Implementering av TF-CBT i BUP 2022-2024
En studie i åtte norske BUPer som undersøkte effekten av TF-CBT viste at metoden er dokumentert virksom for barn med klinisk signifikante posttraumatiske stress-symptomer. Første implementeringsperiode varte fra 2012 til 2017 (se ytterligere informasjon om denne prosjektperioden her). Andre implementeringsperiode varte fra 2018 til 2021 (se ytterligere informasjon om denne prosjektperioden her). Ved utgangen av 2021 har NKVTS bidratt til implementering av TF-CBT i omtrent 80% landets BUPer.
I Implementering av TF-CBT i BUP 2022-2024 er målet å utvide TF-CBT-tilbudet til alle landets BUPer, samt å sørge for at tilbudet om TF-CBT opprettholdes i alle deltakende klinikker.
For informasjon om TF-CBT og implementeringsprosjektet (både til foreldre og barn og til de som gir hjelp, samt innlogging for ledere, TF-CBT-terapeuter og veiledere), se www.nkvts.no/tf-cbt.
Spørsmål knyttet til prosjektet kan rettes til:
Marianne Skogbrott Birkeland
Prosjektleder
Implementering av TF-CBT i BUP
m.s.birkeland@nkvts.no
Early Support after Exposure to Trauma
Samarbeidspartnere
EASE-prosjektet driftes av NKVTS og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS øst). Prosjektet samarbeider med en rekke aktører som er involvert i psykososiale oppfølging etter kriser og katastrofer:
- Kommunesektorens organisasjon (KS)
- NORCE Norwegian Research Centre
- Karolinska Institutet
- University of Amsterdam
- 14 kommunale kriseteam på det sentrale østlandet
Prosjektmedarbeidere ved RVTS Øst
Behandling av traumatiserte barn og unge, TF-CBT
- gi terapeuter opplæring i en traumefokusert terapimodell
- implementere denne modellen i vanlige poliklinikker
- studere hvorvidt denne terapimodellen virker bedre i forhold til traumatiserte barn og unge enn vanlig poliklinisk praksis
Min hverdag: Utvikling og pilottesting av en app til bruk i behandling av PTSD
Del 1 av prosjektet:
Hovedmål
Det overordnede målet med dette delprosjektet er at ungdommer med PTSD skal oppleve raskest mulig bedring fra plagene sine. Som et ledd av dette er det også et mål med mer brukermedvirkning i behandling av PTSD, og at pasienter skal få mer innsikt i, og mulighet til å påvirke sine egne behandlingsløp.
For å gjøre dette vil vi
- Utvikle en app der ungdom med PTSD kan lære om og mestre egne symptomer, tanker og følelser, på en enkel, morsom, nyttig og effektiv måte, og
- Gjøre en preliminær vurdering av effekt av denne appen (vurdert fra et brukerperspektiv samt en kvantitativ pilotundersøkelse).
Hovedproblemstillingene vil derfor være: Hva bør appen inneholde, og hvordan bør den se ut, for at den skal være nyttig for ungdom i behandling for PTSD? Er appen hjelpsom fra et brukerperspektiv (både pasient og terapeut)? Er appen effektiv i å redusere symptomer på PTSD?
Appen er nå ferdig utviklet og vi er nå i fasen hvor vi skal evaluere effekt. Du kan finne mer informasjon om de viktigste funksjonene og se bilder av hvordan appen ser ut og lese brukermanualen vår her.
Arbeidspakke 1: Oppstart og lage pilotversjon av app
Arbeidspakke 2: Uttesting av av appen
Arbeidspakke 3: Evaluere effekt
Arbeidspakke 4: Formidling og tilgjengeliggjøring
Metode
For å få innspill til appens funksjonalitet og utforming har vi gjort intervjuer av ungdommer og terapeuter, og vi har undersøkt deres erfaringer med eksisterende lignende apper. Som et utgangspunkt tenkte vi at appen skulle ha tre hovedfunksjoner:
1) Psykoedukasjon: Appen gir informasjon om traumer, vanlige reaksjoner på dette, og hva som kan fremme bedring.
2) Tilbakemelding om egen symptomprofil og utvikling. En gang om dagen blir deltakerne bli bedt om å svare på i hvilken grad de har opplevd å bli påminnet traumet den dagen og PTSD-symptomer. Basert på dette gir appen informasjon om hva ungdommen og behandleren bør fokusere mest på fremover.
3) Verktøy: Appen inneholder flere ulike pusteøvelser og meditasjonsøvelser, samt forslag til gode verktøy som kan brukes for å håndtere plager.
Vi har lagt inn mange mulighet for å tilpasse appen til hver enkelt ungdom. For eksempel gir appen ungdommene mulighet til å selv sette seg egne mål, få påminnelser om å gjøre oppgaver de har gitt seg selv, og registrere gjennomføring av disse.
Del 2 av prosjektet:
Hovedmål:
Appen er nå gratis og åpent tilgjengelig på App store og Google play. De som er 16 år eller over kan velge å delta i forskning videre. Formålet med dette forskningsprosjektet er å få kunnskap om hvordan endring i posttraumatisk stress (PTSD) skjer fra uke til uke, og hvordan dette henger sammen med endring i emosjoner. Dette vil gi oss en bedre forståelse av endringsprosessene under bedring fra PTSD.
Metode:
Data til prosjektet vil bli samlet inn som selvrekruttering via internett. Appen er lagt åpent på appstore og google apps slik at alle som ønsker det kan laste den ned enten som del av sin behandling eller til bruk på egen hånd. En av funksjonene i appen er at den gir tilbakemelding om egen symptomprofil og utvikling. For dem som er 16 år eller over er det mulig å velge mellom å bruke appen uten å delta i forskning, eller å bruke appen men samtidig bidra til forskning gjennom å dele data om sin egen symptomprofil og utvikling med oss. Vi anslår at omtrent 200 personer vil ønske å dele data med oss i løpet av de fire årene vi samler inn data (2024-2028).
Begge delprosjektene er godkjent av REK, og vil gjennomføres i tråd med anbefalinger om personvern fra NSD.
Del 1 av prosjektet var finansiert av Stiftelsen Dam gjennom Rådet for psykisk helse og del 2 finansieres av NKVTS.
Tidlig intervensjon og forløp av traumerelaterte plager etter en katastrofe – En studie av rammede av 2020 jordskredet i Gjerdrum
Natt til 30. desember 2020 var det et leirskred i sentrum av Ask i Gjerdrum kommune. Skredet er det største som er registrert i Norge i nyere tid. Ti mennesker og et ufødt barn er bekreftet døde. Minst 33 boenheter ble totalt ødelagt i raset, og over 1200 mennesker ble evakuert.
Gjerdrum kommune implementerer for tiden et omfattende oppsøkende program for å møte den hardt rammede befolkningens behov for helse- og sosialtjenester. Programmet er basert på tre hovedprinsipper: proaktivitet, vurdering av behov og målrettede intervensjonen for personer med behov for tidlig intervensjon.
Forskningsstudien har to mål. Det første er å forstå mer av hva som kan være typiske helseplager over tid etter katastrofer for barn (6 år og eldre) og voksne (Studie 1). Det andre er å forstå hva som kan være effektive tidlige intervensjoner for å forhindre langsiktige helse- og psykososiale problemer for ungdom (alder 6-19) (Studie 2).
Ved å bygge kunnskap relatert til psykososial helse, hjelpebehov og effekt av intervensjon etter katastrofer, vil denne studien bidra med ny og viktig kunnskap som vil gjøre helsesystemet mer forberedt på å rulle ut kunnskapsbaserte intervensjoner etter katastrofer.
Studie 2: Barn og unge 6-19 år og deres foreldre vil motta tidlig intervensjon basert på behandlingsmodellen traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). Data vil innhentes før, underveis og etter behandlingen for å måle effekt av intervensjonen. To ulike versjoner av TF-CBT vil sammenliknes i et randomisert design, en variant fokusert på ferdighetstrening og en fokusert på narrativ eksponering.
Implementering av kunnskapsbasert traumebehandling med LOCI
Hovedmålet for prosjektet er å implementere spesifikke kunnskapsbaserte behandlingsmetoder på en måte som sikrer bruk av metodene i tjenestene over tid. Vi ønsker samtidig å øke kunnskapen om traumer og traumebehandling i spesialisthelsetjenesten, og at voksne med posttraumatiske stressplager skal få tilbud om kunnskapsbasert behandling for sine vansker. Ettersom PTSD-diagnose kvalifiserer til behandling i spesialisthelsetjenesten er det valgt å konsentrere implementeringen av traumebehandling ved landets distriktspsykiatriske sentre (DPS’er).
De to behandlingsmetodene som implementeres er Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) og Kognitiv Terapi for PTSD (KT-PTSD). For å sørge for god implementering i klinikkene over tid tas det i bruk en implementeringsstrategi kalt Ledelse og organisatorisk endring for implementering (LOCI).
Prosjektets delmål inkluderer:
- Bidra til at tilbudet om kunnskapsbasert behandling opprettholdes og vedvarer over tid
- Å tilrettelegge for organisatorisk forankring i helseforetakene
- Forbedre kartlegging av traumatiske erfaringer hos pasienter
- Øke kunnskap om, og forbedre diagnostisering av posttraumatisk stresslidelse (PTSD)
- At pasienter med PTSD skal få tilbud om kunnskapsbasert behandling for sine vansker
Prosjektet startet opp i 2016-2017 med en pilot ved to poliklinikker. Behandlerne fikk opplæring i kunnskapsbasert behandling av PTSD og det ble systematisk samlet inn data på behandlingsforløp og implementering. Her finner du et oppsummeringsnotat fra pilotstudien.
Med bakgrunn i erfaringer fra pilotstudien ble det rigget for en nasjonal implementering i landets distriktspsykiatriske sentre (DSP). Implementeringsstrategien LOCI ble inkludert for å hjelpe tjenestene å sikre god implementering og vedlikehold av behandlingsmetodene over tid.
Første prosjektrunde (2018-2020) ble gjennomført ved å bruke et klyngerandomisert kontrollert studie for å undersøke effekten av LOCI som implementeringsstrategi. Resultatene fra prosjektrunden ble oppsummert i en rapport publisert i 2022.
Det er et mål å rekruttere nye poliklinikker hvert år. Erfaringer vi gjør oss i tidligere prosjektperioder legges til grunn for gjennomføringen av påfølgende prosjektperioder. Data som samles inn benyttes også til å forske på hvordan lovende behandlingsmodeller for PTSD kan innføres og utføres ved DPS, og hva som fører til endring og beder psykologisk helse for de som har vært utsatt for vanskelige og traumatiserende hendelser. Kunnskapen vi produserer brukes til å optimalisere implementeringsstrategien for å tilrettelegge for best mulig implementering i de deltakende poliklinikkene.
Prosjektet har tett dialog med prosjekt om nasjonal implementering av TF-CBT i landets barne- og ungdomspsykiatriske enheter (BUP) i tillegg til Regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Vi samarbeider også med EMDR Norge og Norsk Forening for Kognitiv Terapi, i tillegg til forskere ved Universitetet i Oxford, UK, Universitetet i San Diego, California og Universitetet i Central Florida, USA.
NKVTS er interessert i å komme i kontakt med interessenter som har spørsmål, kunnskap, informasjon og erfaringer relevante for dette prosjektet. Prosjektleder Karina Egeland kan kontaktes på e-post (karina.egeland@nkvts.no).
Ettersom NKVTS ikke er en del av helsevesenet kan vi ikke motta henvisninger. Eventuelle henvisninger må sendes direkte til poliklinikkene som har deltatt i prosjektet.
Veteraners familier: Psykisk helse og hverdagsliv etter utenlandsoperasjoner
Vi vet lite om hvordan hverdagslivet blir påvirket av at én av foreldrene i en familie deltar i internasjonale operasjoner. Spesielt, om hvordan dette ser ut for norsk militærpersonell og deres familier. Denne studien ønsker derfor å undersøke følgende tema, i en norsk kontekst:
-
Hvordan oppfatter veteraner og deres familiemedlemmer egen helse og livskvalitet i lys av deltagelse i internasjonale operasjoner?
-
Hvilke faktorer har betydning for familiens mestring av hverdagslivet før, under og etter deployering?
Et viktig mål med prosjektet er å få kunnskap om hvordan veteraner og deres familier på best måte kan følges opp etter deltakelse i utenlandsoperasjoner.
Studien bygger på en spørreskjemaundersøkelse rettet til veteraner, deres partner og barn i alderen fra 12 – 18 år. Spørsmålene omhandler tema som sosial støtte, arbeidsliv og skole, samt psykisk helse og livskvalitet. Det unike med studien er at veteranen, ektefelle/samboer, barn og veteranens venn også blir invitert til personlige intervju. Vi ønsker å høre hvert familiemedlems historie om hverdagsliv før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner.
Undersøkelsen har som mål å framskaffe kunnskap som er relevant for Forsvarets arbeid med å begrense skadevirkninger på innsatspersonell og deres nærstående ved deltakelse i internasjonale operasjoner. Et annet sentralt mål er å innhente kunnskap som er relevant for skole og velferdstjenestenes oppfølgingen av familier hvor mor eller far har deltatt i utenlandsoperasjoner.
Gjennom spørreskjemaundersøkelse og intervju med veteraner, deres partner og felles barn ønsker vi å få mer kunnskap om veteranfamilier. Vi ønsker å rekruttere veteraner, deres partner (evt tidligere partner) og felles barn (12-17 år) til spørreundersøkelsen, et større utvalg.
Veteraner, deres partner/tidligere partner, deres felles barn og minst én venn av veteranen inviteres til personlige intervjuer
- Spørreundersøkelsen er tilpasset de ulike målgruppene, og omhandler faktorer som kan ha betydning for familiens hverdagsliv og relasjoner, samt spørsmål om psykisk helse
- I intervjuene vil fokus være på deltakernes opplevelser i tiden forut for, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner, samt hvordan familien opplever sin livssituasjon
NKVTS samarbeider med RVTS om formidling av funn fra studien til relevante aktører.
Studien er finansiert av Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Forsvaret. Samarbeidet rundt utviklingen av studien, samt rekrutering til studien, skjer både nasjonalt og med nordisk med forskerkolleger. Nasjonalt gjennom samarbeid med RVTS, Veteranorganisasjoner og Forsvaret, og med en referansegruppe.
PROTECT: Prospective Research On Terrorist Events and Collective Trauma
Forskningen viser at en betydelig andel av de som rammes ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Prosjektet har videre som målsetning å utvikle en forskningsmetode som gjør det mulig å sammenligne bruk av helsetjenester på tvers av landegrensene i Europa. Dette kan bidra til å utvikle bedre modeller for oppfølging.
Terrorangrep skaper kaos og uforutsigbarhet som gjør det utfordrende å gjennomføre god forskning. Derfor er det lite forskningsbasert kunnskap om hvordan man best kan gi psykososial oppfølging og helsetjenester i etterkant av slike hendelser. Tidligere studier har store begrensninger. De har primært vært tverrsnittsstudier med begrenset informasjon om helsehjelp. De har også manglet sammenlignbare data fra den generelle befolkningen. Dessuten har eksisterende studier blitt gjennomført med ulike metoder som gjør det vanskelig å sammenligne resultater mellom ulike studier og på tvers av landegrenser. Det er et stort behov for bedre kunnskap om hvordan vi kan styrke helseberedskapen mot terrorangrep og lignende hendelser. PROTECT sammenligner både nasjonale planer for psykososial oppfølging og den faktiske bruken av helsetjenester etter terrorangrep. Prosjektet omfatter internasjonalt, tverrfaglig samarbeid der statsvitenskapelige perspektiver integreres i helsetjenesteforskning for å få innsikt i hvordan forskjeller i organiseringen av helsetjenestene mellom land kan påvirke hjelpetilbudet, samt utvikle kunnskap om mulige styrker og svakheter i ulike modeller for psykososial oppfølging etter terrorangrep. En undersøkelse av modellene for psykososial oppfølging etter terrorangrep i Norge, Frankrike og Belgia viste betydelige forskjeller i oppfølgingsmodellene mellom landene. Alle landene hadde planer for akutt helsehjelp, mens det var varierende og til dels lite informasjon om hvordan oppfølging etter akuttfasen skulle ivaretas. Dette til tross for at det eksisterer internasjonale retningslinjer for psykososial oppfølging etter katastrofer og at alle landene hadde universelle helsetjenester med i stor grad offentlig finansierte helsetjenester. Både forskjeller mellom terrorangrepene og i landenes organisering av helsetjenestene kan ha påvirket de psykososiale oppfølgingsmodellene. For eksempel var den psykososiale oppfølgingen forankret i primærhelsetjenesten i Norge, mens i Frankrike var det akutt-team for psykososial støtte som primært bestod av personale fra den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Dette gjenspeilet seg også i resultatene fra forskning på individer som var direkte rammet av terrorangrep, som tydet på at bruk av fastlege/allmennlege var mindre utbredt hos de som ble rammet av terrorangrepene i Paris 13. november 2015 enn hos de som overlevde terrorangrepet i Norge 22. juli 2011. Vi undersøker videre hvordan direkte og indirekte eksponering for et terrorangrep påvirker helse og bruk av helsetjenester blant direkte berørte og den generelle befolkningen ved å innhente data fra helseregistre og administrative databaser. Dette gir presise, longitudinelle data for helse og bruk av helsetjenester i tiden før, umiddelbart etter angrepet og i et langtidsperspektiv, som videre kan gi et sterkere kunnskapsgrunnlag for å utvikle bedre modeller for oppfølging i etterkant av slike hendelser. Så langt har våre analyser av registerbaserte data fra Norge viste at overlevende etter terrorangrepet hadde betydelig økt bruk av både primær- og spesialisthelsetjenester flere år etter terrorangrepet. Økningen var særlig stor i psykisk spesialisthelsetjeneste, men det var også klar økning i konsultasjoner med psykiske helseplager som kontaktårsak hos fastleger/allmennpraktikere. Dataene vil videre sammenstilles med selvrapporterte data fra studier av terrorutsatte. Slik vil studien kunne gi innsikt både i hvordan de utsatte selv opplever sin helse og helsehjelpen de har mottatt, og gi presis informasjon om når og hvor mye de har vært i kontakt med helsevesenet. Denne kunnskapen kan bidra til at vi kan utforme bedre helsehjelp ved lignende hendelser i fremtiden.
Stress og helseplager hos sykehuspersonell i løpet av Covid-19-pandemien
Vi gjennomfører nå fjerde datainnsamling, og inviterer all sykehuspersonell fra OUS, Ahus, St. Olavs hospital og UNN til å delta.
I helsepersonellstudien tar vi sikte på å identifisere arbeidsrelaterte faktorer av betydning for helsa til sykehuspersonell – som potensielle mål for fremtidige intervensjoner. Vi trenger mer kunnskap om arbeidsforhold, behov, og mulige helsekonsekvenser blant personell på sykehus og i prehospitale tjenester som jobber under press i en pandemi.
- kartlegge helsekonsekvenser for sykehuspersonell som arbeider med covid-19-smittede pasienter under utbruddet
- undersøke individuelle, arbeidsrelaterte og organisatoriske forhold som har betydning for belastninger, stress og helseplager
- identifisere akutte og langsiktige behov for tiltak for å redusere belastninger, stress og helseplager og for å opprettholde god kapasitet ved sykehusene
Cognito: Examining the role of cognitive processes for long-term adjustment after trauma.
I Norge opplever mer enn en av fire unge traumatiske hendelser som vold og overgrep. Traumer medfører ofte sterke stressreaksjoner som påtrengende minner eller tanker, unngåelse, nummenhet og hyper-aktivering. Dette er normale reaksjoner på stressende hendelser og for de fleste går reaksjonene over av seg selv etter kort tid. Det er imidlertid noen som utvikler langvarige stressreaksjoner som posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Barn og unge som opplever vold eller overgrep har flere psykiske og fysiske helseplager sammenlignet med jevnaldrende, og for mange får det konsekvenser for skolegang og senere deltakelse i arbeidslivet. Derfor er det viktig å forstå mer om hvordan man kan identifisere mennesker som er i risiko for å utvikle langvarige plager, slik at de kan få tidlig hjelp.
Med Cognito-prosjektet ønsker vi å frembringe kunnskap som vil være viktig for å utvikle bedre tilpassede intervensjoner og behandling, for å forhindre langvarige psykiske plager etter traumer. En viktig målsetting er å forstå mer om hvordan tankemønstere driver utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner og hindrer bedring. Dette prosjektet gir en unik mulighet til å forstå mer om hvordan tanker opprettholder traumereaksjoner, hvordan langvarige plager bedre kan forebygges og gi bedre råd til traumeutsatte om hvordan de skal forholde seg til vanskelige tanker knyttet til det de har opplevd.
Vi vil undersøke to ulike former for tankeprosesser som nylige studier har vist at er viktige for psykisk helse etter en traumatisk opplevelse. Kontrafaktisk tenkning (CFT) viser til tanker om hva som kunne ha skjedd, og å se for seg alternative utfall av en traumatisk hendelse. Uhensiktmessige vurderinger av en selv, verden og egne reaksjoner etter traumer (maladaptive cognitive appraisals), er negative tanker som er tett forbundet med psykiske plager i etterkant av et traume.
Deltakerne i prosjektet består av to grupper unge mennesker eksponert for ulike traumer: ungdom og unge voksne som var på Utøya 22.juli 2011, og barn og ungdom som har gått i traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) på BUP.
Betydningen av helse for forebyggingsapparatets forståelse og håndtering av voldelig ekstremisme
De siste årene har norske kommuner og lokalt politi blitt pålagt å arbeide med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. I en studie av dette arbeidet fra NKVTS (Førde & Andersen, 2018) er ett av de sentrale funnene at en stor andel av såkalte bekymringssaker dreier seg om unge og voksne menn med ulike psykososiale vansker og utfordringer. Ikke sjelden får sakene merkelappen «psykiatri» fra politifolkenes side. Videre beskrives disse personenes situasjoner ofte med begrepet «utenforskap», og inkluderer utfordringer og sårbarheter som arbeidsløshet, skolefrafall, rusmisbruk, voldserfaring, sosial isolasjon, mobbing, psykisk uhelse, migrasjon- og minoritetsbakgrunn (Førde & Andersen, 2018). Utfordringene strekker seg dermed utover mental helse i snever forstand. Psykososial helse, som også tar med de emosjonelle, sosiale og spirituelle dimensjonene ved helse, kan dermed være et mer nyttig begrep i denne sammenhengen.
Med dette som bakgrunn vil vi i dette prosjektet utforske rollen forebyggingsapparatet tillegger helse i dobbel forstand, både konkret i betydningen «helsesektoren», og som forståelsesramme for fenomenet ekstremisme. Videre vil vi se på hvordan forebyggingsapparatet forstår og møter utenforskap i deres arbeid mot radikalisering og ekstremisme, da spesielt innenfor rammeverket av helse. I prosjektet vil vi altså kombinere perspektiver fra ekstremismeforskning og helseforskning i en utforsking av forholdet mellom voldelig ekstremisme og helse.
Vi har som mål å framskaffe mer kunnskap om hvordan voldelig ekstremisme og beslektet problematikk best kan forebygges av tjenestene, spesielt i tilknytning til helses rolle i dette arbeidet. Videre ønsker vi å kaste lys over den økende betydningen helse har fått som tilnærming til samfunnets utfordringer, hvordan forestillinger om helse henger sammen med ulike former for forskjell, og hvilke fordeler og ulemper en utvidet forståelse av helse kan ha, ikke minst i relasjon til demokratiske verdier som individuell frihet og mangfold.
Våre problemstillinger skal belyses via en utforskende kvalitativ metodologi, der vi undersøker hvordan såkalte bekymringssaker—der det foreligger mistanke om både ekstremisme og psykisk uhelse—forstås og håndteres i politi, kommune, velferdstjenester, skole og helse. Data om dette vil samles inn gjennom en kombinasjon av intervjuer med ansatte som håndterer saker i ulike instanser, og analyse av diverse dokumenter knyttet til forebyggingsarbeidet—som veiledere og informasjonsmateriell—hvor det vil gjøres en sammenligning av styringsdokumenter og praksis med mål om å identifisere potensielle likheter/ulikheter og si noe om årsaker til og utfall av disse. Det vurderes også å gjøres en systematisk kartlegging av omfang av såkalte bekymringssaker generelt og saker der radikalisering og antatt psykososial uhelse kommer sammen.
Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7: En undersøkelse av ansatte i Regjeringskvartalet og departementene
Prosjektet skal kartlegge de ansattes helse, arbeidsmiljø og opplevd sikkerhet på arbeidsplassen etter bombeeksplosjonen 22/7-2011. Prosjektet søker å finne svar på hvordan terrorhendelsen har virket inn på de ansattes helse, hvordan helsen har utviklet seg over tid, og hvordan ulike faktorer ved ledelse og arbeidsmiljø har virket fremmende eller hemmende på helsa, funksjon og livskvalitet i etterkant av terrorhendelsen.
Prosjektet søker også å finne svar på hvordan opplevelsen av sikkerhet og trygghet på arbeidsplassen har vært, hvordan dette har blitt påvirket av informasjon, øvelser eller konkrete sikkerhetstiltak, og i hvilken grad utrygghet har helsemessige konsekvenser.
Undersøkelsen har et longitudinelt design med 3 måletidspunkter, våren -2012, -2013 og -2014. De fleste av departementene (13 av 17) med departementenes serviceavdeling tilrettela for at de ansatte skulle kunne svare på en web-basert spørreundersøkelse ved hvert av de tre tidspunktene. Dette ga en svarprosent på over 50% ved hvert måletidspunkt.
Kartlegging av tilbudet til traumatiserte ofre for vold overgrep. ulykker og katastrofer, flyktninger og torturofre
Kartleggingen registrerte hvor det var etablert spesialiserte kliniske tilbud, behovet for og faktisk bruk av tolk samt hvordan kvaliteten på tolkene ble vurdert av instanser som brukte dem.
- hvorvidt det er hensiktsmessig å gi ett DPS i hver region status som kompetansemiljø for behandling av traumatiserte (med særskilt veiledning fra de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging)
- hvordan sikre og styrke helhetlig (somatisk og psykisk) behandling av torturofre
- anbefalinger mht tolketjenester i psykisk helsevern.
Inger Elise Birkeland, Marianne Jacobsen, Nora Sveaass, Tore Indregard og Ole Kristian Hjemdal fra NKVTS
Anne Aasen og Roar Fosse fra Helse øst,
Birgit Lie fra Helse sør
Dag Øystein Nordanger fra Helse vest,
Håkon Stenmark fra Helse midt-Norge
Aud Karin Bjørn fra Helse nord
Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen
Tsunami-katastrofen 26. desember 2004 var en av de største naturkatastrofer i moderne tid.
Slike belastninger kan få arbeidsmessige og/eller helsemessige konsekvenser for deltakerne.
Undersøkelsen ble gjennomført for å kartlegge:
- hva slags arbeidsoppgaver og stressbelastning innsatspersonellet ble konfrontert med
- kartlegge forekomst av stressreaksjoner og utbrenthet
- identifisere hvilke faktorer som var viktigst for å understøtte god mestring av oppdraget.
Majoriteten i alle tre gruppene, de som «var der» da katastrofen rammet, de som «dro dit» og de som jobbet «hjemme», mente at arbeidet var meningsfullt og vellykket.
Fastlegenes oppfølging av de berørte etter tsunamien
Til tross for lav svarprosent og andre begrensinger i undersøkelsen er det likevel noen forhold som kan fremheves:
- Dersom fastlegene skal ha en rolle i forhold til fremtidige katastrofer, må denne rollen klargjøres og inngå i beredskapsplaner.
- Ved store variasjoner i eksponeringsgrad mellom de som er berørt av katastrofen, bør en første avklaring og grovsortering foretas av de som først registrerer og mottar katastrofeofrene. Det må også legges vekt på å sikre at oversiktene over rammede er mest mulig korrekte
- Kontakten med fastlegene bør skje direkte fra sentrale myndigheter. Oversikter over hvem den enkelte fastlege skal kontakte bør utarbeides sentralt og sendes direkte til fastlegen.
- Erfaringer fra tidligere katastrofer viser at katastroferammede med alvorlige psykiske følgeskader ikke alltid selv søker hjelp. At legen tok kontakt med de tsunamirammede ser imidlertid ikke ut til å ha ført til negative reaksjoner. Dette tilsier at en slik aktiv strategi også bør velges ved fremtidige katastrofer.
Katastrofen som rammet landet vi flyktet fra: Tsunamien i et acehnesiske eksilperspektiv
Aceh-provinsen i Indonesia var det området i verden som ble hardest rammet av tsunamien i 2004. Om lag 170 000 mennesker mistet livet og 600 000 mistet livsgrunnlaget. Da flodbølgen traff Aceh, bodde det om lag 185 personer med acehnesisk bakgrunn i Norge.
Varige psykiske skader etter krigshendelser i barndommen. En utredning foretatt av en ekspertgruppe oppnevnt av NAV
Oppsummering
Med den avgjørende betydning barndommen har for utviklingen av den psykiske helse, er det ikke overraskende at forskningen viser at en lang rekke voksenpsykiatriske lidelser kan ha alvorlige krigspåkjenninger i barndommen som en mer eller mindre avgjørende årsak. Forskningen viser at det først og fremst er posttraumatiske stresslidelser og psykiatriske syndromer der posttraumatisk stressymptomatologi inngår som et vesentlig element, som er klassiske følgetilstander av alvorlige krigspåkjenninger. Personlighetsutviklingen forstyrres med en økt psykisk sårbarhet til følge som eventuelt først slår ut i voksen alder. Der slik psykisk skade kan påvises gjennom grundig klinisk psykiatrisk vurdering og en krigsrelatert hendelse som tilfredsstiller belastningskriteriet for diagnosen PTSD kan dokumenteres, er det mulig med rimelig grad av sikkerhet å fastslå at det er en årsakssammenheng der ikke andre åpenbare årsaker kan påvises. Der krigshendelsen rammet en gruppe noenlunde likt i forhold til alvorlighetsgrad vil det være mulig å gjøre gruppebetraktninger gjeldende, dvs. at en form for presumsjon om årsakssammenheng kan legges til grunn.
Når det gjelder psykiske lidelser utenom det posttraumatiske stresspektrum som former for rusmiddelmisbruk, psykoser, personlighetsforstyrrelser, depresjoner, angstlidelser i sin alminnelighet uten islett av PTSD-relatert symptomatologi, vil presumsjonsbetraktninger vanskelig kunne gjøres gjeldende. Ved slike tilstander kan bare nærmere grundig individuell psykiatrisk vurdering avgjøre graden av årsakssammenheng mellom krigspåkjenningen og den endelige psykiske lidelsen. Forskningen indikerer at det også kan være risiko for økt legemlig sykelighet, men disse er uspesifikke og kriteriene for å fastslå en årsakssammenheng med krigspåkjenningene er ennå usikre.
Anbefaling
Utvalget mener på grunnlag av det innsamlede datamaterialet at det er argumenter for at presumsjon som prinsipp for årsaksvurdering kan innføres der det dreier seg om spesielt alvorlige og enhetlige gruppepåkjenninger og de krigsrelaterte psykiske skadene er spesifikke. Konkret dreier dette seg om skolebarna på Holen skole som ble direkte rammet av bombingen og som i voksen alder har fått påvist en psykisk skade/lidelse forenlig med posttraumatisk stresslidelse eller innen det posttraumatiske stresspektrum. Med dette menes et symptombilde hovedsakelig eller delvis preget av posttraumatisk angst (altså der en full eller delvis PTSD er til stede). Andre barn i Laksevåg og i Norge for øvrig som ble direkte rammet av bombing på samme måte som barna på Holen skole, vil også kunne bedømmes etter en slik presumsjon.
Mht. huleboerbarna i Finnmark har ekspertgruppen kommet til at påkjenningene var for forskjellige til at en felles gruppebasert vurdering kan legges til grunn. For grupper av disse med spesielt alvorlige påkjenninger og med de påregnelige følgetilstandene, vil imidlertid et presumsjonsprinsipp kunne legges til grunn. I øvrig må det foretas en individuell vurdering av krigspåkjenningen og den eventuelt varige psykiske skade.
For de få barn som kan ha blitt utsatt for usedvanlig hard krigspåkjenning, mener utvalget det er grunnlag for en praksis som under Tilleggsloven. Hopseidtragedien kan være et eksempel på dette. Da vil presumsjon av årsakssammenheng for enhver helsesvikt i voksen alder kunne gjøres gjeldende.
Tsunamien: Berørte barn og deres familier
Resultater
Barna viste en betydelig bedring i løpet av oppfølgingsperioden, og viste færre posttraumatiske stressreaksjoner etter 2 ½ år.
In the aftermath of a disaster: Meaning making and posttraumatic growth in Norwegian children and adolescents who where exposed to the 2004 tsunami
Every year, a large number of children are exposed to disasters of some sort. These experiences may profoundly affect the children’s lives, and knowledge about processes which may facilitate their coping and adaptation in the aftermath is crucial.
THE PRIMARY AIM of this study was to examine narrative construction, meaning making, and posttraumatic growth in children and adolescents after they had been exposed to the 2004 tsunami in Southeast Asia.
A SECOND AIM was to explore ways in which the parents may contribute to their children’s coping and adaptation.
Children and their parents were interviewed face-to-face ten months and two and a half years following their return home. The interviews comprised information about the degree of trauma exposure, trauma narratives, and indicators of post-trauma adjustment in parents and their children, including measures of posttraumatic stress disorder (PTSD) and posttraumatic growth (PTG). Qualitative and quantitative analyses were applied in exploring the research questions.
The first research aim was to examine how the parents supported their children’s coping in the aftermath of the disaster (paper I). We found that parents described an increased awareness of the fact that their children could display behavioral or emotional changes. When parents detected any changes in their children, they attempted to understand the nature and severity of these changes by attributing these to either the disaster experience, or to familiar characteristics of the child. The parents reported a range of strategies aimed at either preventing or reducing symptoms. Despite the traumatic exposure the children had experienced, most parents believed in the healing effect of resuming normal life.
The findings suggest that parents constitute valuable resources for assessing and interpreting distress in their children, and provide coping support. Three themes seemed to be of particular significance to the creation of meaning in the narratives: a) the reconstruction of control and predictability through narratives, b) the importance of the relational aspects of an experience, including protection and separation from parents and siblings, and c) the distinction between the shared and the private narrative. Contrary to expectations, there were few age differences in the way children and adolescents constructed their narratives and made meaning of their experience.
THE THIRD AIM of this project was to examine the extent to which the children and adolescents exposed to the tsunami reported PTG, and how reports of PTG related to the disaster exposure, their posttraumatic stress symptoms, and indicators of their parents’ symptoms and post-trauma functioning (papers III and IV).
The children and adolescents reported PTG as a result of their experience with the tsunami, although to a lesser extent than what has been reported in other disaster studies. The level of fear experienced during the disaster was associated with higher levels of PTG, while their objective exposure was not. Furthermore, posttraumatic stress symptoms were positively related to PTG when assessed concurrently, and PTG was not associated with a greater decrease in symptoms over time.
Finally, two indicators of parental post-trauma functioning were positively related to PTG in children. While parents’ own PTG was associated with higher levels of growth in the children, parents who had been on sick leave due to the disaster had children who reported lower levels of PTG.
Collectively, the findings in the study contribute to a broadened understanding of the pathways for children’s trauma recovery and how parents can contribute to their children’s adaptation after disasters
Long term mental health effects of the 2004 tsunami: A prospective study of Norwegian tourists exposed to the disaster
Hovedmålet med studien var å kartlegge langvarige psykiske helsekonsekvenser etter katastrofeeksponering og finne variabler som kunne predikere alvorlige psykiske problemer i etterkant av tsunamien i 2004. I tillegg ønsket vi å studere endringer i religiøs overbevisning i etterkant av en naturkatastrofe.
Alle nordmenn som var _18 år (n=2468) og som ble evakuert fra de tsunamirammede landene, ble invitert til å delta i vår studie; 899 svarte på et spørreskjema etter 6 måneder (T1), 1180 deltok etter 24 måneder (T2) mens 674 personer deltok begge gangene. Et tilfeldig utvalg av de som ikke svarte ved T2 ble telefonintervjuet.
Alle voksne som hadde vært i det hardt rammede området Khao Lak i Thailand, ble dybdeintervjuet 2.5 år etter katastrofen. 63 personer av de 75 vi fikk kontakt med deltok.
Katastrofeeksponering som f.eks. vært vitne til død og lidelse, blitt tatt eller nesten tatt av vannet og mistet nærstående, peritraumatisk trusselopplevelse, nevrotisisme og lite sosial støtte var de sterkeste prediktorene for posttraumatisk stress 6 måneder etter katastrofen. Bedring i posttraumatisk stress fra T1 til T2 var relatert til høyt symptomnivå ved T1 og emosjonell stabilitet, men ikke til sosial støtte. Å bli henvist til spesialisthelsetjenesten førte ikke til høyere fall i symptomnivået.
De som ikke deltok i studien var mindre eksponert og hadde lavere nivå av posttraumatisk stress. De vanligste årsakene til manglende deltakelse var at studien ikke føltes relevant og generell mangel på tid og interesse.
2.5-års insidensen av PTSD og depresjon etter tsunamien var henholdsvis 36.5 % og 28.6 % blant overlevende fra Khao Lak. Betydelig bedring i denne gruppen førte til at det var få deltakere med kroniske symptomer. Omkring halvparten av de som utviklet PTSD, ble bedre i løpet av det første året. Forekomsten av psykiatriske lidelser i tillegg til PTSD som for eksempel fobier, sosial angst, dystymi og depresjon var vanlig. Imidlertid var det kun PTSD og depressive lidelser som var relatert til funksjonsnedsettelse.
Religion spilte en mindre viktig rolle i livene til norske tsunamioverlevende. Personer med høy grad av eksponering var mer tilbøyelig til å rapportere endringer i religiøs overbevisning, styrket likeså svekket. Det var ingen forskjell i posttraumatisk stress, generell psykopatologi eller tilfredshet med livet mellom religiøse og ikke-religiøse personer.
Opplevelser og reaksjoner hos de som var på Utøya 22. juli 2011 Deloppsummering nr. 1 fra prosjektgruppen
Studien har så langt avdekket at de som var direkte berørt av hendelsene på Utøya i lang tid har hatt betydelige psykiske reaksjoner på hendelsen og de utfordringer de møtte i etterkant. Disse reaksjonene utløste behov for hjelpetiltak over flere år, både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Nivået av reaksjoner og behov for tiltak har avtatt over tid, men nivået av psykiske helseproblemer ligger langt over det som er forventet i befolkningen for øvrig. Prestasjoner i skole/studier et blitt betydelig påvirket av den situasjonen de unge har vært i.
I denne vanskelige tiden har sosial støtte fra familie og venner bidratt til å lindre plagene, selv om mange også vegrer seg for å belaste de nærmeste for mye. Hjelpeapparatet har også hatt en stor utfordring i å skulle hjelpe familier etter hendelsene.
Utøyastudien arbeider med å fremskaffe mer kunnskap fra data vi har samlet inn, særlig om hjelpetiltakene og helsetilstand over tid for både de som overlevde og foreldre.
Posttraumatic growth, posttraumatic stress and psychological adjustment in the aftermath of the 2011 Oslo bombing attack
Denne studien undersøkte opplevd posttraumatisk vekst hos 197 departementsansatte som var til stede på jobb under bombeangrepet i 2011. Forholdet mellom traumeeksponering, peritraumatiske reaksjoner og posttraumatisk vekst ble studert. Videre ble den adaptive betydningen av posttraumatisk vekst studert.
Resultatene viste at høyere nivåer for traumeeksponering og umiddelbare reaksjoner var signifikant knyttet til opplevd posttraumatisk vekst. Ingen støtte for en adaptiv betydning av posttraumatisk vekst ble funnet. Tvert imot ble posttraumatisk vekst assosiert med høyere symptomnivåer av posttraumatisk stress. Etter justering for posttraumatiske stress-symptomer fant man ingen sammenheng mellom opplevd vekst, arbeid og sosial tilpasning. Imidlertid ble opplevd vekst assosiert med høyere nivåer av tilfredshet med livet.
Disse resultatene er i tråd med tidligere funn som indikerer at opplevd vekst kan være relatert til psykologisk tilpasning, og det foreslås at konseptet og betydningen av posttraumatisk vekst bør tolkes med varsomhet.
Opplevelser og reaksjoner hos de som var på Utøya 22. juli 2011. Deloppsummering nr. 2 fra prosjektgruppen
Høsten 2011 startet Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) en omfattende studie om opplevelsene og reaksjonene til de som var på Utøya 22. juli og foreldrene deres. Vi er nå ferdige med andre intervjurunde i studien, og ønsker her å presentere noen av resultatene våre. Vi understreker at dette ikke er en forskningsrapport, men en tilbakemelding om noen foreløpige resultater til de som har deltatt i studien. Her er det blant annet informasjon om hvor mange som har deltatt, hvilke psykiske og fysiske plager deltakerne rapporterte om, deres opplevelse av positive personlige endringer og sosial støtte, erfaringer med media, og bruken av hjelpeinstanser.
Post-traumatic stress reactions in survivors of the 2011 massacre on Utøya Island, Norway
Til tross for at ungdom i mange land har blitt utsatt for terrorisme, har få studier sett på tidlig risiko og hvilke faktorer som beskytter mot senere utvikling av problemer i mental helse.
Målet med denne studien er å undersøke nivåene av posttraumatisk stress hos overlevende av massakren på Utøya i 2011, sammenlignet med befolkningen som helhet, og å identifisere faktorer som beskytter. 490 overlevende ble invitert til å delta. De som takket ja ble intervjuet ansikt til ansikt 4-5 måneder etter angrepet. Intervjuene var strukturerte.
325 av de overlevende deltok i studien, det vil si 66 % av de spurte. Overlevende hadde vært utsatt for stor fare og tap. Nivåer av posttraumatisk stress (PTS) var mer enn seks ganger høyere hos overlevende enn i befolkningen som helhet. Faktorer som hadde betydning for nivå av PTS var kvinnekjønn, status som etnisk minoritet, høyt grad av nærhet til traumatiserende hendelser, smerte, det å miste en av sine nærmeste og nivå av sosial støtte.
Karakteristika ved overlevende som kan måles kort tid etter et terroristangrep kan i stor grad forutsi kommende problemer i utsatte ungdommers mentale helse. Den sterke økningen av symptomer som ble observert var i stor grad knyttet til den traumatiske opplevelsen, og reflekterer de mentale helsekostnadene ved et terroristangrep.
Use of health care services before and after a natural disaster among survivors with and without PTSD
Denne artikkelen ser på sammenhengen mellom PTSD og bruk av helsetjenester. Gjennom et spørreskjema identifiseres personer som møter kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ti måneder etter at de har overlevd en katastrofe. Videre sammenlignes deres bruk av helsetjenester før og etter katastrofen med de overlevende som ikke møter kriteriene for PTSD.
Ti måneder etter tsunamien i Sørøst-Asia 26. desember 2004 fikk danske turister som hadde vært i området, tilsendt et spørreskjema med spørsmål om demografiske kjennetegn og eksponering for tsunamien. Inkludert i spørreskjemaet var kontrollisten for PTSD, som måler symptomer på posttraumatisk stress. Personer som møtte visse kriterier, det vil si å bli fanget, berørt eller jaget av bølgene eller å ha vært vitne til død, alvorlige skader eller andres lidelser, ble inkludert i analysene. Dansk helseregister leverte data om hvor stor kontakt disse personene hadde med helsetjenesten før tsunamien (i årene 2002-2004) og etter tsunamien (årene 2005-2007).
Funnene viser at overlevende med PTSD eller delvis PTSD brukte helsetjenester mer enn overlevende uten PTSD både før og etter tsunamien. Man fant sammenheng mellom graden av posttraumatiske stress-symptomer og bruk av helsetjenester etter katastrofen. Imidlertid var denne sammenhengen ikke lenger av betydning (signifikant) når man tok høyde for bruk av helsetjenester før katastrofen.
Bruk av helsetjenester etter katastrofen kan forutsies ved å se på bruk før katastrofen, og knapt påvirket av PTSD-utbruddet i seg selv. Sammenheng mellom PTSD og påfølgende helseproblemer må derfor tolkes med forsiktighet.
Centrality of event and symptoms of posttraumatic stress disorder after the 2011 Oslo bombing attack
Noen forskere mener at posttraumatisk stresslidelse (PTSD) utvikles dersom traumatiske minner er dårlig integrert med personens øvrig minner og selvbiografiske oppfatning. Andre forskere mener at når minnene om den traumatiske hendelsen er tett integrert i personens livshistorie og identitet, blir de lettere tilgjengelig og klarere. Dette kan gi økte symptomer på PTSD.
I denne studien undersøkes sammenhengen mellom hvor sentralt det traumatiske minnet er, og symptomer på PTSD. Deltakerne er personer som var ansatt i regjeringskvartalet ved bombingen 22. juli 2011.
Funnene viser at høyt nivå av opplevd sentralitet av minnet om hendelsen har sammenheng med høyere nivå av posttraumatisk stress. Denne sammenhengen vedvarte når forskerne kontrollerte for kjønn, alder og utdanningsbakgrunn.
Forholdet mellom typer og nivå av utsatthet for traume, hvordan man reagerte under den traumatiske hendelsen og hvor sentral hendelsen var ble også undersøkt i denne studien. Funnene tyder på at når en traumatisk hendelse blir referansepunkt for personens livshistorie og sentral for hans/hennes identitet, kan dette gi en økt risiko for symptomer knyttet til hendelsen.
Early outreach to survivors of the shootings in Norway on the 22nd of July 2011
I etterkant av terrorhandlinger har underbehandling og udekkede behov blant overlevende blitt oppdaget årevis etter hendelsen. Det er behov for forbedrede tidlige og proaktive oppsøkningsstrategier, inkludert målrettede tiltak for dem som trenger det. Etter terroristangrepet i Norge 22. juli 2011, ble det utviklet og implementert en nasjonal, proaktiv strategi for å søke opp og hjelpe dem som ble direkte rammet.
Denne studien hadde tre mål:
- Å undersøke hvorvidt de overlevende fra Utøya hadde mottatt proaktiv hjelp fra kommunene
- Å undersøke forholdet mellom mottatt helsehjelp og overlevendes nivå av utsatthet og post-traumatiske helseproblemer
- Å utforske nivået av udekkede behov blant overlevende 5 måneder etter terrorangrepet.
325 overlevende ble intervjuet ansikt til ansikt 4-5 måneder etter terroren. De overlevende ble spurt om de hadde fått proaktiv hjelp fra kommunen, og hva slags form for helsetjeneste de hadde mottatt. De overlevendes nivå av utsatthet under den traumatiske hendelsen, tap og skade, posttraumatiske stressreaksjoner, symptomer på angst og depresjon, somatiske helseproblemer og sykemeldinger ble vurdert.
De fleste deltakerne (87 %) rapporterte at de hadde mottatt tidlig og proaktiv hjelp, og de fleste (84 %) hadde en kontaktperson. I tillegg hadde et flertall av de overlevende mottatt støtte fra fastlegen (63 %) eller andre kommunale hjelpetjenester (66 %). Spesialiserte helsetjenester av psykiatere og psykologer ble gitt til 73,1 % av de overlevende. Overlevende som hadde blitt referert til spesialiserte tjenester for mental helse rapporterte om høyere nivå av utsatthet for traume, posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon og angst, og somatiske helseproblemer, sammenlignet med de som ikke mottok slike tjenester. 43 overlevende (14 %) rapporterte at ikke hadde fått den hjelpen de hadde behov for.
I samsvar med den nasjonale strategien, mottok det store flertallet av deltakerne i denne studien tidlig og proaktiv hjelp. Målrettet hjelp fra spesialhelsetjenester hadde blitt gitt til overlevende som trengte det. Imidlertid var det et viktig mindretall av deltakere som ikke ble nådd som planlagt. Kunnskapen fra denne studien kan veilede profesjonelle og beslutningstakere i planlegging av tiltak ved framtidige katastrofer, og øke hjelpenivået.
Er det hjelp du har savnet etter terroranslaget på Utøya? : foreldrene forteller
«Jeg har savnet oppfølging av min datter som var på Utøya. Jeg har savnet engasjement fra fastlegen og psykolog. Kontaktpersonen fra kommunen har fulgt opp, men min datter følte ikke at de hadde noen særlig god kjemi. Fastlegen er mest opptatt av å skrive ut resepter. Psykologen slo fast etter samtale nr. 2 at hun ikke trengte mer hjelp.»
Slik beskriver én mor oppfølgingen av sin datter etter terroranslaget på Utøya. Heldigvis var det mange foreldre som hadde bedre erfaringer med hjelpeapparatet i tiden etter 22. juli, men det var også mange som hadde savnet mer hjelp til seg og sine familiemedlemmer. Mennesker som har opplevd en katastrofe, kan bidra med verdifull kunnskap om oppfølgingstiltak.
Les hele artikkelen hos Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Shame and guilt in the aftermath of terror: the Utøya Island study
Denne artikkelen ser på potensielle sammenhenger mellom skyld og skam og posttraumatiske stressreaksjoner (PTS) etter terroristangrepet på Utøya 22. juli 2011. I de senere årene har det vært en økt interesse for hvordan følelser av skam og skyld etter traumatiske hendelser henger sammen med mental helse. Men det er hittil forsket lite på hvilke følelser av skam og skyld overlevende etter store traumatiske hendelser, som terroristangrep, føler.
Skyld- og skamfølelse skiller seg fra hverandre på en rekke måter. Skyldfølelse knyttes ofte til en handling, noe man har gjort eller ikke gjort, mens skam i større grad er knyttet til selvfølelsen, til noe man føler at man er.
325 av de 490 overlevende ble intervjuet 4-5 måneder etter hendelsen. Intervjuene ble analysert for å finne sammenhengen mellom skyld- og skamfølelser og PTS. I månedene før intervjuet hadde 44,1 % av deltakerne i studien opplevd skyldfølelse for noe som hendte under angrepet. 30,5 % hadde opplevd skamfølelse.
Forskerne fant at både skyld og skam har sammenheng med PTS-reaksjoner, selv etter at man tok høyde for andre faktorer, som hvor tett på terroren man var. Konklusjonen er derfor at traumerelatert skam og skyld har sammenheng med mental helse etter store traumatiske hendelser.
Associations between work environment and psychological distress after a workplace terror attack: The importance of role expectations, predictability and leader support
Det vil si at de som opplevde et positivt arbeidsmiljø og mye støtte fra leder også opplevde mindre grad av psykiske plager, som for eksempel å føle seg engstelig, matt, anspent, nedtrykt eller ha søvnproblemer. Samtidig er det slik at de som ikke opplevde at arbeidsmiljøet og lederen var støttende, opplevde mer psykiske plager.
Dette kommer frem i en ny artikkel fra forskere ved NKVTS. Tidligere studier har vist at det å være i direkte nærhet til en katastrofe, er en av de viktigste faktorene som har størst betydning for psykiske plager etter en slik hendelse. Denne studien bekrefter det funnet, men viser også at betydningen av støtte fra leder ser ut til å være like stor som betydningen av å ha være i bygningene da bombeangrepet skjedde.
Det kan bety at arbeidsplasser som er flinke til gi informasjon om hva som skjer, lage forutsigbarhet, i arbeidsoppgaver for eksempel, og å ta vare på sine ansatte etter for eksempel terror, ulykker eller bare generelt når folk opplever vanskelige ting i livene sine, kan bidra positivt til sine ansattes psykiske helse.
Arbeidet med artikkelen er støttet av Rådet for psykisk helse og Extrastiftelsen.
Health service utilization after terrorism: A longitudinal study of survivors of the 2011 Utøya attack in Norway
For å kunne organisere helsetjenester effektivt etter terrorangrep, er det svært viktig å få innsikt i hvordan overlevende bruker helsetjenestene. I etterkant av masseskytingen på Utøya i 2011, ble et proaktivt hjelpeprogram lansert for å unngå at behov for hjelp ikke ble møtt. Alle overlevende mottok helsetjenester i de første fem månedene. Allikevel ble en viktig minoritet ikke proaktivt fulgt opp. Denne studien vurderer hvor utbredt bruk av helsetjenester og tjenester knyttet til psykisk helse har vært blant de overlevende 5-15 måneder etter angrepet.
Studien består av data fra intervjuer bestående av standardiserte spørreskjemaer. Intervjuene ble utført 4-5 og 14-15 måneder etter angrepet. I alt 281 av 490 (57,3 %) av de overlevende svarte på bruk av helsetjenester ved andre målingspunkt, og er inkludert i denne studien.
I alt 267 (95 %) av 281 overlevende rapporterte om kontakt med helsetjenester ved andre målingspunkt. 254 (90,4 %) av disse hadde hatt kontakt med primærhelsetjenester, og 192 (68,3 %) med psykiske helsetjenester.
I bivariate analyser (analyser med to variabler) var bruk av psykiske helsetjenester assosiert med kvinnekjønn, skader, posttraumatisk stresslidelse, psykiske plager, somatiske symptomer og søvnproblemer. Etter å ha gjort en multivariat justering for tidlig symptomnivå gjensto bare psykiske lidelser som signifikant for bruk av psykiske helsetjenester ved andre målingspunkt. I analysen som justerte for samtidig symptomnivå var bare somatiske symptomer assosiert med bruk av psykiske helsetjenester.
Den høye bruken av både primære og sekundære helsetjenester blant unge overlevende 5-15 måneder etter angrepet understreker hvor viktig det er å tildele ressurser for å møte det økte kravet for tjenester over en lengre periode. Resultatene understreker videre behovet for å adressere somatiske symptomer hos katastrofeofre som mottar psykiske helsetjenester.
Therapist and client perspectives on the alliance in the treatment of traumatized adolescents
Denne artikkelen forteller at et godt forhold mellom terapeut og klient har vist seg å være en viktig forutsetning for om traumatiserte ungdom blir bedre av behandlingen eller ikke. Dette forholdet blir ofte kalt en terapeutisk allianse.
I arbeid med barn og unge er det vanlig å definere den terapeutiske alliansen som et fenomen bestående av to faktorer. Den første er det emosjonelle båndet, altså hvor godt ungdommen liker terapeuten. Den andre er hvordan klienten jobber med oppgavene som gis som del av behandlingen, og om hun eller han er enig i at dette er gode oppgaver.
Terapeuter og forskere har alltid tenkt at barn eller ungdommer vurderer den terapeutiske alliansen på den samme måten. I denne studien ser forskerne på hvordan ungdommene besvarte spørsmålene om alliansen, og fant et svarmønster som var annerledes enn terapeutenes. Det ser ikke ut til at ungdommene skiller mellom det emosjonelle båndet og enighet om oppgavene, men at de i stedet ser disse faktorene under ett og oppfatter alliansen som enten positiv eller negativ.
Dette forstår forskerne som at det ikke holder at terapeutene er hyggelig og grei for å skape en god allianse. Man må også tilby en behandling og oppgaver som gir mening for ungdommene.
Forskerne har undersøkt hvordan klienten vurderer forholdet til terapeuten sin, og koblet dette til informasjon om hvordan den samme terapeuten tror at ungdommen vurderer forholdet. De fant at terapeutene er langt fra så gode til å oppfatte hva ungdommen syns om alliansen som de ofte tror.
I tråd med tidligere studier finner forskerne at når ungdommene rapporterer om en god allianse, er det et signal om at de vil bli friskere i løpet av behandlingstiden. Men når terapeutene mener at alliansen er god, er det ikke alltid i samsvar med det ungdommen mener. Det er dermed ikke gitt at klienten blir friskere selv om terapeuten mener alliansen er god.
Stort sett er det imidlertid sånn at terapeuten tror at ungdommene er mindre fornøyde enn de faktisk er.
Det at terapeuter ofte mistolker hvor fornøyde klientene er med behandlingen stemmer overens med tidligere forskningsfunn. At de heller ikke kan forutsi hvem som blir bedre av behandlingen er derimot nytt.
Basert på disse funnene anbefaler forskerne at terapeuter ikke stoler utelukkende på sin egen oppfatning. De bør undersøke hva ungdommene føler underveis i behandlingen, og justere intervensjonen etter disse tilbakemeldingene.
Time-lagged relationships between leadership behaviors and psychological distress after a workplace terrorist attack
Prosjektet «Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7» ser blant annet på psykisk helse hos dem som var ansatt i regjeringskvartalet under terroraksjonen i 2011. I denne studien ser forskerne på symptomer på psykisk stress som angst og depresjon. Forskerne antok at lederes rolle ble ekstra viktig i perioden etter angrepet, blant annet fordi de kan bidra til å gjenoppbygge trygghet og tillit.
Hypotesen var at de som opplevde å ha en støttende leder etter 10 måneder, ville ha bedre psykisk helse etter 22 måneder enn dem som ikke opplevde dette; at sammenhengen over tid gikk fra leder til helse. Forskerne fant imidlertid at sammenhengen var motsatt. Analysene ga ingen indikasjoner på om det at en leder oppleves som støttende, rettferdig, bemyndigende eller laissez-faire har noen betydning for de ansattes psykiske helse over tid. Derimot fant de at var at personer med dårlig psykisk helse opplever sin leder som mindre rettferdig og bemyndigende over tid.
Forskningen viser at de som de som opplever positiv ledelse samtidig også har god psykisk helse. Men det ser ikke ut til at det er en langtidseffekt av lederstil målt for et år siden, når lederstilen målt nå er tatt hensyn til. Det hjelper altså ikke at sjefen var bra for et år siden, hvis han eller hun ikke er bra hele tida.
Her trengs det mer forskning som kan kaste lys over hvordan ledelse og andre arbeidsmiljøfaktorer henger sammen med de ansattes psykisk helse. Et viktig spørsmål er: Hvordan virker egenskaper ved de ansatte, lederen og hele organisasjonsmiljøet sammen i å skape gode betingelser for positiv psykisk helse for alle som jobber på et arbeidssted?
Arbeidet med artikkelen er støttet av Rådet for psykisk helse og Extrastiftelsen.
Coping responses in the midst of terror: The July 22 terror attack at Utøya Island in Norway
Deltakerne i studien ble intervjuet ansikt til ansikt 4-5 måneder etter angrepet, de fleste i sitt eget hjem. Måten de overlevende håndterte hendelsen mens det pågikk ble målt ved hjelp av ti utvalgte elementer fra skalaen How I Cope Under Pressure Scale” (HICUPS). Denne skalaen dekker elementer på områder som:
- problemløsning
- positiv kognitiv restrukturering (positiv tenkning)
- unngåelse, det å etterspørre støtte
- å etterspørre forståelse
- religion
De håndteringsmetodene som ble rapportert oftest var problemløsning, positiv kognitiv restrukturering og etterspørring av forståelse. Menn rapporterte i større grad strategier knyttet til problemløsning, mens kvinner oftere rapporterte om følelsesmessige strategier.
Det var ingen signifikante sammenhenger mellom alder og bruk av mestringsstrategier. Problemløsning og positiv kognitiv restrukturering hadde signifikant sammenheng med færre PTS-reaksjoner.
Resultatene diskuteres opp mot tidligere forskning. Funnene i denne studien kan bidra til å øke kunnskapen om hvilke tiltak som bør settes inn for overlevende etter traumatiske hendelser.
Men hva er det egentlig ment for? Voldsoffererstatning til de overlevende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011
I rapporten har man både sett på hvordan ungdommene fra Utøya forstår voldsoffererstatningsordningen, samt hva det har betydd for dem å motta oppreisningserstatningen. Rapporten bygger på kvalitative intervjuer med 256 overlevende fra terrorangrepet på Utøya.
Det viste seg at det å motta oppreisning hadde stor betydning for mange av de overlevende etter terrorangrepet på Utøya, både som en konkret, finansiell støtte som forenklet deres hverdag, og også som en symbolsk handling, ved at de opplevde at voldsoffererstatningen kommuniserte noe på vegne av staten.
Det kom frem at fleksibiliteten som ligger i oppreisningserstatningen var sentral fordi den ga hver enkelt mulighet til å avgjøre hva de behøvde for å lette egen tilværelse. Samtidig legger den fleksibiliteten et betydelig ansvar på erstatningsutbetalingens mottakere, ved at de selv til dels må fortolke ordningen. Dette kan være utfordrende, spesielt for unge voldsofre. Vi så derfor at tydeligere informasjon om formålet med oppreisningserstatningen, inkludert hva beløpet er ment å dekke, hadde vært svært nyttig for mange.
Samtidig som denne informasjonen må være entydig og gå ut til alle, ser vi imidlertid også nytten i at noe informasjon er tilpasset den enkelte, i og med at de overlevende etter terrorangrepet på Utøya er en stor offergruppe med varierende behov.
Posttraumatic Growth—An Antecedent and Outcome of Posttraumatic Stress: Cross-Lagged Associations Among Individuals Exposed to Terrorism
Denne artikkelen tar for seg fenomenet posttraumatisk stress. En vanlig oppfatning er at opplevd posttraumatisk vekst er noe utelukkende positivt, som til og med kan beskytte mot posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Nå har forskere undersøkt sammenhengen mellom opplevd posttraumatisk vekst og PTSD. Resultatene viser en tett sammenheng mellom disse to reaksjonene, slik at høyt nivå av opplevd vekst er forbundet med høyt nivå av PTSD.
Datamaterialet kommer fra en spørreundersøkelse besvart av ansatte i regjeringskvartalet som var til stede under terrorangrepet i 2011. Spørsmålene i undersøkelsen har som mål å kartlegge blant annet posttraumatisk vekst og symptomer på PTSD hos de ansatte. 244 personer svarte på undersøkelsen, det vil si en svarprosent på 71. Undersøkelsen ble besvart først etter 10 måneder, deretter 22 måneder etter hendelsen. Ved å ha to målingstidspunkter kan forskerne se hvordan sammenhengen mellom de to fenomenene utvikler seg over tid.
Forskerne fant en gjensidig påvirkning mellom fenomenene. Høyere nivå av opplevd vekst etter 10 måneder, hadde sammenheng med høyere nivå av PTSD både på samme tidspunkt, og også etter 22 måneder. Og motsatt: Høyt nivå av PTSD ved 10 måneder hadde sammenheng med høyt nivå av opplevd vekst ved 22 måneder.
Funnene gir ingen støtte til ideen om at posttraumatisk vekst er en tilpasningsmekanisme som gjør det lettere å takle traumatiske hendelser. Tvert imot kan det se ut som slik vekst er knyttet til noen uheldige psykologiske mekanismer som hindrer bedring. Forskerne spekulerer på om posttraumatisk vekst og PTSD gjensidig påvirker hverandre slik at det ene fremmer det andre i en feedback-loop.
Forskerne mener det kan være en risiko for at opplevd posttraumatisk vekst kan bidra til å opprettholde PTSD og hindre bedring.
Research participation after terrorism: An open cohort study of survivors and parents after the 2011 Utøya attack in Norway
Denne artikkelen tar for seg utformingen av en kohortstudie av de overlevende etter terrorangrepet på Utøya, og hvilke betydning forskningsdesignet fikk for datamaterialet som ble samlet inn.
Nesten tre av fire overlevende etter terrorangrepet på Utøya takket ja til å delta i NKVTS’ undersøkelse om de helsemessige konsekvensene av hendelsen. For nesten 70 % av overlevende deltok også minst en av foreldrene i undersøkelsen. Forskerne nådde dermed en stor andel av de berørte, til tross for at disse var spredd over hele landet og til dels hadde store helseplager som følge av hendelsen.
Undersøkelsen besto i intervjuer ansikt til ansikt med de overlevende. I etterkant av intervjuet fylte deltakerne også ut et spørreskjema. Foreldrene ble enten intervjuet ansikt til ansikt eller fikk spørreskjema i posten. Intervjuene ble gjennomført i flere omganger, slik at dette er en såkalt longitudinell studie med mer enn ett målingspunkt. Dette gjør at forskerne kan analysere hvordan situasjonen for de berørte utvikler seg over tid.
I longitudinelle studier er det ofte bare dem som deltok i første runde som inviteres til å delta i andre runde. Det var ikke tilfelle i denne studien. Det gir viktig informasjon om skjevheter i utvalget. Blant annet fant forskerne at personer som bare deltok i andre runde hadde flere symptomer på posttraumatisk stress og andre helseplager enn dem som også deltok i første runde. Dette kan bety at de var forhindret fra å delta i første runde på grunn av store helseplager, og å utelukke dem ville derfor føre til en undervurdering av konsekvensene av terroren. Forskjellen i symptomnivå kan også skyldes at intervjuerne i første intervjurunde oppdaget udekkede behandlingsbehov, og satte deltakere i kontakt med behandlingsapparatet. Dette kan ha bidratt til å senke symptomnivået hos en del berørte mellom første og andre intervjurunde.
Overlevende med innvandrerbakgrunn, og deres foreldre, takket i mindre grad ja til delta i studien. Dette er i tråd med resultatene fra lignende studier, og tyder på at man i rekruttering til forskningsdeltakere bør legge ekstra vekt på å få med denne gruppen, for å unngå skjevheter i materialet.
Flere mødre enn fedre deltok i studien, men forskjellen var mindre enn det som er vanlig i familiestudier. Kanskje skyldes det norske fedres relativt likestilte posisjon som oppdragere, eller at fedre er mer tilbøyelige til å delta når temaet er kriserelatert enn ved forskning på dagligdagse temaer. Det kan også ha sammenheng med at studien var designet med fleksibilitet for når og hvor intervjuene ble foretatt, slik at det ble lettere å takke ja til deltakelse. Overlevende som ikke hadde foreldre som deltok i studien hadde høyere nivå av fysiske plager og mindre sosial støtte. Manglende deltakelse hadde for øvrig sammenheng med ulike faktorer for fedre og mødre: Fedre deltok i mindre grad dersom de var skilt, mens mødre deltok i mindre grad dersom barnet var eldre, at barnet hadde flyttet hjemmefra, og når barnet hadde høyere nivå av symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon. Det viser at studier bør designes for å fange opp både fedre og mødre, og at analysene må ta høyde for eventuelle kjønnsforskjeller.
Radikalisering og psykisk helse – En kunnskapsoppsummering
I rapporten gjennomgås nyere forskning på eventuelle sammenhenger mellom radikalisering og psykisk helse. Nytten av psykisk helse som forklaringsvariabel på radikalisering er omdiskutert og forholdsvis få nyere studier er publiserte. I rapporten beskrives inngående 12 internasjonale studier publiserte etter 2010. I tillegg blir annen relevant forskning som kaster lys på problemstillingen inkludert.
I noen av studiene mener man å ha funnet større omfang av psykiske lidelser blant terrorister. Disse funnene gjelder terrorister som handler på egenhånd, såkalte solo-terrorister. Samtidig finner man ikke dette blant terrorister som er del av terrorgrupper. Dette ses i sammenheng med at det er nødvendig for den enkelte å fungere tilstrekkelig for å anses som en nyttig ressurs for gruppen, og personer med eventuelle psykiske problemer vil derfor lukes ut. Studier har også funnet at radikaliseringsprosesser og deltakelse i terrorisme i seg selv kan føre til psykisk uhelse.
Kunnskapsoppsummeringen konkluderer med at radikalisering og terrorisme oftest oppstår som en følge av komplekse prosesser, både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. For å kunne forebygge og stanse radikalisering og terror er det derfor nødvendig med tiltak som gir mening på et individuelt nivå, men som samtidig også virker støttende og meningsfulle i den sosiale sammenhengen individet er en del av.
The relationship between posttraumatic stress symptoms and narrative structure among adolescent terrorist-attack survivors
Når mennesker opplever noe uventet, lager vi ofte en fortelling (narrativ) om det som skjedde. Mange forskere mener at den enkeltes evne til å lage en sammenhengende fortelling om traumatiske hendelser er grunnleggende for god mental helse. Ved å veve sammen «hvem», «når», «hvor» og «hva» til et «hvorfor» skaper man mening av uventede hendelser.
Mange mener at traumatiske minner ofte er uorganiserte fordi de oppsto under ekstremt stress. Av den grunn er minnene ofte dårlig utviklet og dårlig integrert når det gjelder tid, sted og andre minner. Det er gjort flere studier på hvorvidt dette har betydning for utvikling og forløp av posttraumatisk stress (PTSD), men funnene er ikke entydige. Mange forskere antar likevel at høye nivåer av organiserte tanker er en indikasjon på at traumer et godt bearbeidet.
Tidligere forskning har også sett på forholdet mellom traumenarrativer som inneholder mange «interne hendelser», som tanker og følelser, og «eksterne hendelser» som beskrivelser av handlinger og dialog.
Utvalget i denne studien besto av personer som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Blant disse valgte forskerne ut 16 kvinner og 14 menn i alderen 16-20. Halvparten var fra gruppen med høyest nivå av PTSS, og halvparten fra dem med lavest nivå.
Studien fant at overlevende med høyt nivå av PTSS i større grad beskrev handling og dialog i sine fortellinger, og i mindre grad refererte til tanker og følelser. Dette tyder på at minnet har en «her og nå»-kvalitet, mens personer med lavere nivå av PTSS ser ut til å se hendelsen fra et fjernere ståsted. De presenterte organiserte tankerekker hvor sentringene inneholdt ord som «fordi», «derfor», som forklaringer på hvorfor de handlet som de gjorde. Denne forskjellen er i tråd med hva forskerne ventet å finne.
En annen hypotese forskerne hadde i forkant av studien, var at det ville være forskjell i fragmentering, det vil si repetisjoner, ikke fullførte tanker og fyllord i måten de to gruppene fortalte om opplevelsen på. Imidlertid viser resultatene at grad av fragmentert språk ikke henger sammen med nivå av PTSS for de overlevende fra Utøya. Heller ikke fortellingens lengde hadde betydning.
Basert på disse anbefaler forskerne at klinikere som behandler ofre for traumatiske hendelser er særlig oppmerksomme på to elementer i fortellingen om traumet:
- Bruk av dialog: Overlevende fra Utøya som 4-5 måneder etter hendelsen fortsatt rapporterte hva som ble sagt, gjerne som direkte tale, var blant dem med høyest nivå av PTSS.
- Grad av organiserte tanker: Overlevende med fortellinger som inneholdt årsakssammenhenger og som dermed gjorde fortellingen forståelig på et mer komplekst nivå, hadde lavt nivå av PTSS.
Who can I trust? Extended fear during and after the Utøya terrorist attack
Gjennom intervjuer med unge mennesker som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 har forskere identifisert en form for reaksjon under traumatiske hendelser som hittil har fått lite oppmerksomhet i forskning: Frykt for ufarlig stimuli under eller rett etter terrorangrepet. Forskerne kaller dette «utvidet frykt».
4-5 måneder etter angrepet målte forskerne nivå av posttraumatisk stress, depresjon og angst hos de overlevende. Det viser seg at de som fortalte om utvidet frykt skåret høyere på disse målene, enn de som ikke nevnte denne typen frykt.
Mange av de overlevende forteller om frykt for andre personer enn terroristen, eller om frykt som varte etter at man var kommet i trygghet på oppsamlingssted eller sykehus. Omkring 54 % rapporterte om frykt for minst en av de følgende:
- andre leirdeltakere
- redningsmenn i båter
- politi
- nyhetshelikopter som fløy over øya mens terrorangrepet pågikk
- personer på fastlandet
- transportmidler på fastlandet
- samlingssted ved hotellet
- sykehus
Eksempelvis fortalte flere av de overlevende at de trodde båtene fraktet flere terrorister til øya. Noen av dem som fryktet politiet opplevde å bli jaget da politiet ankom, fordi politiet tolket redselen som skyldfølelse. Overlevende som ble redde da de kom til hotellet, oppfattet dette som et perfekt sted for angrep, ikke minst da kongeparet og andre statsledere kom til stedet.
Hvor lenge frykten varte varierte: Det kunne ta fra noen sekunder opp til en time å dempe frykten for båtene, mens det kunne ta fra noen timer til dagevis å føle seg trygg etter at man var i sikkerhet på fastlandet og på sykehus.
Forskerne ser fire mulige årsaker til at det er sammenheng mellom utvidet frykt og posttraumatisk stress. Disse årsakene er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende.
- Utvidet frykt kan være et tidlig symptom på posttraumatisk stress, depresjon og angst.
- Det kan være individuelle forskjeller i hvordan hendelsen ble oppfattet, slik at samme type stimuli, for eksempel en båt, av noen ble tolket som en trussel, av andre som ufarlig. De som fryktet reelt ufarlige stimuli kan ha opplevd hele hendelsen som enda farligere enn dem som tolket ufarlige stimuli korrekt.
- De overlevendes psykiske helse på intervjutidspunktet kan ha påvirket hukommelsen, slik at de med dårligst helse husket flere negative opplevelser.
- Visse personlighetstrekk (engstelse, pessimisme) kan gjøre individer mer sårbare både for å oppleve utvidet frykt og for å utvikle symptomer i etterkant.
Utvidet frykt gjorde at noen av deltakerne lot være å legge på svøm, for eksempel av frykt for helikoptre eller båter. Imidlertid var de også mindre tilbøyelige til å la seg lokke fram fra skjulesteder, noe som i denne situasjonen kan ha vært en fordel.
Det er mulig at effekten av utvidet frykt er unik for terrorangrepet på Utøya, fordi terroristen var utkledd som politi. Imidlertid er det ikke uvanlig at ofre for traumatiske hendelser opplever at en person de tolket som ufarlig plutselig viser seg å være farlig. Innsatspersonell bør derfor være klar over at traumatiserte personer kan reagere med frykt på nøytrale stimuli.