Til deg som gir hjelp

Denne siden er for deg som gir hjelp til barn og unge som har opplevd traumatiske hendelser. Her finner du både informasjon om TF-CBT-prosjektet og om ting som kan være relevant å vite for deg som arbeider med barn og unge som har opplevd traumer.

PTSD-modell

Ehlers og Clarks kognitive modell for traumer (2000), modifisert for barn (Smith et al., 2010) og tilpasset av NKVTS. Vi anbefaler å se filmen i fullskjerm.

 

Hva innebærer deltagelse i Implementering av TF-CBT for meg som terapeut i BUP?

Målet med implementeringen er å sikre at alle barn og unge som har behov for det, tilbys et kunnskapsbasert behandlingstilbud og at fokuset på traumekartlegging og -behandling består over tid. For å oppnå dette vil deltagelsen din innebære følgende:

  • At du deltar i de aktivitetene som kreves for å bli godkjent, eller opprettholde kompetansen din som TF-CBT-terapeut.
  • At du bidrar til å understøtte arbeidet med kartlegging av traumer og postttraumatisk stress.
  • At du fyller ut Ekstranettet.
  • At du deltar i forskningsaktiviteter som beskrevet i prosjektbeskrivelsen.

Hvordan identifisere barn og unge som sliter med symptomer på posttraumatisk stress

Systematisk kartlegging er et viktig element i implementeringen for å kunne identifisere pasienter som kan ha nytte av TF-CBT.Mange barn og unge forteller ikke om traumatiske hendelser de har opplevd, og traumene nevnes derfor ikke i henvisningen til BUP. Dette gjelder kanskje spesielt de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller andre interpersonlige traumer. En norsk studie har funnet at personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen venter i gjennomsnitt 17 år med å fortelle om overgrepene. Videre viste det seg at de som hadde lavest alder da overgrepene startet ventet lengst med å fortelle om hendelsene (Steine et al., 2016). Det er heller ikke alltid foreldre og andre omsorgspersoner vet hva som har skjedd, eller de gjenkjenner ikke symptomene hos sine barn som posttraumatisk stress.

Vi vet fra studier gjennomført i BUP at forekomsten av potensielle traumer er høy. En nylig studie fra vår forskningsgruppe fant en forekomst på nærmere 80% basert på data samlet inn i perioden 2015 til 2017 (Skar, Ormhaug & Jensen, 2019). Dersom potensielle traumer ikke avdekkes kan dette føre til både feildiagnostisering og feilbehandling. Dette kan langt på vei forebygges ved at barn og unge som henvises til BUP blir systematisk og rutinemessig spurt om traumer og traumesymptomer.

På bakgrunn av kunnskap om underrapportering av traumer er det derfor viktig å spørre barna direkte om de har erfart potensielt traumatiserende hendelser.

Forebygging av sekundærtraumatiserende stress

Å kartlegge barn og ungdom for traumer og traumesymptomer kan være belastende for terapeuter.Som terapeut kan man oppleve reaksjoner når man gjentatte ganger hører detaljerte beskriver av grusomme opplevde hendelser. En kvalitativ masteroppgave som tok utgangspunkt i intervjuer med TF-CBT-terapeuter i BUP fant at «flere terapeuter beskriver hvordan tanker om traumepasientene medfører unngåelsesatferd, «flashbacks», søvnproblemer, mareritt og endret verdensbilde. Andre opplever også at bekymringer for traumepasientene kan medføre unødige bekymringer for egne barn, samt bidra til humørsvingninger som går utover familieliv og forholdet til partner. Noen beskriver også hvordan det å jobbe med barn utsatt for seksuelle overgrep, kan påvirke eget seksualliv» (Gjestvang, 2018).

Empati er viktig for å gjøre en god terapeutisk arbeid, men samtidig så gjør dette en sårbar for emosjonell smerte, som videre kan føre til sekundærtraumatiserende plager (Berge, 2005). Å oppleve reaksjoner som terapeut er normalt, men for å forebygge sekundærtraumatiserende stress kan det være nyttig for terapeutene å lytte til pasienten uten å se for seg hendelser i bilder, og ikke «føle» smerten som klienten beskriver selv om man viser medfølelse (Berge, 2005). Man kan også berolige seg med at klienten nå er trygg og at han eller hun blir tatt hånd om. Videre anbefales det å ikke ha for mange timer med klienter som har alvorlige traumer, og man kan forebygge sekundærtraumatisering på arbeidsplassen gjennom diskusjoner og undervisning (Berge 2005).