Tema: Katastrofer, terror og stressmestring

Five reasons for using social media among young terror survivors: Results from the Utøya study

Nilsen, L. G., Hafstad, G. S., Staksrud, E., & Dyb, G. (2018). Five reasons for using social media among young terror survivors: Results from the Utøya study. Computers in Human Behavior, 84, 285-294. doi:10.1016/j.chb.2018.03.006

Sosiale medier var en viktig kanal for de overlevende fra Utøya i etterkant av masseskytingen. Deling på sosiale medier kunne gi en følelse av kontroll over hvordan egen historie ble fortalt, og var en viktig kilde til informasjon og sosial støtte. Samtidig opplevde flere at man også mistet kontrollen på sosiale medier, ved at det ble vanskelig å beskytte seg selv fra informasjon og kommunikasjon som var opprørende eller sårende.

For mange av dem som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 ble deltakelse på sosiale medier viktig, både rett etter angrepet og på lengre sikt. Forskere fra NKVTS har funnet fem ulike årsaker til at de overlevende brukte sosiale medier:

  1. å dele og innhente informasjon
  2. å gi og motta sosial støtte
  3. å sørge
  4. å utføre ulike symbolske handlinger, som markering av årsdagen eller slutten på rettssaken
  5. å delta i debatter

Les også sammendrag av vitenskapelig artikkel om hvordan de
overlevende opplevede møtet med media.

Les også sammendrag av vitenskapelig artikkel om hvordan de overlevende opplevde at terrorangrepet påvirket deres identitet som elever og studenter.

«Jeg er i live»

Etter terrorangrep og andre katastrofer oppstår det raskt et økt behov for informasjon og kommunikasjon. De overlevende brukte sosiale medier både for å informere om at de levde, og for å finne ut om venner og kjente hadde overlevd. De opplevde at venner og familie prøvde å nå dem i etterkant av angrepet, og med en melding på Facebook fikk man raskt varslet alle om at man var i live.

En del hadde mistet eller fått ødelagt telefonen sin under angrepet, noe som gjorde det ekstra viktig å raskt få meldt fra på Facebook at man var i sikkerhet. Ved å sjekke andres statusoppdateringer fikk de overlevende også oversikt over hvordan det hadde gått med dem man hadde blitt kjent med, og kanskje også gjemt seg sammen med under angrepet på Utøya.

Et sted å fortelle sin historie

Sosiale medier ble også viktig på lenger sikt. For en del ble det å dele en mer detaljert beskrivelse av hva man hadde opplevd en form for terapi, eller en måte å slippe å gjenfortelle opplevelsen til stadig nye mennesker. Mange brukte også denne kanalen for å følge med på hvordan andre overlevende håndterte livet etter angrepet. Særlig personer som hadde verv i AUF følte et ansvar for å holde øye med hvordan det gikk med leirdeltakere, og passe på at de som trengte profesjonell hjelp fikk dette.

Videre var sosiale medier en viktig kanal for mer praktisk informasjon for de berørte. Detaljer om arrangementer og samlinger, hvordan få hjelp, hvordan få tilbake eiendeler fra Utøya, oppdateringer om rettssaken og varsler om mediedekning, er noe av det som ble delt i sosiale medier.

Det ble opprettet egne Facebook-grupper for overlevende, som blant annet ble brukt for å utveksle informasjon. Noen følte at dette var en mer pålitelig kilde til informasjon enn pressen.

Noen av de overlevde følte seg imidlertid overveldet av mengden informasjon i sosiale medier. Den konstante tilstedeværelsen som kjennetegner sosiale medier gjorde at de opplevde det som vanskelig å unngå den stadige strømmen av informasjon.

Lett å vise støtte gjennom sosiale medier

Vi vet fra annen forskning at sosial støtte er svært viktig for personer som har opplevd en katastrofe. De overlevende fra Utøya fortalte de mottok mye støtte gjennom sosiale medier, ikke minst fordi terskelen er lav for å vise at man bryr seg. Både nære venner og familie, og bekjente eller personer man har mistet kontakten med til daglig, kan enkelt sende en melding eller kommentere på en status.

Deltakerne i studien fortalte også at de bevisst oppsøkte andre overlevende via sosiale medier for å søke og å gi støtte. Det skjedde både gjennom de lukkede gruppene, og via private meldinger. Siden de overlevende fra Utøya var spredt over hele landet, var muligheten for raskt og enkelt komme i kontakt med hverandre ekstra viktig.

Noen fortalte også at de opplevde sosiale medier som særlig velegnet når det gjaldt å gi og få sosial støtte. Man kan vise at man bryr seg uten at det koster veldig mye, for eksempel ved å «like» en post. Det kan også føles lettere å diskutere sensitive temaer online i stedet for ansikt til ansikt, i og med at man har mulighet til å ta pauser i samtalen.

Som tillegg til personlige møter

Få overlevende mente at støtte i sosiale medier kunne erstatte støtte i personlige møter. Støtte i sosiale medier kunne imidlertid være et viktig tillegg til annen støtte, og da hovedsakelig fra et utvidet nettverk.

For noen ble utveksling av støtte mellom overlevende en belastning, fordi mengden problemer og negative opplevelser fra andre ble overveldende. Profileringen av mange overlevende etter terrorangrepet førte dessuten til at noen ble trakassert og mottok trusler via sosiale medier.

«Du skulle vært her nå»

Sosiale medier hadde også en rolle i sorgen etter familie, venner og bekjente som døde på Utøya. Mange brukte den kanalen for å planlegge felles deltakelse i begravelser eller besøk på gravsteder. Videre foregikk sorgprosessen også direkte online, på profilen til avdøde, eller i egne minnegrupper som ble opprettet.

Mange viste sin sorg åpent ved å kommunisere med andre gjennom poster, eller til og med henvende seg til avdøde gjennom å poste på hans eller hennes Facebook-profil. Det kunne dreie seg om bursdagshilsener, eller kommentarer om at «du skulle vært her nå».

Noen av deltakerne i studien fortalte at de syntes det var vanskelig eller unaturlig for dem å vise sorgen sin på denne måten.

Sorgarbeid på sosiale medier kunne også være en aktivitet man gjorde alene, som å søke opp bilder, videoer og gamle poster fra avdøde venner.

Markering av milepæler

Viktige datoer, som årsdagen for angrepet og avslutningen på rettssaken ble også markert i sosiale medier. For det meste uttrykte de overlevende positive følelser i denne typen poster. Det kunne være uttrykk for takknemlighet overfor samfunnet og de nærmeste, for støtten man har fått i etterkant av terroren, eller lettelse over at rettssaken var over.

Mange brukte også sosiale medier til å markere milepæler i sin egen helbredelsesprosess. De fortalte at det føltes bra å vise både seg selv og et større publikum at ting går bedre, og at det finnes noe positivt i livet, også etter terrorangrepet.

Debatter

Debatter mellom de overlevende dreide seg om flere temaer: om hva som hadde foregått på øya under angrepet, om rettssaken, og om planene for Utøya etter terroren. Dette var debatter som også pågikk i norske og til dels i utenlandske medier. Debattene i sosiale medier skjedde ofte i samspill med mediedebatten forøvrig. De overlevende diskuterte det som sto i media, og journalister plukket opp de interne diskusjonene for så å melde det tilbake til media.

Mange følte at det var godt å uttrykke meninger i dette forumet, hvor man nådde mange, men ikke ble redigert slik man blir i pressen. Samtidig kunne sterke følelser komme til uttrykk, og mange beskrev at de ble følelsesmessig påvirket av all omtalen i sosiale medier.

Ikke alle ønsket å delta i debatt

Andre mente at diskusjoner om disse viktige temaene hørte hjemme i mer formelle eller private fora. En del unngikk også å diskutere på sosiale medier av frykt for å bli misforstått, vekke veldig sterke følelser eller såre andres følelser. Noen hadde publisert kommentarer de senere angret på. Et tema som ofte gikk igjen i diskusjonene var hvem som hadde rett til å snakke på vegne av de overlevende. 

Flere av deltakerne i studien snakket om at de ville unngå å få «Utøya-stempelet». For noen betydde det at de helt unngikk å identifisere seg selv som terroroverlevende i sosiale medier. Andre var bevisste på hvilket bilde de viste av å være en overlevende, og la vekt på positiv utvikling i tiden etter angrepet.

Kanal som når mange

Sosiale medier var altså for mange av de overlevende en kanal som ga gode muligheter for å kommunisere om det de hadde opplevd. Ungdommene fikk kontroll over hvordan, hvor ofte og på hvilken måte de ville kommunisere. Samtidig opplevde mange av dem at de mistet kontroll med hvor mye informasjon de fikk om andres situasjon, i og med at sosiale medier er blitt så allestedsnærværende.

Disse funnene kan være viktig med tanke på oppfølging i etterkant av en katastrofe: Sosiale medier kan fungere som en kanal for å nå mange. Men de som jobber med ofre for katastrofer bør være oppmerksom også på de negative effektene av den store mengden informasjon man utsettes for gjennom sosiale medier.

Forskerne

  • Dyb, Grete

    Dyb, Grete

    Forskningsleder / Forsker I / Professor, UiO / dr. med.

    Vis profil
  • Hafstad, Gertrud Sofie

    Hafstad, Gertrud Sofie

    Forsker II / dr. psychol.

    Vis profil
  • Nilsen, Lisa Govasli

    Nilsen, Lisa Govasli

    Prosjektmedarbeider

    Vis profil