Sett overlevende etter ulykker, terroranslag og katastrofer i kontakt med samarbeidende tjenester

Opprette en direkte forbindelse med andre nødvendige tjenester.


Mens du gir informasjon, bør du også drøfte hvilke av de overlevendes behov og problemer som krever ytterligere informasjon eller tjenester. Gjør det som skal til for sikre en effektiv forbindelse med disse tjenestene (du kan for eksempel følge den overlevende bort til en representant for organet som kan yte en tjeneste, arrangere et møte med en representant for en kommunal etat som kan bistå med relevante henvisninger).

Eksempler på situasjoner som krever henvisninger:

  • et akutt medisinsk problem som krever umiddelbare tiltak
  • en akutt psykisk helseproblem som krever umiddelbare tiltak
  • forverring av et eksisterende medisinsk, emosjonelt eller atferdsmessig problem
  • fare for selvskading eller skade av andre
  • bekymringer relatert til bruk av alkohol eller narkotiske stoffer
  • tilfeller som gjelder overgrep i hjemmet, mot barn eller eldre (NB – rapporteringsplikt)
  • når medikamenter er nødvendig for stabilisering
  • ved ønske om sjelesorg
  • vedvarende vansker med mestring (fire uker eller mer etter katastrofen)
  • betydelige bekymringer for virkningen på barn eller unges utvikling
  • når den overlevende selv ber om henvisning

Husk at barn og ungdom under 18 må ha foreldrenes samtykke til tjenester som ligger utenfor den umiddelbare kriseomsorgen. Unge mennesker er mindre tilbøyelig til å gjøre egne henvendelser når de opplever vanskeligheter, og det er mindre sannsynlig at de faktisk vil følge opp en henvisning uten at en voksen er involvert i prosessen.

For å øke sannsynligheten for at de unge vil følge opp en henvisning, bør du:

  • anbefale at eventuelle oppfølgingstjenester for familien omfatter (som et minimum) en kort vurdering av hvordan barna og de unge har tilpasset seg
  • gjøre din samhandling med barna og de unge positiv og støttende for å hjelpe dem til å utvikle en positiv holdning til fremtidige omsorgspersoner
  • husk at barn og unge mennesker har spesielt vanskelig for å gjengi og gjenta en beskrivelse av sine traumatiske opplevelser. Når du arbeider med unge mennesker, bør du gjøre skriftlige oppsummeringer av den grunnleggende informasjonen som du har samlet opp om hendelsen, og formidle denne informasjonen til fagpersonen som skal motta barnet eller den unge. Dette vil bidra til å redusere det antallet ganger de må beskrive det de har opplevd til et minimum.

(Hentet fra boken PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP, Felthåndbok 2. utgave)