Å gi psykologisk førstehjelp

Profesjonell opptreden

Operer utelukkende innenfor rammen av et autorisert system for katastrofehjelp.
Gi tilbørlig respons: Vær rolig, høflig, organisert og hjelpsom.
Vær synlig og tilgjengelig.
Oppretthold konfidensialitet slik situasjonen tilsier.
Hold deg innenfor ditt kompetanseområde og den rollen du er tildelt.
Foreta hensiktsmessige henvisninger der den overlevende har behov for det eller ber om det.
Vær kunnskapsrik og sensitiv overfor forhold som har med kultur og mangfold å gjøre.
Vær oppmerksom på dine egne følelsesmessige og fysiske reaksjoner. Ta vare på deg selv.

Foreta først en høflig observasjon; ikke treng deg på. Still deretter enkle, respektfulle spørsmål for å avgjøre hvordan du kan hjelpe.
Den beste måten til å etablere kontakt vil ofte være å gi praktisk bistand (mat, vann, ulltepper).
Ta kontakt først etter at du har observert situasjonen og personen eller familien, og har fastslått at kontakten etter alt å dømme ikke vil være påtrengende eller forstyrrende.
Vær forberedt på at de overlevende enten vil unngå deg eller legge totalt beslag på deg.
Snakk rolig. Vær tålmodig, lydhør og sensitiv.
Snakk sakte, i enkle og konkrete uttrykk. Ikke bruk forkortelser eller sjargong.
Hvis de overlevende vil snakke, så vær forberedt på å lytte. Når du lytter, fokuser på å høre etter hva de vil fortelle deg og hvordan du kan være til hjelp.
Gi anerkjennelse til positive ting den overlevende har gjort for å bedre sin egen sikkerhet.
Gi informasjon som retter seg direkte mot den overlevendes umiddelbare behov, og gjenta svarene for å klargjøre om nødvendig.
Gi informasjon som er nøyaktig og tilpasset alderen til den du snakker med.
Hvis du kommuniserer gjennom en oversetter eller tolk, så se på og snakk til personen du har kontakt med, ikke oversetteren eller tolken.
Husk at formålet med psykologisk førstehjelp er å redusere angst, avhjelpe behov og fremme adaptiv mestring, og ikke å få frem detaljer av traumatiske opplevelser og tap.

Ikke gjør noen antagelser om hva de overlevende opplever eller hva de har gjennomgått.
Ikke anta at alle som har blitt rammet av en katastrofe, vil være traumatisert.
Ikke sykeliggjør. De fleste akutte reaksjoner er forståelige og forventede sett i lys av hva mennesker som har vært utsatt for en katastrofe har opplevd. Ikke karakteriser reaksjoner som «symptomer» eller bruk ord som «diagnoser», «tilstander», «patologier» eller «lidelser».
Ikke snakk ovenfra og ned til en overlevende, og ikke fokuser på hennes/hans hjelpeløshet, svakheter, feil eller funksjonsproblemer. Fokuser i stedet på det personen har gjort som har vært effektivt eller som har vært til hjelp for andre i nød, både under katastrofen og i den nåværende sammenhengen.
Ikke anta at alle overlevende vil ønske eller ha behov for å snakke med deg. Ofte vil bare det å være fysisk til stede på en støttende og rolig måte kunne hjelpe mennesker til å føle seg tryggere og mer i stand til å mestre situasjonen.
Ikke «debrief» ved å spørre etter detaljer om det som har skjedd.
Ikke spekuler eller gi usikker informasjon. Hvis du ikke kan svare på et spørsmål fra en overlevende, så gjør ditt beste for å finne frem til fakta.