Skrevet av Nadina Peters
«Jeg ble alltid spurt om hvordan jeg har det nå. Ingen spurte meg om hva jeg hadde opplevd. Da begynte jeg å tenke at mine tidligere opplevelser kanskje ikke var så viktige for hvordan jeg hadde det i dag».
Det forteller vår erfaringskonsulent. Hun er ikke alene om å formidle viktigheten av å bli spurt om traumeerfaringer.
Les også intervju med erfaringsformidler Helen Wesnes hos Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid/napha.no «Ingen spurte meg om hvorfor jeg var så redd».
Mange opplever traumatiske hendelser
Så mange som 33,6 % av kvinner og 11,3 % prosent av menn rapporterer å ha opplevd seksuelle overgrep i løpet av livet, mens 45,5 % av menn og 22,5 % av kvinner rapporterer å ha opplevd alvorlig vold minst en gang i voksen alder.
Vold og overgrep starter for mange i barndommen og vil følge dem inn i voksenlivet. Ikke bare i form av sårbarhet for negativ utvikling og helseproblemer, men også i form av risiko for å bli utsatt for ny vold og nye overgrep.
Jo mer vold, jo større sjanse for ny vold, flere helseproblemer og flere problemer i sosiale relasjoner. Sagt på en annen måte, en veldig ond kjedereaksjon som følge av traumatiske hendelser.
Les mer i rapporten Vold i oppveksten: Varige spor?
Kartlegging av traumeerfaringer er viktig for alle
Traumeerfaringer gjør mennesker svært sårbare for å utvikle psykiske lidelser. Hos dem som strever med psykiske lidelser er det adskillig flere som har vært utsatt for fysisk vold, seksuelle overgrep og har fått PTSD sammenlignet med populasjon generelt.
Hos pasienter med bipolare lidelser, depresjon, schizofreni, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og alvorlig psykisk lidelse er forekomsten av traumeerfaringer høyere enn hos andre pasientgrupper.
Pasienter med traumeerfaringer har ofte mer alvorlige symptomer og mer komplisert sykdomsforløp enn pasienter uten slike erfaringer. Effekten av behandling av andre lidelser kan også svekkes om pasientene har traumeerfaringer og komorbid PTSD.
Viktig å tørre å spørre
Mange kan vegre seg for å snakke om traumeerfaringer med fastlegen på eget initiativ. Særlig vold og overgrep er forbudet med skam, samt at mange kan ha manglende forståelse for at tidligere traumatiske erfaringer kan ha sammenheng med hvordan de har det i dag. I tillegg kan mange forbinde PTSD med krigstraumer, katastrofer og ulykker og bagatellisere sine erfaringer sammenlignet med slike hendelser. Undersøkelser viser at underdiagnostisering av PTSD er mer hyppig, særlig som følge av at pasienter ikke blir spurt om traumer.
«Ikke spør meg hva er galt med meg. Heller spør meg hva som har skjedd meg og hva det har gjort med meg.»
Mange behandlere forteller om bekymringer knyttet til det å spørre pasienter om traumatiske opplevelser i frykt for negative reaksjoner og/eller forverring av tilstanden.
Undersøkelser viser at de fleste pasienter rapporterer det som positivt å bli spurt om traumatiske opplevelser, og mange trekker frem at dette er viktig for opplevelsen av å bli tatt på alvor og trodd.
Også barn og unge gir tilbakemelding om at kartlegging av traumatiske erfaringer ikke oppleves som negativ eller opprørende. Selv de som hadde kraftige emosjonelle reaksjoner på å bli spurt om traumer fullførte hele behandlingen.
Konsekvensene av ikke å bli spurt kan være mer alvorlige
Om det ikke avdekkes at personen har vært utsatt for traumatiserende hendelser, kan pasienten henvises spesialisthelsetjenesten uten at potensiell PTSD er oppdaget. Det kan føre til potensiell feildiagnostisering og feilbehandling hvor vedkommende kan havne i en lang årrekke med tiltak uten tilstrekkelig effekt – enda en mulig ond kjedereaksjon.
Kartlegg tidlig
I tillegg til at de fleste opplever å bli sett og bekreftet når de blir spurt om de har opplevd traumatiske hendelser, kan en tidlig og systematisk kartlegging av traumer redusere unødvendig ressursbruk både for pasienten, henviser og spesialisthelsetjenesten. I tillegg vil denne informasjonen bidra til en helhetlig forståelse av pasientens vansker og liv.
Det finnes flere gode kartleggingsverktøy for traumer og PTSD. En av disse er TRAPS, et selvutfyllingsskjema som består av to deler:
- Den første delen kartlegger hvorvidt pasienten har opplevd traumatiserende hendelser. Denne er basert på et validert og standardisert instrument: Stressful Life Events Screening Questionnaire- Revised (SLESQ).
- Andre del kartlegger hvorvidt pasienten har utviklet PTSD (basert på PTSD-sjekkliste for DSM-5, PCL-5).
TRAPS tar rundt 15 minutter å gjennomføre og er også anbefalt i pakkeforløpene for psykisk helse og rus.
Når vi vet at så mange blir utsatt for traumatiserende hendelser at traumene har så stor påvirkning på menneskers fysiske og psykiske helse, samt fungering, og er til stede hos mange ulike pasientgrupper – er det ikke da viktig å vite noe om disse hendelsene?
Vår erfaringskonsulent har enda en viktig beskjed:
«Terapeuten må ikke være redd for å spørre hva som har skjedd. Om ikke terapeuten spør, kan det underbygge en indre opplevelse av at «det var sikkert ikke så farlig, andre har hatt det verre enn meg», – det kan oppleves som en bagatellisering av egne opplevelser.»
Hilsen Nadina