Nesten en tredjedel av norske kvinner og menn har blitt utsatt for fysisk vold i barndommen, ifølge den siste omfangsundersøkelsen om vold i Norge. I dette bokkapitlet beskrives utviklingen av barneloven når det gjelder vold og overgrep, og barns rett til å bli hørt i saker som gjelder bosted og samvær.
Fram til 1972 hadde foreldre en lovfestet rett til å refse sine barn. Et eksplisitt forbud mot fysisk avstraffelse kom imidlertid først 1987, da barnelovens § 30 fastslo at barn ikke skal utsettes for vold eller annen behandling som medfører fysisk eller psykisk skade. I 2006 ble fikk § 48 i barneloven en bestemmelse som påla retten plikt til å vektlegge brudd på § 30 i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær.
Rettens vurdering ved barnefordeling og samvær
Mens det i straffesaker er krav om nærmere 100 % sannsynlighet for at man skal domfelle, er det i sivilsaker generelt bare krav om alminnelig sannsynlighet, altså mer enn 50 %. I saker som omhandler barnefordeling regnes også alminnelig sannsynlighet som for strengt, dersom det dreier seg om grove overgrep, og gjentakelsesfaren er stor. I 2010 kom en ny innskjerping i barneloven, som gjorde det klart at ingen bruk av fysisk vold mot barn er lovlig, heller ikke for eksempel en lettere klaps i oppdragelsesøyemed.
Barns rett til å bli hørt
I 2004 ble aldersgrensen for barns rett til å bli hørt senket fra 12 til syv år. Retten kunne velge å høre også yngre barn, men dette skjedde sjelden. I 2014 ble det presisert at også barn under syv skal få informasjon og anledning til å si sin mening om blant annet foreldreansvar, bosted og samvær. I forarbeidene til loven understrekes at dette blant annet er viktig for å fange opp omsorgssvikt.
Fra 2007 har retten hatt hjemmel til å pålegge departementet å oppnevne tilsynsperson på det offentliges bekostning der det vurderes som nødvendig. I 2014 ble ordningen med offentlig oppnevnt tilsyn styrket samtidig som det ble presisert at samvær med tilsyn ikke skal pålegges mot barnets ønske før situasjonen er tilstrekkelig belyst.
Vold vektlegges tyngre i vurdering av omsorgsevne
Bokkapitlet tar også for seg endringer i rettspraksis i en femtenårsperiode, ved å sammenligne dommer vedrørende fast bosted fra 1998-2000 og fra 2012. Hovedtemaet for analysen er hvordan vold og overgrep omtales og forstås i dommene.
I den første perioden analyseres 129 dommer om fast bosted. Påstander om vold eller seksuelle overgrep forekommer i omkring en fjerdedel av disse. Retten la til grunn at vold hadde forekommet i halvparten av sakene hvor det var påstand om dette. I en femtedel av disse sakene ble volden vurdert som negativ for forelderens omsorgsevne. Retten fant ikke tilstrekkelig bevis for at seksuelle overgrep hadde forekommet i noen av sakene.
Av de 74 sakene som hadde fast bosted som hovedspørsmål i 2012, var det påstander om vold eller seksuelle overgrep i litt mer enn en fjerdedel. Igjen fant retten det sannsynlig at vold hadde forekommet i omtrent halvparten av sakene. I halvparten av disse sakene ble volden vurdert som negativ for omsorgsevnen. Med andre ord har dette langt oftere fått betydning for avgjørelsene retten tar.
I en av de seks sakene med påstand om seksuelle overgrep fant retten dette sannsynlig.
Analysen viser at påstander om vold var gjenstand for langt mer inngående granskning i 2012 enn den ble 15 år tidligere, mens påstander om seksuelle overgrep ble nøye undersøkt også i 1998-2000.
Analysen viser en klar utvikling hvor risiko for vold og overgrep mot barn i langt større grad vektlegges av retten i vurdering av fast bosted og samvær i barnefordelingssaker. Det fastsettes i 2012 oftere samvær med tilsyn dersom det er usikkerhet rundt risiko for vold og overgrep. Barnas reaksjoner vurderes også oftere. Retten lytter langt mer til barn som ikke ønsker samvær, også i tilfeller hvor det ikke har forekommet vold.
