I rapporten gjennomgås nyere forskning på eventuelle sammenhenger mellom radikalisering og psykisk helse. Nytten av psykisk helse som forklaringsvariabel på radikalisering er omdiskutert og forholdsvis få nyere studier er publiserte. I rapporten beskrives inngående 12 internasjonale studier publiserte etter 2010. I tillegg blir annen relevant forskning som kaster lys på problemstillingen inkludert.
I noen av studiene mener man å ha funnet større omfang av psykiske lidelser blant terrorister. Disse funnene gjelder terrorister som handler på egenhånd, såkalte solo-terrorister. Samtidig finner man ikke dette blant terrorister som er del av terrorgrupper. Dette ses i sammenheng med at det er nødvendig for den enkelte å fungere tilstrekkelig for å anses som en nyttig ressurs for gruppen, og personer med eventuelle psykiske problemer vil derfor lukes ut. Studier har også funnet at radikaliseringsprosesser og deltakelse i terrorisme i seg selv kan føre til psykisk uhelse.
Kunnskapsoppsummeringen konkluderer med at radikalisering og terrorisme oftest oppstår som en følge av komplekse prosesser, både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. For å kunne forebygge og stanse radikalisering og terror er det derfor nødvendig med tiltak som gir mening på et individuelt nivå, men som samtidig også virker støttende og meningsfulle i den sosiale sammenhengen individet er en del av.
