Implementering av kunnskapsbasert traumebehandling med LOCI

RefugeesWellSchool: Preventive school-based interventions to promote the mental well-being of refugee and migrant adolescents (Horisont 2020)

Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger

REFUGE-studien: Helse og livskvalitet blant syrere i Norge

Kjønnslemlestelse – kompetansefunksjonen

Metodeutvikling mot kjønnslemlestelse – REPLACE Norge

Risiko for og utbredelse av kjønnslemlestelse i Norge

Traumer og voksnes læring: Flyktningers erfaringer med strategier for emosjonell regulering, læring og trivsel.

Det hainnle om å leve – : tiltak for å bedre psykisk helse for beboere i asylmottak

Kartlegging av tilbudet til traumatiserte ofre for vold overgrep. ulykker og katastrofer, flyktninger og torturofre

Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger: veileder

Veilederen er utarbeidet med tanke på behandleren innenfor psykisk helsevern som møter flyktninger i sitt arbeid. Siktemålet md veilederen er å dele faglige erfaringer og kunnskap. Det gis råd om utredning, behandling og oppfølging i arbeidet med en pasientgruppe som ofte har sammensatte problemer og behov. Det er lagt vekt på å gi informasjon om sentrale temaer på dette feltet slik som samarbeid med tolk, kulturforståelse og grove menneskerettighetsbrudd. Veilederen inneholder også referanser til andre viktige kilder for informasjon. Veilederen er også ment å være en kilde til inspirasjon. Her understrekes at det viktigste i dette arbeider er etableringen av en dialog og et samarbeid hvor flykningen kan føle seg trygg nok til å nyttiggjøre seg tilbudet.

Repatriation and testimony. Expressive arts therapy

Psykisk helse i mottak: Utprøving av instrumenter for kartlegging av psykisk helse hos nyankomne asylsøkere

Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn – erfaringer fra et kompetanseutviklingsprogram

Reception of asylum seeking and refugee children in the Nordic countries: the Norwegian report

The intention of the Nordic survey is both to identify and to compare the reception of asylum seeking and refugee children in the Nordic countries in relation to issues concerning health, care, accommodation and education. The collected data will make it possible to learn more about reception conditions in each country as well as in the Nordic countries in general from a comparative perspective.

The questionnaire has been developed by The Nordic Network for Research on Refugee Children. The aim of the network is to promote research on health, welfare and well-being of refugee children in the Nordic countries.

I bakvendtland: Kriminelle liv

I boken presenteres ny kunnskap om det kriminelle hverdagslivet: volden, risikoen og «glansen» ved å leve av kriminalitet.

Forskeren har intervjuet femti innsatte i norske fengsler. Hun har også snakket med fengselsbetjenter, prester, imamer og slektninger av innsatte.

Forfatteren beskriver push- og pullfaktorer som gjør at ungdom velger, og blir værende i en kriminell livssituasjon. Hun beskriver det systemet som ungdom rekrutteres inn i, og viser hvordan systemet påvirker individene psykisk og sosialt, slik at det er vanskelig å komme seg ut.

Boken er skrevet for sosialarbeidere og andre som skal hjelpe lovbrytere ut av kriminalitet, for studenter og lærere innen sosialt arbeid, sosiologi, antropologi, psykologi, barnevern og kriminologi. Den gir viktige innspill til politikere og går rett inn i diskusjonen om forholdet mellom straff, hjelp og tidlig intervensjon.

Lien, I.-L. (2011). I bakvendtland – kriminelle liv. Oslo: universitetsforl.

Arbeid med kjønnslemlestelse i Norge. En kartlegging

Etniske minoritetsbarn som opplever vold i familien. Utfordringer og muligheter

Fra forordet
De senere årene har vi fått økt oppmerksomhet mot barn som opplever vold i familien. Vi vet at en slik oppvekst er skadelig for barn, og ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 19 er vi forpliktet til å iverksette «alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak» for å beskytte barn mot vold i familien.

Et viktig spørsmål i tilknytning til forebygging er om ulike grupper av barn har ulike hjelpebehov. Kan det for eksempel være behov for kultursensitivitet i utforming av tiltak overfor barn? Og hvis dette er tilfelle – hvordan bør hensynet til barnets etnisitet, kultur og religion ivaretas i hjelpe- og kontrollapparatets møte med barn som opplever vold i familien?

I denne rapporten gjennomgås forskning om minoritetsbarn som opplever vold i familien. Kunnskapsgjennomgangen viser at kulturelle aspekter til dels kan ha stor betydning for barn som opplever vold i familien.

Forfatteren av rapporten, Sanne Hofman, er utdannet jurist fra Nederland, og har tidligere arbeidet med hvordan hensynet til kultur spiller inn ved omsorgsovertakelse for barn (Hofman, S. (2010). Hensyn til kultur – til barnets beste? – en analyse av 17 barnevernssaker om omsorgsovertakelse og plassering av minoritetsbarn. Kvinnerettslig skriftserie nr. 84, UiO.)

Hofman har med sitt skarpe analytiske blikk identifisert og løftet frem de sentrale kulturelle aspektene som finnes spredt omkring i den nasjonale og internasjonale forskningen om barn som opplever vold i familien. Med sin juridiske bakgrunn har hun også vurdert foreliggende kunnskap fra andre fagdisipliner ut fra et barnerettslig perspektiv. Rapportens juridiske vinkling har sitt utspring i mitt pågående samarbeid gjennom professor II tilknytning til barne- og kvinneretten ved Universitetet i Oslo.

Hofmans engasjement ved NKVTS er et ledd i vårt pågående arbeid for tverrfaglig samarbeid. Som prosjektleder og faglig ansvarlig for rapporten takker jeg Sanne Hofman for et viktig bidrag til kunnskapen om barn som opplever vold i familien!

Kristin Skjørten, prosjektleder

"Intervensjon mot kjønnslemlestelse: Erfaringer fra tilbudet ""Samtaler og frivillige underlivsundersøkelser"""

NKVTS ble i brev av 07.04 2011 bedt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) om å gjennomgå tilbudet om frivillig samtale og underlivsundersøkelse som ble innført i utvalgte kommuner og bydeler høsten 2009 og på landsbasis fra 2010/11.

Problemstillinger

BLD ønsket svar på følgende spørsmål:

• I hvilken utstrekning praktiseres ordningen?
• Hva er erfaringer fra bruk av ordningen der den er iverksatt?
• Hva er de samfunnsmessige konsekvenser av ordningen?
• Hva er tiltakets nytte?

Metode

Vi har brukt en bred tilnærming basert på kvalitative intervjuer og supplert datatilfanget med data fra spørreskjema.

Spørreskjemaet ble delt ut til berørte og vi mottok svar fra 48 respondenter. Spørreskjemaet ble delt ut på kurs som Pan African Women Association (PAWA) arrangerte hvor det befant seg gambiske, eritreiske, sudanesiske og etiopiske deltagere.

I tillegg baserer vi oss på debattinnlegg i media og offentlige dokumenter.

Totalt har vi intervjuet 70 informanter individuelt ved direkte og personlig møte, i grupper og i noen tilfeller, via telefon. Disse informantene er i hovedsak ansatte innenfor kommunale helsetjenester eller asylmottak.

Posttraumatic growth, depressive symptoms, posttraumatic stress symptoms, post-migration stressors and quality of life in multi-traumatized psychiatric outpatients with a refugee background in Norway

Hvorfor gjorde du det mamma?

Delaktighet och utanförskap

I kapittelet belyses dette med en presentasjon av en case-studie av introduksjonen av en ny norsk barndomsarena: skolefritidsordningen (SFO), som i 1990-årene vokste frem som en del av skolens aktivitets- og tilsynstilbud før og etter skoletid.

Hvordan påvirker det barnas hverdag når en ny omsorgsordning som SFO (I Oslo senere Aktivitetsskolen eller AKS) innføres? Hvem deltar på den nye arenaen, og hvordan er samspillet majoritets- og minoritetsbarn seg imellom?

Dette er noen av temaene kapittelet tar for seg og som illustreres med empiriske eksempler ved hjelp av «barneportretter», der observasjoner av ulike barn suppleres med barnas egne historier, men også med opplysninger fra betydningsfulle voksne i barnas oppvekstmiljø.

Blir enslige mindreårige flyktninger diskriminert? En drøfting av deres rettigheter til omsorg etter bosetting

I Norge er det barnevernet som har ansvaret for barn og unge under 18 år som ikke kan være under sine foreldres omsorg. Dette gjelder riktignok ikke for enslige mindreårige flyktninger som bosettes i norske kommuner. Enslige mindreårige er en gruppe barn og unge som har særskilte behov for spesiell omsorg og hjelp, noe de etter FNs barnekonvensjon også har rett på. Gjennom vårt arbeid med et forskningsprosjekt der vi ser nærmere på bosettingskommunenes omsorgs- og skoletilbud for unge enslige flyktninger, har vi blitt oppmerksomme på at det likevel ikke er en selvfølge at barnevernet får omsorgsansvaret for denne gruppen barn og unge. Dette er et prinsipielt dilemma som trenger en avklaring. I denne artikkelen drøfter vi om enslige mindreåriges rettigheter som barn ivaretas godt nok.

Stressful Life Experiences and Mental Health Problems among Unaccompanied Asylumseeking Children

Denne artikkelen tar for seg enslige mindreårige asylsøkere i alderen 10-16 år (81 % gutter). Barna ble vurdert 6 måneder etter at de kom til Norge. Deltakerne kom fra 14 land (63 % Asia; 36 % Afrika). Alvorlige livshendelser og psykologiske symptomer ble vurdert ved selvrapportering. Deltakerne i studien rapporterte gjennomsnittlig om 5,5 alvorlige livshendelser.

De mest utbredte hendelsene:

1. 68 % av barna hadde opplevd dødsfall hos en som sto dem nær
2. 63 % hadde vært vitne til vold
3. 62 % hadde opplevd krig

De mest utbredte symptomene:

1. 54 % hadde posttraumatiske stresslidelse
2. 30 % hadde angstsymptomer
3. 20 % hadde symptomer på depresjon
4. 7 % hadde ytre symptomer

Det var en sammenheng mellom antall alvorlige livshendelser og forekomst av PTSD, av depresjon og av angstsymptomer, men ikke av ytre symptomer. Forskerne fant ingen sammenheng mellom symptomer og kjønn eller alder.

Resultatene tyder på at mange enslige mindreårige asylsøkere har opplevd ikke bare krigsrelaterte traumer, men også har hatt alvorlig motgang i livet også på en rekke andre områder. Det kan derfor være nyttig å foreta en tidlig vurdering av denne gruppen barn, for å vurdere behovet for behandling eller andre psykososiale intervensjoner.

What Works and what doesn’t. A review of interventions against female genital mutilation

De ulike tiltakene som er implementert i de siste 30-40 år antas å ha spilt en sentral rolle i å stimulere til denne reduksjonen. Men, i de fleste områder har nedgangen vært langsom. Og dette reiser spørsmål om effektiviteten av de tiltak som blir satt i verk for å få en stopp på kjønnslemlestelse av jenter, og viser at det er nødvendig å sikre at de få midler som gis til dette arbeidet brukes der de kan gjøre størst forskjell.

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å utarbeide mer effektive tiltak ved å vurdere eksisterende kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker. Artikkelen gjennomgår de vanligste evaluerte metodene brukt i arbeidet mot kjønnslemlestelse: informasjon om helserisiko, alternativ inntekt for omskjærerne, opplæring av helsepersonell som endringsagenter, alternative pubertetsritualer, initiativ ledet av lokalsamfunnene, offentlige deklarasjoner og juridiske tiltak.

Det er foreløpig lite kunnskap om effekten av tiltak, spesielt med hensyn på faktisk endringer i utbredelse. De fleste evalueringer måler kun økt kunnskap og endrede holdninger, men det er lite kunnskap om i hvilken grad dette leder til endringer i handling. Det er også lite kunnskap om hvilke faktorer som er viktige i de tiltak som fungerer, noe som er en utfordring da helt like intervensjoner kan ha ulik effekt i ulike settinger. Derfor trengs slik informasjon for å vurdere hvorvidt et tiltak som lykkes et sted, bør brukes bredere. All forskning viser at for at tiltak skal virke er det en forutsetning med grundig base i det aktuelle lokalsamfunnet, og tiltak bør være bredere nedslagsfelt enn kun kjønnslemlestelse. Utdanning av helsepersonell, omvendelse av omskjærere, alternative overgangsritualer, offentlige uttalelser og lovverk kan bidra til å endre praksisen.

Felles for alle tiltak er at de krever langsiktig og bred innsats, at de må forankres både faglig og sosialt i lokalsamfunnene det angår. Bedre systemer for evaluering er nødvendig for å øke kunnskapen om hva som virker. Det er også viktig å ta med i beregningen at det tar lang tid før reell endring skjer, og enda lenger tid før den kan vises gjennom troverdig evaluering.

Internalizing Knowledge and Changing Attitudes to Female Genital Cutting/Mutilation

Et paradigmatisk skifte av holdninger til kjønnslemlestelse er analysert ved bruk av en multimetodisk tilnærming og nivåbasert internaliseringsteori.  Førtiseks informanter (aktivister og en gruppe med gambiske kvinner) har vært intervjuet om sin endringsprosess når det gjelder holdninger til kjønnslemlestelse. Studien demonstrerer hvordan en pakke med informasjon som er internalisert som voksne og som er i kontrast til et eldre skjema av kunnskap som ble internalisert som barn, kan oppfattes som epistemologisk smertefullt.

Aktivister i Norge som har forandret sine synspunkter på kjønnslemlestelse har fått informasjon fra forskjellige utdanningsinstitusjoner, fra seminarer og konferanser, fra arbeid som tolker på hospitaler, og fra diskusjoner mellom familier og venner. Informasjon kan mottas, lyttes til og til sist avvises. For å skape kampanjer som får slutt på kjønnslemlestelse er det viktig å forstå hvordan internaliseringsprosessen fungerer.

Meaning-making of female genital cutting: Children’s perception and acquired knowledge of the ritual

Denne studien gir en analyse av læringsprosessen og kunnskapene som blir tilegnet i en meningsdannende prosess. Atten deltagere ble intervjuet gjennom kvalitative dybdeintervjuer. Kvinner i Norge, hovedsakelig med somalisk og gambisk bakgrunn ble spurt om sine erfaringer med omskjæring. To ulike strategier ble brukt for å forberede jenter for omskjæring, en med å gi noe informasjon, en annen gjennom å holde ritualet hemmelig. Funnene i studien indikerer at disse to tilnærmingene påvirket jentenes meningsdannelse på ulikt vis, men begge strategiene ledet til det samme læringsutbytte.

Læringsprosessen er forsiktig styrt og regulert, men blir bragt til en stopp på grunn av manglende kritisk refleksjon. Kunnskapen blir dypt internalisert, kroppsliggjort og moralsk omfavnet.

Den meningsdannende prosessen diskuteres og analyseres ved bruk av metaforerer og narrativer.  Ettersom det utdanningsmessige resultat er karakterisert av begrenset kunnskap som mangler kritisk refleksjon, er det nødvendig å identifisere og implementere kunnskapsmessige stimuli som promoterer kritisk refleksiv tenkning i programmer som har til hensikt å endre holdningen til kjønnslemlestelse.

Minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet. Utsatthet og sosialfaglig arbeid

Rapporten omhandler minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet. Rapporten gjennomgår omfangsstudier gjennomført i Norden, og annen forskning som belyser minoritetsetniske barn og unges utsatthet  for vold i hjemmet i Norden. Rapporten løfter også frem forhold ved sosialfaglig arbeid som er særlig relevante i arbeidet med minoritetsetniske familier ved bekymring for vold i hjemmet.

Omfangsstudier fra de nordiske landene indikerer at minoritetsetniske barn er noe mer utsatt for vold i hjemmet enn majoritetsetniske barn. Resultatene bør imidlertid tolkes med varsomhet, med tanke på metodiske begrensninger ved denne type undersøkelser. Alle de refererte omfangsundersøkelsene er entydige med tanke på at langt de fleste av minoritetsetniske barn ikke har erfart vold fra sine omsorgspersoner.

Å vektlegge kultur for å forstå omfanget av vold i minoritetsetniske familier er omdiskutert og en utilstrekkelig forklaringsmodell. I omfangsundersøkelsene går det frem at sosiale og økonomiske forhold virker inn på hvorvidt barna utsettes for vold. Minoritetsetniske familier er ingen ensartet gruppe med enhetlige behov, noe som fordrer fleksibilitet i utforming av tiltak.

Rapporten peker på behov for kunnskap slik at det offentlige i større grad kan være til hjelp for minoritetsetniske barn og unge som er i risiko for eller som er utsatt for vold i hjemmet.

Mona-Iren Hauge er prosjektleder for denne rapporten.

Interpreting Signs of Female Genital Mutilation Within a Risky Legal Framework

I denne artikkelen diskuteres konsekvensen av avvergelsesplikten i den norske loven mot kvinnelig kjønnslemlestelse/omskjæring. Loven ble styrket i 2004. Styrkingen bestod i at ansatte i velferdssystemet, herunder sosialarbeidere, sykepleiere og lærere, fikk avvergelsesplikt for å beskytte jenter som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse/omskjæring.

Diskrimineringsloven forbyr etnisk diskriminering. Disse to lovene kan komme i konflikt i situasjoner hvor tolkning av tegn på potensielle framtidige lovbrudd finner sted. Denne artikkelen utforsker de utfordringer og risikoer sykepleiere, lærere og sosialarbeidere og andre offentlig ansatte har når de skal tolke tidlige tegn på forestående kjønnslemlestelse/omskjæring i sine forsøk på å kommunisere med formål å unngå kvinnelig kjønnslemlestelse.

Data kommer fra en spesifikk hendelse som følges gjennom velferds- og rettssystemet. Tilleggsdata kommer fra intervjuer med offentlig ansatte og med individer av afrikansk opprinnelse som bor i Norge.

Development of mental health problems – a follow-up study of unaccompanied refugee minors

Denne artikkelen omhandler psykisk helse hos enslige mindreårige flyktninger. Studier har vist at denne gruppen flyktninger har symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD), depresjoner, angst og utagerende problemer. Få studier har undersøkt endring i mental helse hos enslige mindreårige etter bosetting i et nytt land, særlig for dem som er under 15 år ved ankomst.

Datamaterialet inneholder 75 enslige mindreårige flyktninger bosatt i Norge. Gjennomsnittsalderen er 16,5 år, og 83 % er gutter. Forskerne undersøkte endring i antall stressende livshendelser og symptomer på PTSD ved hjelp av en skala som heter Child PTSD Symptom Scale; (CPSS). De undersøkte også angst, depresjoner, og utagerende problemer ved hjelp av skalaen Hopkins Symptom Checklist (HSCL-37A ) Begge deler ble undersøkt 6 måneder etter ankomst og 1,9 år senere. Forskerne så på hvorvidt lengden på opphold, utdanningsnivå eller endring i antall stressende livshendelser kan forutsi endring i symptomer.

Det var en liten, men ikke signifikant endring i gjennomsnittsskår i begge symptomskalaene mellom første og andre målepunkt, men det var stor variasjon mellom deltakerne i studien. Antall barn som forble over grensen for klinisk diagnose på begge målingspunktene var:

• 28 av 47 (59,6 %) på CPSS-skalaen
• åtte av 16 (50 %) på HSCL-37A.

Det var en signifikant endring i antall rapporterte stressende livshendelser mellom første og andre målingspunkt. En økning i antall rapporterte stressende livshendelser forutsier økning i PTSS. Verken lengen på opphold, økning i antall stressende livshendelser eller utdanningsnivå hadde betydning for endringer i etter sjekklisten HSCL-37A.

I gjennomsnitt var det ingen endring i nivå av PTSS, depresjon, angst eller utagerende problemer i denne gruppen av enslige mindreårige flyktninger fra rett etter ankomst til nesten to år senere. Den store variasjonen i grad av endring mellom de ulike informantene tyder på at det er behov for å overvåke utvikling av mentale helseproblemer og sikre at ungdommenes primære psykososiale behov møtes. Den høye graden av barn over klinisk grense for diagnose på symptomskalene og med selvmordstanker tyder på at mange har behov for behandling.

Chronic pain in multi-traumatized outpatients with a refugee background resettled in Norway: a cross-sectional study

Enslige unge flyktningers psykososiale utfordringer: behovet for en flyktningkompetent skole

Hvilke psykososiale utfordringer møter enslige unge flyktninger når de bosettes i Norge? Hvordan påvirker disse utfordringene deres fungering i skolen? Og hvordan kan skolen gi flyktningelever nødvendig hjelp og støtte for å kunne mestre omstillingene som kreves for å tilpasse seg den nye tilværelsen? Det er tema for dette kapittelet. For å gjøre skolen «flyktningkompetent» er det avgjørende at de ansatte har kunnskap og kompetanse om flyktningelevers utfordringer og behov. En lærer som kan veilede elevene og eventuelt henvise dem til videre oppfølging eller behandling, samt styrke samarbeidet mellom skolen og ulike hjelpeinstanser vil fremme enslige unge flyktningers velvære, tilpasning og inkludering i skolen – og i samfunnet for øvrig.

Møter med barn i utsatte livssituasjoner. Fra forskning til praktiske tiltak

Barnet selv kan ha en forståelse av hva som oppleves som berikende og positivt i hans eller hennes liv, som de voksne rundt barnet ikke er klar over eller har samme oppfattelse av. Noe enkelt kan vi si at en barndom og oppvekst kan innta flere former og uttrykk, og allikevel kunne betraktes som god. Allikevel er det noen opplevelser og erfaringer som preger og setter spor hos de barn og unge som blir utsatt for dem, og som de helst bør slippe å oppleve. Det er barn som er utsatt for hendelser som vold og seksuelle overgrep, barn som på grunn av krig og uroligheter må flykte fra dem som står dem nær, og fra steder de har følt tilhørighet til. Og det er barn som blir revet ut av det kjente og trygge når katastrofen nådeløst og uten forvarsel deler livet inn i to epoker – før og etter.

Rethinking refugee education: Principles, policies and practice from a European perspective

I flere tiår har diskusjonen om utdanning for barn på flukt først og fremst vært forbundet med land i Sør. Fokus har vært på globale spørsmål om universelle rettigheter og internasjonal nødhjelp.

Det økende antallet flyktninger til Europa har imidlertid aktualisert dette spørsmålet også her. Når flyktningbarn fra hele verden inntar europeiske klasserom må beslutningstakere, lærere og forskere tenke nytt om hva utdanning for unge flyktninger skal bestå i. Utdanning i et land hvor flyktninger skal bosette seg skiller seg fra utdanningstilbud i akutte flyktningsituasjoner, siden det også må være et fokus på inkludering og integrering.

Må legge til rette for inkludering

I 2015 kom det langt flere flyktninger til Europa enn tidligere, og begrepet «flyktningkrise» ble tatt i bruk i mange land. Man regner med at om lag en tredjedel av de som kom dette året var barn og unge under 18 år.

For mottakslandene var den første utfordringen å tilby utdanning til disse unge flyktningene, slik de har krav på ifølge FNs Barnekonvensjon. Neste utfordring blir å utvikle retningslinjer og skoletilbud som sikrer kvalitet og likeverd, og møter de særegne behovene flyktningbarn har. Det må legges til rette for inkludering i vanlige skoler, og i samfunnet som helhet.

Skolen reproduserer klasseforskjeller

Flyktningbarns tilgang til utdanning i Europa har vært regnet som god. Økningen i flyktninger i 2015 gjorde imidlertid at både tilgangen til og kvaliteten på utdanningen ble satt under press. PISA-resultater viser dessuten at mange europeiske skolesystemer ikke klarer å tette prestasjonsgapet mellom elever fra familier med høy og lav sosioøkonomisk status (klasse). Internasjonal forskning viser at mange flyktningfamilier havner i den siste gruppen.

Europeiske skoler har lang erfaring med å utdanne barn med innvandrerbakgrunn, men har mindre erfaring med barn med fluktbakgrunn. Flyktningbarn har andre utfordringer enn minoritetsbarn som har vokst opp i Norge.

Dårlige skoleresultater for barn med innvandrerbakgrunn forklares ofte med både språkutfordringer og klassebakgrunn. Flyktningbarn kan i tillegg ha psykososiale utfordringer som ikke rammer andre innvandrerbarn. Elever som sliter psykisk som følge av krigs- og flukterfaringer kan trenge ekstra støtte i skolehverdagen. Mangelen på psykososial støtte og forståelse for elevens kulturbakgrunn kan ha negativ innvirkning på flyktningelevers skoleresultater.

Må se på både lærebøker og på lærernes metoder

Ideen om inkluderende utdanning ble opprinnelig utviklet med tanke på elever med funksjonsnedsettelser, men blir i senere år også brukt i diskusjoner om inkludering av elever med ulik kulturell og språklig bakgrunn. I mange europeiske land er det imidlertid langt mellom idé og praksis på dette feltet. Europeiske skoler mangler ikke ressurser og generell undervisningskompetanse. Men pensum og læringsressurser er ofte monokulturelle og eurosentriske, noe som er til ulempe for elever med flyktningbakgrunn.

For å kunne tilby en inkluderende utdanning av god kvalitet, som møter de ulike behovene til en sammensatt elevgruppe, må man se på både undervisningsmetoder og -materiell. For å sikre at lærere kan håndtere de psykososiale utfordringene og kulturmangfoldet i klasserommet må flyktningrelaterte temaer inn i både i lærernes grunnutdanning og videreutdanning. Utdanningen må inkludere kunnskap om hvordan erfaringer med krig, flukt og eksil kan påvirke elevers evne til å fungere i klassen og skolehverdagen, samt hvordan læreren kan identifisere flyktningelevenes behov og ressurser.

Trauma, personality function, and posttraumatic reactions: A retrospective and prospective study of traumatized refugee patients

Asylpolitikk uten dekning i vår forskning

Undoing female genital cutting: perceptions and experiences of infibulation, defibulation and virginity among Somali and Sudanese migrants in Norway

Vær snill! – Råd fra enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger til voksne omsorgsgivere

Tidsskriftets sammendrag:

Sekstiseks flyktningbarn som kom alene til Norge før de fylte 15 år, ble intervjuet og spurt om de hadde noen råd til voksne som arbeider med barn som dem. Ved hjelp av tematisk analyse ble fire overordnede råd funnet: «Vær snill»; «Prøv å innta mitt perspektiv»; «Hjelp meg» og «Gi reglene mening». Sitater fra barna gir rådene innhold, og artikkelen drøfter hva rådene kan bety for profesjonelle omsorgsgivere. Formålet med artikkelen er å bidra til at omsorgen blir enda bedre tilpasset barnas behov.

Reconceptualising refugee education: exploring the diverse learning contexts of unaccompanied young refugees upon resettlement

Prosecution of the offence of female genital mutilation/cutting in Norway

Virility, pleasure and female genital mutilation/cutting. A qualitative study of perceptions and experiences of medicalized defibulation among Somali and Sudanese migrants in Norway

Politiets arbeid med kjønnslemlestelse: En systemteoretisk analyse

Det er loven om kjønnslemlestelse fra 1995 og avvergelsesplikten fra 2004 som danner den juridiske rammen om undersøkelsen ettersom de saker som blir gjennomgått har sin bakgrunn fra den tid disse lovene gjaldt. I 2015 kom en ny lov om kjønnslemlestelse. Hvordan denne loven fungerer kan vi ikke si noe om på bakgrunn av denne undersøkelsen.

Problemstillingene handler om hvordan sakene beveger seg i det juridiske system, og spørsmål som er stilt er følgende: Hvorfor blir det en sak i første omgang? Hvem melder sakene, og på hvilket grunnlag blir sakene meldt? Hvordan behandles sakene og hva er de store utfordringer som politiet møter når de skal undersøke sakene?

Dokumenter fra 20 saker innenfor politiets register har vært lest gjennom og analysert. Et statistisk materiale over 53 saker om kjønnlemlestelse ble sendt over fra politiet i Bergen og analysert. Flere av de 20 analyserte sakene er registrert innenfor de 53 sakene som er sendt over, et par saker har vært registrert innenfor andre koder enn kjønnslemlestelse. Vi har også intervjuet rettsmedisinere ved forskjellige sykehus som undersøker barn som kan ha vært utsatt for kjønnslemlestelse. Flere politi-informanter har vært intervjuet og snakket med.

Denne studien har et systemanalytisk perspektiv. Det betyr at vi har sett på ulike samarbeidende institusjoner slik som det medisinske systemet og barnevernet. Disse to systemene forstås som separate fra det juridiske system, men de inngår i det juridiske system gjennom sine roller, og gjennom samarbeidet skapes det prosesser. Disse prosessene er blitt analysert og beskrevet ved bruk av Luhmanns teori, og i tillegg har vi forholdt oss til Nils Christies (1981) bruk av begrepet «straff» som fratagelse.

Politiet tar alle anmeldelser alvorlig

Studien viser at politiet tar alle anmeldelser alvorlig. De sender barn til undersøkelse hos rettsmedisinere. De gjør lange og grundige avhør av ulike kategorier av vitner. De har imidlertid en vanskelig bevissituasjon. De er avhengig av kompetent fortolkning av kjønnslemlestelse fra de som melder saker til dem. Flere av barna som har vært mistenkt for kjønnslemlestelse har hatt naturlige sammenvoksinger, en tilstand som kan behandles.

Det har også vært sendt anmeldelser og gjort undersøkelser av barn som antagelig har vært kjønnslemlestet før de ankom landet, dvs. at det ikke har vært brudd på norsk lov. Det er vanskelig i en transnasjonal kontekst å bevise at et barn har vært utsatt for en kriminell handling. Hvis foreldre sender barn til hjemlandet for å omskjære dem kan det være vanskelig å finne bevis for hvem som har vært gjerningsmenn, og spesielt om barnets foreldre eventuelt bosatt i Norge har medvirket til kjønnslemlestelsen.

Problemet med å finne bevis for at det er en kobling mellom foreldre og den kriminelle handlingen skyldes den transnasjonale kontekst, nemlig at den kriminelle handlingen har funnet sted i et annet land enn Norge, og dette vanskeliggjør fremskaffelsen av sikre bevis som dokumenterer at foreldrene kan lastes for handling.

Samtlige saker henlagt

Samtlige av de 53 sakene som har vært anmeldt til politiet fra 2005 til og med 2016, har blitt henlagt. De fleste henleggelser, hele 21 saker, er gjort etter kode 103 (henlagt intet straffbart forhold bevist). Deretter er det kode 58 (henlagt på grunn av bevisets stilling) som er den mest brukte henleggelsesgrunn generelt og gjelder for 12 saker.

Det juridiske system ser ikke ut til å bryte gjennom følgende hindringer (1) mangel på medisinske bevis, (2) tidfesting av arr som skyldes kjønnslemlestelse, (3) foreldres benektelse av kjennskap til prosedyren, (4) manglende vitner i Norge som kan forbinde foreldre eller andre til kriminalitetshandlingen, (5) barn som ikke kan huske om de ble omskåret eller ikke ettersom prosedyren ble gjort da de var babyer, (6) barn som ikke vil angi sine foreldre, (7) manglende kompetanse hos de som rapporterer sakene som skaper falske alarmer slik som «sammenvoksninger», (8) problemer med å bygge opp kompetanse på grunn av få saker, (9) prinsipper om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dette prinsipper er positivt for det juridiske system, men vanskelig innenfor en transnasjonal kontekst ettersom det blir lettere å så tvil om at en er medskyldig når det ikke er vitner som kan bekrefte det.

Prosessen skaper stress for familien

Det selvmotsigende er at kjønnslemlestelsesloven som er ment for å straffe de som har medvirket til å kjønnslemleste en jente, ikke fungerer i praksis slik intensjonen er. På grunn av den bevismessige situasjonen og prinsipper om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ser det ut til å bli straffefrihet for de som kan ha kjønnslemlestet datteren sin i en transnasjonal kontekst.

Selv om det ikke har vært noen dommer, fører prosessen som foreldre og barn må gjennomgå til stort stress for familien. Det skaper splittelse i familien, spesielt når barnevernet er involvert og overtar omsorg for barnet midlertidig eller mer permanent. Tap av respekt i miljøene når etterforskning pågår og når barnevernet involveres er også en belastning.

Summen av flere reaksjoner fra systemene vil kunne fungere som «straff» slik Christie har definert straff, selv om det ikke er en straff som er definert som straff av det juridiske system, altså ingen bøter og ingen fengselsstraff. Prosessene med etterforskning og utredning fra barnevernet kan i seg selv ha ledet til bevisstgjøring og ansvar. Prosessene kan også ha virket avskrekkende på foreldre som har planlagt å kjønnslemleste døtrene sine.

NB: Feil ISBN i trykket versjon

Det er dessverre oppgitt feil ISBN i den trykkede versjonen av denne rapporten. Korrekt ISBN er 978-82-8122-123-9 (TRYKK) og 978-82-8122-124-6 (PDF). Den elektroniske versjonen av rapporten som kan lastes ned nedenfor har korrekt ISBN.

The impact of the asylum process on mental health: A longitudinal study of unaccompanied refugee minors in Norway

Enslige mindreårige asylsøkere har ofte en rekke vonde opplevelser bak seg, og kan derfor være under et sterkt psykisk press. Denne studien ser på utviklingen av den mentale helsen til unge mannlige asylsøkere gjennom asylprosessen. Forskerne fant at ungdom som ble overført til asylmottak for voksne etter å ha blitt vurdert til å være over 18 år gamle, fikk dårligere mental helse. Asylmottak for voksne har langt dårligere oppfølging av beboerne enn mottak for enslige mindreårige.

Det andre elementet i asylprosessen som ga tydelig forverring i mental helse var å få avslag på asylsøknaden.

Mental helse målt på fire tidspunkter i asylprosessen

Deltakerne i studien ble rekruttert fra et mottak for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Etter å ha gjennomgått alderstesting ble 56 prosent av ungdommene vurdert til å være over 18 år gamle. Studien fulgte både dem som fortsatte å bo i mottak for mindreårige, og dem som ble flyttet over i voksenmottak.

216 ungdommer ble spurt om å delta i undersøkelsen, og 209 takket ja. En gruppe på 71 deltok i en egen intervensjonsstudie om kunst- og uttrykksterapi, og er derfor ikke del av denne studien. Av de 138 ungdommene som er del av studien, kom tre fjerdedeler fra Afghanistan, og resten fra Somalia og Iran.

Ungdommene besvarte tre ulike spørreskjemaer. Serious Life Events Checklist (SLE) måler antall alvorlige livshendelser en person har vært utsatt for (eksempelvis krig, vold i nære relasjoner, tap av omsorgsperson). Hopkins Symptom Checklist-25 (HSCL-25) måler nivå av angst og depresjon, mens The Harvard Trauma Questionnaire (HTQ) er egnet til å måle traumatiske opplevelser og posttraumatisk stress i ulike kulturelle kontekster.

Skjemaene ble oversatt til ungdommenes respektive språk, og det var ikke nødvendig å kunne lese for å besvare spørsmålene. Spørsmålene ble besvart ved hjelp av en pc med touch-skjerm, og hvert spørsmål ble spilt inn med lyd. Deltakerne besvarte spørreskjemaene fire ganger: første gang innen tre uker etter ankomst, deretter 4, 15 og 26 måneder etter ankomst. På oppfølgningstidspunktene sank antallet deltakere til respektive 101, 84 og 69 deltakere. Frafallet skyldtes hovedsakelig avslag på asylsøknaden med påfølgende utsendelse, eller at ungdom forsvant fra mottaket. 

Høyt og stabilt nivå av psykisk stress

De unge asylsøkerne oppga et høyt nivå av psykisk stress når de ankom mottaket. I gjennomsnitt holdt symptomnivået seg relativt stabilt over tid. 96 prosent av deltakerne hadde opplevd minst en av de målte alvorlige livshendelsene. I snitt hadde hver ungdom opplevd 6,1 slike hendelser, ut fra en liste på i alt 11 slike opplevelser. De tre mest vanlige var livstruende opplevelser, fysisk vold og tap av en nærstående person. Ingen av deltakerne mottok psykiatrisk behandling i løpet av studien.

72 ungdommer ble etter alderstesting vurdert som voksne. Alderstesting innebærer at alder blir vurdert ved hjelp av røntgenundersøkelser av håndledd og tenner. Metoden er svært omdiskutert, da den kun kan måle fysisk modenhet. Metoden er spesielt usikker for personer mellom 15 og 21 år, fordi dette er en alder hvor det er stor variasjon i kroppslig modenhet. 36 av dem som ble vurdert som voksne, fikk fortsette å bo i mottak for mindreårige, men dette var avhengig av kapasitet. Resten ble flyttet til mottak for voksne.

Forverret psykisk helse i mottak med liten sosial støtte

Forskerne fant at undersøkelsen i seg selv, og det å få en aldersvurdering som over 18 år, ikke ga økning i nivå av psykisk stress ved andre måling, altså fire måneder etter ankomst. Det som var avgjørende var hvor ungdommen deretter ble plassert. Enslige mindreårige asylsøkere bor i mottak hvor de får norskundervisning, og på de fleste mottakene finnes det et fritidstilbud. Det er ansatte til stede døgnet rundt, og ungdommene får servert alle måltider. De følges også opp dersom de trenger støtte eller medisinsk hjelp.

I mottak for voksne asylsøkere finnes ikke tilsvarende tilbud. Beboerne får vanligvis ingen undervisning eller andre faste aktiviteter, de er selv ansvarlige for matinnkjøp og -tilberedning, og de har ikke kontaktpersoner tilgjengelig. De som bodde i mottak for voksne, hadde høyere symptomnivå ved målingen etter 15 og 26 måneder. Ved målingen etter 26 måneder var økningen ikke lenger signifikant når man tok høyde for avslag på asylsøknaden.

Det er sannsynlig at mange asylsøkere kjenner til at voksne oftere får avslag på asylsøknaden enn enslige personer under 18 år. Det er også mulig at asylintervjuene har en strengere tone for dem som ble vurdert som voksne. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilken eller hvilke faktorer som hadde en negativ innvirkning på den mentale helsen til deltakerne i studien.

Økt psykisk stress ved avslag på asylsøknad

Deltakerne fikk endelig svar på asylsøknaden i perioden mellom de to siste målingene. Avslag på søknaden hadde en klar sammenheng med høyere psykisk stress. Langt flere av dem som ble vurdert som voksne, fikk avslag. Å få midlertidig opphold viste ikke noen signifikant forskjell fra å få permanent opphold.

Disse funnene er i tråd med andre studier. Det er også kjent fra tidligere forskning at flyktningers mentale helse ofte bedres etter en periode med fast bosetting. Sammen med funnene i denne studien understreker dette hvor viktig et støttende miljø er for flyktninger som har opplevd alvorlige traumatiske hendelser og menneskerettighetsbrudd.

Studien viser at unge asylsøkere kan leve en lengre periode i et trygt land i vesten uten at den mentale helsen deres blir vesentlig bedre. Det er verdt å merke seg at de unge menneskene i denne studien tilsynelatende ikke var i kontakt med psykisk helsevern, til tross for at et flertall hadde symptomer på nivå som tyder på diagnosen posttraumatisk stress (PTSD). Videre studier bør se på hvordan mental helse utvikler seg over lengre tid, og på hvilke tiltak og omsorgsnivåer unge flyktninger har behov for.

Validity of screening for psychiatric disorders in unaccompanied minor asylum seekers: Use of computer-based assessment

Mot bedre viten om barns beste

A controlled early group intervention study for unaccompanied minors: Can Expressive Arts alleviate symptoms of trauma and enhance life satisfaction?

Extrapolation model in estimating the prevalence of FGM/C: The Norwegian experience

Health sector involvement in the management of female genital mutilation/cutting in 30 countries

Mental health of unaccompanied refugee minors: A longitudinal study from arrival in Norway to outcome of the asylum procedure

Avhandlingen kan lastes ned i sin helhet fra DUO

Ved NKVTS har vi i tidsrommet 2009-2013 fulgt et representativt utvalg av enslige unge mindreårige asylsøkere i asylsøkerfasen; 204 gutter, som i hovedsak kom fra Somalia og Afghanistan. De fleste ungdommene i studien hadde opplevd alvorlige hendelser som tap av nære pårørende eller trusler mot eget liv.

Så mye som 42 % av ungdommene i studien hadde minst en psykisk lidelse kort tid etter ankomst.

Den vanligste diagnosen var posttraumatisk stress-lidelse (PTSD) som fantes hos 30.6 prosent av deltagerne. Mange hadde også depresjon (16.3 %), eller angstlidelse (8.1 %).

Etter røntgenundersøkelser av tenner og håndrot, ble 62 % av ungdommene i studien anslått til å være over 18 år.  Mange av de «overårige» måtte flytte til et voksenmottak, med færre ansatte og lavere omsorgsnivå. Disse hadde en dårligere utvikling sammenlignet med de som ble værende i mottak for mindreårige.

Siden FN’s barnekonvensjon i 1989, har også Norge lagt mere vekt på barns individuelle rett til beskyttelse. Studien viser at enslige mindreårige asylsøkerne har høyere forekomst av posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon og dårlig psykososial fungering. Belastningen ved å være flyktning forsterkes av mangel på nære relasjoner og gode omsorgspersoner. Sammen med manglende støtte og oppfølging, var avslag på asylsøknaden, de viktigste faktorene forbundet med høyere nivåer av psykisk uhelse. Funnene understreker betydningen av støtte og omsorg i tiden etter flukt og ankomst til et nytt land.

Samtaleterapi – kan det hjelpe deg? Animert opplysningsfilm om samtaleterapi for flyktninger, innvandrere og andre