Til deg som gir hjelp

Denne siden er for deg som gir hjelp til barn og unge som har opplevd traumatiske hendelser.

Hvordan finne barn og unge som sliter med symptomer på posttraumatisk stress

Det er viktig å finne barn og ungdom som sliter med symptomer på posttraumatisk stress. For å gjøre dette må en kartlegge alle barn og unge (mellom 6-18 år) for traumehendelser og traumesymptomer. Videre er det viktig å tilby evidensbasert behandling som TF-CBT-behandling. Les mer om behandlingsmetoden her. Det er også viktig å opprettholde tilbudet i form av å implementere TF-CBT. Les mer om implementering av TF-CBT her.

Spør etter traumer

Mange barn og unge forteller ikke om traumatiske hendelser de har opplevd, og traumene nevnes derfor ikke i henvisningen til BUP. En publisert norsk studie har funnet at personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen venter i gjennomsnitt 17 år med å fortelle om overgrepene. Videre viste det seg at de som hadde lavest alder da overgrepene startet ventet lengst med å fortelle om hendelsene (Steine et al., 2016).

Det er ikke alltid foreldre og andre omsorgspersoner vet hva som har skjedd. Noen ganger holder barn det hemmelig for sine nærmeste og andre ganger vil ikke de voksne fortelle om traumatiske hendelser. En annen utfordring er at foreldre ofte ikke gjenkjenner symptomene hos sine barn som posttraumatisk stress.

En studie av barn og ungdom i BUP viste også at mange klinikere vegrer seg for å spørre barn om traumer av frykt for at de skal bli opprørte, men at barna syns det gikk fint å bli spurt om traumer (DosSantos et al. 2016). På bakgrunn av kunnskap om underrapportering av traumer er det derfor viktig å spørre barna direkte om de har erfart potensielt traumatiserende hendelser.

Sekundær traumatisering

Å kartlegge barn og ungdom for traumer og traumesymptomer kan være belastende for terapeuter. I artikkelen «Sekundær traumatisering, vikariende traumatisering og omsorgstretthet» (2005), skriver psykolog Torkil Berge om dette temaet, samt hvordan man kan forebygge eller lindre dette.

Som terapeut kan man oppleve reaksjoner når man gjentatte ganger hører detaljerte beskriver av grusomme opplevde hendelser. Berge skriver at «Terapi forutsetter at terapeuten er åpen, men empati gjør en også sårbar for emosjonell smerte, noe som i verste fall kan føre til at en utvikler traumerelaterte plager.» (2005, s. 125).

Å oppleve reaksjoner som terapeut er normalt, men det er viktig at man gjør noe med det. Berge påpeker at tearapeuten kan gi seg selv omsorg og støtte. For eksempel kan det være nyttig for terapeutene å lytte til klienten sin uten å se for seg hendelser i bilder, og ikke «føle» smerten som klienten beskriver selv om man viser medfølelse (Berge, 2005). Man kan også berolige seg med at klienten nå er trygg og at han eller hun blir tatt hånd om. Videre anbefales det å ikke ha for mange timer med klienter som har alvorlige traumer, og man kan forebygge sekundærtraumatisering på arbeidsplassen gjennom diskusjoner og undervisning (Berge 2005).

Les hele artikkelen ved å trykke her.