikere aldri å få nødvendig informasjon. Form og innhold på eksisterende informasjonsopplegg er trolig for begrenset. Vi anbefaler derfor at dette styrkes, med økt fokus på samtalegrupper som går over tid, sterkere inkludering av ressurspersoner fra berørte grupper, og at informasjonen blir bredere. Det siste omfatter et økt fokus på diskusjon om begrunnelsene for kjønnslemlestelse.
