Mona Kiil er postdoktor ved NKVTS i prosjektet Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i samiske samfunn.
«It belongs to the house»
Kiils forskning setter søkelys på vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner i samiske samfunn. Det er gjort lite eller ingen forskning på dette temaet før. Hun forteller at det gjerne snakkes om en taushetskultur i samiske samfunn, både i kjernesamiske og fornorskede områder.
– Denne tausheten forstår jeg langt på vei som et symptom på en æreskultur. Det er ofte viktigere å beskytte familiens rykte enn å håndtere slike problemer åpent. Utfallet av det blir at man fra barndommen av «læres opp» til å beskytte seg mot kjente overgripere, i stedet for at lokalsamfunnet sanksjonerer mot overgripere, sier Kiil.
Hun legger til at dette kan være et uttrykk for deler av samisk kultur, men det også kan handle om bygdekultur, patriotisme og et vern mot det majoritetsnorske.
“Vi må no klare oss sjøl”
Kiil har særlig fokusert på eldre kvinners erfaringer. Kvinnene forteller at de ofte har vært mye alene. De måtte ta seg av familien og småbruket, mens mennene var på sjøen.
– Overgrep og vold var en realitet både når mennene var hjemme og når de var ute på sjøen. Kvinnene befant seg i sårbare situasjoner når de var alene hjemme, og det kunne hende at menn som ikke var ute til sjøs, «kom på besøk», forklarer Mona Kiil.
– I samtaler og samhandling med disse kvinnene, kom det tydelig frem at det er vanlig å holde problemene internt i familien, og å unngå kontakt med offentlige tjenester når det kommer til vold og overgrep i nære relasjoner, forklarer hun.
«Birget» er et samisk begrep som beskriver en mentalitet og et prinsipp om å klare seg selv eller å mestre på egenhånd. Dette uttrykket er også vanlig i nordnorske lokalsamfunn uavhengig av etnisitet, da gjerne som «vi må no klare oss sjøl».
Artikkelen fortsetter under bildet.
“Han dytta meg bare litt”
I forkant av at Kiil startet intervjuer til prosjektet, gjorde hun et nokså omfattende etnografisk feltarbeid.
– Det var et verdifullt inntak til prosjektet som ga meg muligheten til å forstå individuelle problemstillinger ved tematikken på et overordnet nivå, forteller Kiil.
Hun forteller at kvinnene selv hadde lav bevissthet rundt at de var utsatt for vold.
– «Han dytta meg bare litt», «Ja jo, men han var sliten og stresset på grunn av dårlig fangst og trang økonomi», og «Ja, men sånn var det, og det var en kones jobb å holde tingene sammen». Flere av kvinnene jeg snakket med var ikke bevisst på at de hadde blitt utsatt for vold eller overgrep, før i samtale med meg. Det sier litt om hvor vanlig det var, og hvor lite de snakket med andre om det de opplevde, sier Kiil.
Yngre generasjoner bryter tausheten
Forskningen viser en generasjonskløft i måten vold og overgrep håndteres. Yngre generasjoner er mer åpne for å diskutere og adressere utfordringer, forteller Kiil.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Den yngre generasjonen er mer åpen for å bryte tausheten og dele erfaringer, også på sosiale media, enn den eldre. De eldre ser det som en svakhet og utleverende å dele denne typen informasjonen.
For å forstå og adressere vold i nære relasjoner i samiske samfunn, er det viktig å øke bevisstheten om fenomenet. Dette er et utfordrende felt, og det er av stor betydning å adressere problemene for å støtte de som sliter med ettervirkninger. Spesielt for dem som strever med udiagnostisert posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Dette temaet er nærmere omtalt i boken Distance, Equity and older people’s experiences in the Nordic Periphery, der Mona Anita Kiil har bidratt med kapittelet «It belongs to the house,» Domestic violence and sexual abuse as everyday life in a coastal community in Northern Norway.
Prosjektet er finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet.