Når mennesker opplever noe uventet, lager vi ofte en fortelling (narrativ) om det som skjedde. Mange forskere mener at den enkeltes evne til å lage en sammenhengende fortelling om traumatiske hendelser er grunnleggende for god mental helse. Ved å veve sammen «hvem», «når», «hvor» og «hva» til et «hvorfor» skaper man mening av uventede hendelser.
Mange mener at traumatiske minner ofte er uorganiserte fordi de oppsto under ekstremt stress. Av den grunn er minnene ofte dårlig utviklet og dårlig integrert når det gjelder tid, sted og andre minner. Det er gjort flere studier på hvorvidt dette har betydning for utvikling og forløp av posttraumatisk stress (PTSD), men funnene er ikke entydige. Mange forskere antar likevel at høye nivåer av organiserte tanker er en indikasjon på at traumer et godt bearbeidet.
Tidligere forskning har også sett på forholdet mellom traumenarrativer som inneholder mange «interne hendelser», som tanker og følelser, og «eksterne hendelser» som beskrivelser av handlinger og dialog.
Utvalget i denne studien besto av personer som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Blant disse valgte forskerne ut 16 kvinner og 14 menn i alderen 16-20. Halvparten var fra gruppen med høyest nivå av PTSS, og halvparten fra dem med lavest nivå.
Studien fant at overlevende med høyt nivå av PTSS i større grad beskrev handling og dialog i sine fortellinger, og i mindre grad refererte til tanker og følelser. Dette tyder på at minnet har en «her og nå»-kvalitet, mens personer med lavere nivå av PTSS ser ut til å se hendelsen fra et fjernere ståsted. De presenterte organiserte tankerekker hvor sentringene inneholdt ord som «fordi», «derfor», som forklaringer på hvorfor de handlet som de gjorde. Denne forskjellen er i tråd med hva forskerne ventet å finne.
En annen hypotese forskerne hadde i forkant av studien, var at det ville være forskjell i fragmentering, det vil si repetisjoner, ikke fullførte tanker og fyllord i måten de to gruppene fortalte om opplevelsen på. Imidlertid viser resultatene at grad av fragmentert språk ikke henger sammen med nivå av PTSS for de overlevende fra Utøya. Heller ikke fortellingens lengde hadde betydning.
Basert på disse anbefaler forskerne at klinikere som behandler ofre for traumatiske hendelser er særlig oppmerksomme på to elementer i fortellingen om traumet:
- Bruk av dialog: Overlevende fra Utøya som 4-5 måneder etter hendelsen fortsatt rapporterte hva som ble sagt, gjerne som direkte tale, var blant dem med høyest nivå av PTSS.
- Grad av organiserte tanker: Overlevende med fortellinger som inneholdt årsakssammenhenger og som dermed gjorde fortellingen forståelig på et mer komplekst nivå, hadde lavt nivå av PTSS.
