Denne artikkelen tar for seg utformingen av en kohortstudie av de overlevende etter terrorangrepet på Utøya, og hvilke betydning forskningsdesignet fikk for datamaterialet som ble samlet inn.
Nesten tre av fire overlevende etter terrorangrepet på Utøya takket ja til å delta i NKVTS’ undersøkelse om de helsemessige konsekvensene av hendelsen. For nesten 70 % av overlevende deltok også minst en av foreldrene i undersøkelsen. Forskerne nådde dermed en stor andel av de berørte, til tross for at disse var spredd over hele landet og til dels hadde store helseplager som følge av hendelsen.
Undersøkelsen besto i intervjuer ansikt til ansikt med de overlevende. I etterkant av intervjuet fylte deltakerne også ut et spørreskjema. Foreldrene ble enten intervjuet ansikt til ansikt eller fikk spørreskjema i posten. Intervjuene ble gjennomført i flere omganger, slik at dette er en såkalt longitudinell studie med mer enn ett målingspunkt. Dette gjør at forskerne kan analysere hvordan situasjonen for de berørte utvikler seg over tid.
I longitudinelle studier er det ofte bare dem som deltok i første runde som inviteres til å delta i andre runde. Det var ikke tilfelle i denne studien. Det gir viktig informasjon om skjevheter i utvalget. Blant annet fant forskerne at personer som bare deltok i andre runde hadde flere symptomer på posttraumatisk stress og andre helseplager enn dem som også deltok i første runde. Dette kan bety at de var forhindret fra å delta i første runde på grunn av store helseplager, og å utelukke dem ville derfor føre til en undervurdering av konsekvensene av terroren. Forskjellen i symptomnivå kan også skyldes at intervjuerne i første intervjurunde oppdaget udekkede behandlingsbehov, og satte deltakere i kontakt med behandlingsapparatet. Dette kan ha bidratt til å senke symptomnivået hos en del berørte mellom første og andre intervjurunde.
Overlevende med innvandrerbakgrunn, og deres foreldre, takket i mindre grad ja til delta i studien. Dette er i tråd med resultatene fra lignende studier, og tyder på at man i rekruttering til forskningsdeltakere bør legge ekstra vekt på å få med denne gruppen, for å unngå skjevheter i materialet.
Flere mødre enn fedre deltok i studien, men forskjellen var mindre enn det som er vanlig i familiestudier. Kanskje skyldes det norske fedres relativt likestilte posisjon som oppdragere, eller at fedre er mer tilbøyelige til å delta når temaet er kriserelatert enn ved forskning på dagligdagse temaer. Det kan også ha sammenheng med at studien var designet med fleksibilitet for når og hvor intervjuene ble foretatt, slik at det ble lettere å takke ja til deltakelse. Overlevende som ikke hadde foreldre som deltok i studien hadde høyere nivå av fysiske plager og mindre sosial støtte. Manglende deltakelse hadde for øvrig sammenheng med ulike faktorer for fedre og mødre: Fedre deltok i mindre grad dersom de var skilt, mens mødre deltok i mindre grad dersom barnet var eldre, at barnet hadde flyttet hjemmefra, og når barnet hadde høyere nivå av symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon. Det viser at studier bør designes for å fange opp både fedre og mødre, og at analysene må ta høyde for eventuelle kjønnsforskjeller.
